— Konspirasjonsteoretiker er et hedersord!

Khrono har kommet inn i et av det norske lovverkets hjertekamre. Inngangen til Institutt for offentlig rett på Domus Bibliotheca på Universitetsplassen i Oslo har så tunge dører at alvoret renner oss straks i hu:

«Kongeriket Norge er et frit, selvstendigt, udeleligt og uafhændeligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarktisk».

Paragraf 1 i Norges grunnlov, slik den ble banket gjennom den der tirsdagen på Eidsvoll for 211 år siden.

Å bygge et diktatur

La oss like godt bare starte der. På nasjonens øverste hylle. For det er der vi nå skal oppholde oss. I konstitusjonen, blant statsmaktene. Maktfordelingsprinsippet. Lovgivningen. Rettsstaten. Alle disse begrepene som får mennesker som Benedikte Moltumyr Høgberg og dess like opp om morran, og inn i en ni til fire-jobb, som det for øvrig heller sjelden er tilfeller av. Arbeidet med nasjonalstatens lovverk kan finne på å rulle nådeløst over selv de mest bastante av arbeidstidsbestemmelser.

I selve hjertet av denne lovkonstruksjonen — Stortinget — et par hundre meter unna,  er tallrike ferske og erfarne folkevalgte i gang med å innrullere en ny stortingsperiode. 

Jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg har dem alle under overvåking. Ikke i den forstand at kameraer og mikrofoner er i bruk, men i en form for konstitusjonell påpasselighet.

For det var her det gikk så aldeles for galt både i fjor og i vår, mener hun og mange andre. Da regjeringens forslag til hjemler om bruk av sivil arbeidskraft i krisesituasjoner nådde offentligheten i form av en høring fra Justisdepartementet i januar 2024, gikk alarmklokkene for professoren. Et lovforslag som ville innebære at regjeringen skulle få ekstraordinære fullmakter til å beordre sivilbefolkningen til arbeid i tilfelle av «krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare.»

— Med dette opprinnelige forslaget ville regjeringen selv både kunne definere krisen og gi hjemmel til å regulere alle i arbeidsdyktig alder mellom 18 og 72 år. Selv ikke Trump eller Putin har denne type fullmakter. Dette er å flytte makten helt ut av parlamentet, og er selve oppskriften på hvordan man begynner å bygge et diktatur, sier Høgberg.

Snuoperasjonen

Moltumyr Høgberg framførte sitt budskap og sine advarsler i tre skriftlige høringsinnspill til justiskomiteen på Stortinget og Justisdepartementet i løpet av fjoråret. Pluss i en kronikk i Morgenbladet i april i fjor, der hun utfordret justisministeren til en åpen debatt om sivil- og arbeidskraftberedskap. 

Hun var heller ikke alene om å rope varsko. Også de store fag- og arbeidsgiverorganisasjonene i Norge og Nasjonal institusjon for menneskerettigheter — som er Stortingets eget organ — kom med innspill om at lovforslaget ville være å flytte altfor mye makt ut av denne sal. Nærmest torpedere Stortinget som den lovgivende forsamling.

— Denne loven bar typisk preg av at man verken vet eller forsto hva man skal regulere, fordi den i all hovedsak bare overfører myndighet: Stortinget vedtar en lov som gir regjeringen fullmakt og myndighet, til å komme med senere reguleringer — en klassisk fullmaktslov, forklarer professoren.

Men nær alle innspill falt på steingrunn. Og rett over påske i år skulle lovforslaget behandles i nasjonalforsamlingen.

Så fulgte en bemerkelsesverdig snuoperasjon. 14. april, dagen før skjærtorsdag, postet Benedikte Moltumyr Høgberg en lang tekst på Facebook under tittelen Demokrati og rettsstat i Norge — hvor hun advarte mot og opplyste om hva slags vedtak som nå var under oppseiling.

Innlegget tok fyr, som det heter. På Facebook var engasjement enormt, og de fleste store medier kastet seg på saken. Hele skarer av folkevalgte våknet liv — og 24. april besluttet Stortinget å trekke i nødbremsen, og annengangs lovbehandling ble utsatt.

I tida etter ble lovforslaget revidert, og 10. juni ble det vedtatt av Stortinget, med flere innstrammende endringer.

Maktfordelingen

— Du framførte altså dette inn i tre offisielle høringsrunder, slik det skal gjøres i slike saker som dette. Ingen respons. Så gikk du inn i Mark Zuckerbergs lekegrind og postet der. Da fikk du gjennomslag. Hva sier det om vår offentlighet?

— Ganske mye, på mange ulike nivåer. Man kan kanskje si de folkevalgte overlesses med altfor mye informasjon i disse offisielle kanalene og klarer ikke å ta det innover seg. Men jeg tror ikke det er hovedforklaringen.

Hun mener det er to typer politikere i denne saken.

— Du har de som gjerne tilhører styringspartiene, eller flertallet. Når de har bestemt seg for en løsning, da er de ikke lydhøre. Dette er Machiavelli. Får du makt, så bruker du den.

Hun fortsetter:

— Så har du den andre typen, de som i ettertid sier: «Dette forsto vi faktisk ikke. Vi var ikke klar over hva vi var i ferd med å gjøre her.» Og dette står det mye mer respekt av, enn av de som visste nøyaktig hva de gjorde og ville flytte makt fra Stortinget.

— Så problemet er ikke konstitusjonen, men hvordan menneskene innenfor rammene av den opptrer?

— Ja. Noe av dette skyldes nok at vi dessverre har vi fått en uheldig politisk kultur i Norge, der partiene bygger opp politiske «broilerne» som beveger seg oppover i systemet — og som tror at maktposisjon er lik å få makt, og at de dermed kan gjøre som de vil. Det er slike folk som gjerne sier om grunnloven, «nei, det er bare 17. mai og festtaler og slikt».

Det ildner til i øynene til Moltumyr Høgberg.

— De personene ville ikke ha kommet i maktposisjon, hvis ikke det var for grunnloven og 17. mai!

Hun tar ytterligere sats:

— Som professor i konstitusjonell rett er jobben min å lære framtidens jurister hvor rammene går. Og maktfordelingen er helt grunnleggende: Da er vi helt på Montesquieu, og ikke som en filosofisk, svømmende idé, men helt konkret: Vi har Stortinget, regjeringen (Kongen i statsråd) og Høyesterett. Dette er maktfordelingen, sier Moltumyr Høgberg og setter en imaginær pekefinger ned i et imaginært bord.

— Og når regjeringen ber Stortinget om å flytte over all lovgivningsmakt som gjelder alle sivile borgere i alderen 18—72 år i en krise som regjeringen selv definerer, da ser du den enorme maktforskyvningen. Men konstitusjonen er krystallklar. Den lovgivende makten ligger i Stortinget, og bare der.

Smart Trump

— Du har også fått en del motstand i denne saken. Blant annet gikk Høyres stortingsrepresentant Anna Molberg ut og mente at du har spredd «unødvendig, ubegrunnet mistillit».

— Ubegrunnet mot hvem? Den norske modellen? Det er jobben min å være kritisk til maktkonsentrasjon. Det er nettopp slik man innfører autoritære ordninger. Jeg sier ikke at noen kommer til å gjøre det, jeg er like lite synsk som alle andre, men dette er klassikeren, og noen kan komme til å gjøre det: se på Orbán i Ungarn og Erdoğan i Tyrkia. De skaffer seg stadig flere fullmakter.

— Som Trump?

— Nei, han gjør noe annet. Noe mye smartere. Han ber ikke om ekstra fullmakter, men får jurister i sitt eget system til å finne de fullmaktene som allerede ligger der, godt gjemt. Så presser han disse til ytterkanten — og litt over — i et massivt volum som lammer systemene. Men han følger faktisk i all hovedsak konstitusjonen, så langt.

— Kan det være at du ser spøkelser på høylys dag?

— Hvis ikke vi kan se spøkelser på høylys dag i den tida vi lever i nå, med alle disse karene, ja, da er vi bare dumme. Jeg har tillit til mennesker — inkludert stortingsrepresentanter — som sier «fillern, jeg klarte ikke å sette meg ordentlig inn i dette, men nå vet jeg bedre».

Andre mennesker er hun mer kritisk til.

— Mennesker som skal opp og fram i maktposisjoner — som Anna Molberg — som sier at jeg ikke skal være kritisk til dette, da tenker jeg: Ingen tillit. For henne som er parlamentariker, så skal alle alarmklokker ringe når man går inn i en sak som dette. Hvis ikke, så trenger vi jo ikke stortingsrepresentantene.

De grå eminensene

Moltumyr Høgberg mener at flytting av den initielle lovgivningsmakten over til regjeringen, er første steget til mulige statskupp.

— Det er ingen som tror at det blir et kupp her i Norge med det første. Men dette åpner en konstitusjonell mulighet for at det kan skje.

— Hvorfor foreligger da forslaget i det hele tatt?

— Lovforslaget springer ut av en idé om at «verden er i endring, vi må få opp totalforsvaret», men uten at man starter med en organisering og planlegging først. Poenget med denne loven er bare å sørge for at regjeringen får alle fullmaktene de trenger til et senere tidspunkt, og så kan planleggingen komme senere, når og hvordan en fremtidig regjering finner det for godt. Det er å begynne i feil ende. Dette må starte med at Stortinget får konkrete forslag å ta stilling til — og gjerne i heftig debatt — diskutere åpent, sier Høgberg. 

— Det er demokrati. Og rettsstat.

Benedikte Moltumyr Høgberg mener dette ikke bare handler om eventuelle stortingspolitikere på ville veier, men at roten til lovforslaget leder et helt annet sted. Inn til de grå eminensene i departementsverdenen.

— Det finnes alltid folk i kulissene — embetsverket og politiske rådgivere — med kunnskap og agendaer. Ser vi nærmere på hvordan en lov som dette blir til, er dette også et spørsmål om hvordan man rigger embedtssiden. Hvem det er innenfor embetsverket som gis innflytelse.

Den «dype staten»

Professoren anerkjenner den juridiske kvaliteten som er blitt gjort, men altså at det er med feil utfall.

— Lovforslaget var ikke dårlig juridisk håndverk. Det var tvert imot svært dyktig utformet — for å flytte nær sagt all makt fra Stortinget til regjeringen. Det er så bra gjort, og så snirklete juridisk, at jeg har ingen tro på at det er tilfeldig. Dette er materiale som er så vanskelig å trenge gjennom, med mindre du er en dyktig jurist.

— Nå er du kanskje ikke langt unna å snakke om en dyp stat? 

— Da blir man jo umiddelbart stemplet som en konspirasjonsteoretiker. Men jeg tåler å bli kalt det. Jeg synes det er et hedersord.

— Javel?

— Hvis man tror konspirasjoner ikke finnes i verden, er man naiv og helt uinteressant å snakke med. Spørsmålet er hvilke av dem som er sanne.

— Men den dype staten?

— Det er klart den finnes! Den som ikke forstår det, mangler enten kunnskap, er naiv, eller forsøker å dekke over det. Dette ville jeg også sagt for fem, ti og tjue år siden — men den var mindre selvgående og mindre proaktiv før. En «snillere» dyp stat, om du vil.

— Hvem utgjør den «dype staten» i Norge?

— Jeg kan ikke begynne på den veien der, da ender jeg bare med å måtte svare for meg i alle medier, og det har jeg absolutt ikke tid til. Og en eventuell definisjon på dypstat må vi komme tilbake til senere. 

— Litt må du gi oss.

— Ok. Når det gjelder sivilbeskyttelsesloven, kommer den formelt fra Justisdepartementet. Men den er åpenbart skrevet i en kultur som tilhører Forsvarsdepartementet og Statsministerens kontor. Det er også et par avdelinger i Forsvarsdepartementet som vurderer om nasjonal sikkerhet er truet. 

— Og da …?

— Og da sitter de dermed med nøkkelen til om, når og hvordan fullmaktene tas i bruk. Det betyr at et lite knippe personer — antakelig i Forsvarsdepartementet — kan få veldig stor innflytelse over om vi skal inn i en situasjon der disse fullmaktene utløses, sier Høgberg.

Litt «savage»

Tidligere i høst ble Benedikte Moltumyr Høgberg hedret med Rettssikkerhetsprisen 2025, for sitt arbeid med denne saken. Den deles ut av Juristforbundet, og juryen uttalte blant annet:

«Med sine store pedagogiske evner klarte hun å invitere folk flest med i en faglig debatt som angår oss alle. Årets prisvinner har på denne måten bidratt til økt årvåkenhet om at demokratiske og rettsstatlige normer er en del av totalforsvaret.»

— Jeg har sett deg i noen debatter og offentlige opptredener, og har kanskje tenkt at det er ikke så lett å komme i veien for Benedikte Moltumyr Høgberg. Som en slags juridisk tanks gjennom norsk offentlighet. Og ja, jeg ville sagt det samme til en mann. Hvor bevisst er du på stilen din?

— Hahaha! Kanskje jeg er litt «savage», som Gen Z ville ha sagt.

— Hva betyr det? Hilsen mann (56).

— At jeg er litt vill, kanskje.

— Og litt skummel, kanskje?

— Min yngste datter sier det er veldig bra at mange synes jeg er litt skummel, «for da får jeg mamma mer for meg selv».