Den institusjonaliserte aksepten for rasisme

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

En professor ved Universitetet i Oslo er anmeldt for rasisme mot en forfatter under en privat sammenkomst. Ifølge vitner brukte han «N-ordet» og dro henne i håret – foran flere tilstedeværende. I ettertid har han beklaget og forklart hendelsen med beruselse og hukommelsestap. 

Men alkohol fritar ikke for ansvar. Dette handler om mer enn én mann og én kveld – det handler også om hvordan samfunnet og våre institusjoner håndterer rasisme.

Trakassering

Professor ved UiO anmeldt for rasisme: — Jeg husker ingenting

Flere vil kanskje hevde at dette er en privatsak og at universitetet ikke har ansvar for hva ansatte gjør på fritiden. Det er en for enkel og farlig måte å tenke på. Når en professor – en som besitter faglig autoritet og reell makt over studenters utdanningsløp – utviser voldelig og rasistisk atferd, berører det universitetets tillit og trygghet. 

En slik rolle innebærer mer enn å formidle kunnskap. Den gir innflytelse, former kulturen i fagmiljøet og bidrar til hva som aksepteres som norm. Derfor kan man ikke skille mellom person og posisjon, heller ikke utenfor campus. Maktposisjoner medfører et særskilt ansvar – moralsk, pedagogisk og samfunnsmessig. 

Når universitetsansatte opptrer på måter som bryter med grunnleggende verdier, svekkes ikke bare deres personlige omdømme, men tilliten til hele institusjonen. Særlig for studenter med minoritetsbakgrunn, som allerede befinner seg i en sårbar posisjon, kan dette skape en opplevelse av utrygghet og utenforskap. 

Debatt ● Juhar Yasin Abamosa

Hva kan stå på spill når rasisme fordømmes?

Svein Stølen, rektor ved Universitetet i Oslo, var raskt ute med å vise til universitetets etiske retningslinjer. Han understreket at de ser alvorlig på saken, og at rasisme, mobbing, diskriminering og trakassering ikke aksepteres. Nettopp derfor mener vi at denne hendelsen må sees i lys av et større bilde.

Rasisme og diskriminering er dokumenterte utfordringer i høyere utdanning. En helt fersk sak fra i år handler om en student ved Universitetet i Agder som ble brukt som eksempel på en muslimsk terrorist i en forelesning foran 150 medstudenter. Ved Universitetet i Oslo har medisinstudenter rapportert om omfattende rasisme fra både medstudenter og undervisere. Jusstudenter har delt erfaringer om forskjellsbehandling og nedlatende holdninger – inkludert en sensor som hevdet at jurister med innvandrerbakgrunn har problemer med å forstå jus. En landsdekkende undersøkelse viste at én av fire jusstudenter har opplevd diskriminering.

Et annet grovt eksempel fra Universitetet i Oslo kom i 2017, da Likestillings- og inkluderingsombudet konkluderte med at universitetet brøt loven ved å ikke gripe tilstrekkelig inn for å stanse den rasistiske trakasseringen en ansatt i eiendomsavdelingen ble utsatt for i over 10 år.

Trakassering

UiO svarer: — Ser svært alvorlig på saken

Som avsnittene ovenfor viser, er ikke slike historier unntak, men en del av et gjennomgående mønster. Derfor oppleves ikke denne saken som sjokkerende, men snarere som nok et eksempel på hvordan rasisme får fortsette uforstyrret i akademia. Erfaringene vi har gjort oss gjennom vårt arbeid, bekrefter dette bildet: Unge voksne henvender seg til oss med fortellinger om rasisme og diskriminering som ofte blir oversett eller bagatellisert i akademiske miljøer.

Når reaksjonene uteblir, eller bortforklares, sender det et klart signal: Rasisme tolereres – så lenge den kommer fra personer med status. 

For å bekjempe rasisme i akademia – og i samfunnet generelt – må vi erkjenne at problemet ikke først og fremst handler om enkeltpersoners holdninger, men om makt. Rasisme er ikke bare et moralsk avvik; det er et strukturelt problem som avgjør hvem som får tillit, innflytelse og troverdighet. De som rammes, marginaliseres ofte ytterligere: Opplevelsene deres tones ned, omtales som noe «opplevd krenkende», før de forsvinner fra samtalen. Deres perspektiv får liten plass og utelukkes som regel fra diskusjonen om hva som faktisk skjedde. 

Vi så dette i Atle Antonsen-saken. Vi så det i «håndhilsesaken». Vi så det da lærerne på Oslo Katedralskole mottok Fritt Ord-prisen – mens elevene som varslet, ble utelatt fra fortellingen. I alle tilfellene var det maktens narrativ som fikk stå igjen som sannheten, mens de som sa ifra, ble skjøvet til side. 

Disse sakene synliggjør hvorfor vi ikke lenger kan avfeie slike hendelser som enkeltstående tilfeller. Når rasisme utøves av personer med makt og status, må det få klare og tydelige konsekvenser – ikke møtes med sympati eller forståelse. 

Å redusere dette til en privatsak er ikke bare en feilvurdering – det er et svik. Et svik mot dem som rammes, og mot akademias grunnleggende samfunnsoppdrag. Akademia skal ikke være verdinøytralt. Tvert imot: Det skal være et sted der kritisk tenkning, ansvar og menneskeverd står urokkelig i sentrum.

Denne saken minner oss om at etiske retningslinjer på papiret ikke er nok – de må følges opp i praksis. Stølen går av som rektor i august i år, og Ragnhild Hennum, tidligere dekan ved Det juridiske fakultet, overtar hans rolle. Vi forventer at hun tar ansvar for å vise at universitetet evner å gå fra ord til handling.

juss

Hver fjerde jusstudent har opplevd diskriminering

Så lenge rasisme får leve i det skjulte – akseptert, ignorert eller bortforklart – er ikke utdanningsinstitusjoner trygge rom, men en del av problemet. Rektorer kan ikke vente på medieoppslag for å handle. Å bekjempe rasisme må være en kjerneoppgave, ikke et tillegg.

Universitetet i Oslo må ta ansvar – ikke bare for å gjenopprette tillit, men også for å forebygge framtidig skade. Det krever tydelige reaksjoner som står i forhold til alvoret, og ikke minst en offentlig anerkjennelse av at rasisme er et reelt og vedvarende problem i akademia.

Rasisme skal aldri bagatelliseres – verken i akademia eller i den offentlige samtalen som følger. Så lenge institusjoner og medier lar maktens perspektiv dominere, forblir strukturell rasisme skjult. Det handler ikke bare om å lytte til dem som sier ifra, men om å ta deres erfaringer på alvor.

Rasisme

Vil at medisinstudenter skal rustes til å håndtere rasisme i helsevesenet