– Romani er fellesbetegnelsen på språkene til etterkommerne av folkegrupper som kom til Europa fra India på 1300-tallet. I Norge skiller vi mellom norsk romani, det hemmelige språket til taterne, og valakisk eller ungarsk romani som er morsmålet til romene, folkegruppen som tidligere ble kalt sigøynere, forteller språkprofessor Rolf Theil.
Han er ansvarlig for rettskrivningen i boken «Vandriane rakkrar/Taterne forteller/Taterane fortel» som kom ut rett før årsskiftet.
Kom på 1500-tallet
Mens romene er etterkommere etter livegne som reiste fra Balkan da slaveriet ble opphevet på slutten av 1850-tallet, kom taterne til Norge allerede på 1500-tallet.
I løpet av hundreårene har taterne tatt i bruk norsk som sitt førstespråk, men det gamle taterspråket har likevel overlevd som et hemmelig språk som taterne lærer hjemme og bruker seg imellom.
– Et vanlig kjennetegn ved et hemmelig språk er at det ikke er morsmål, men et språk som blir brukt til å holde utenforstående utenfor. Norsk romani er uforståelig for oss andre, men språket har et begrenset vokabular. Å føre en samtale på norsk romani uten å blande inn norske ord, er vanskelig, sannsynligvis umulig, forklarer Theil.
At taterspråket har overlevd, tror han skyldes taternes status som en lavkaste på siden av samfunnet. Det har vært praktisk for taterne å kunne snakke sammen uten at andre forstår.
– Hvordan er så dette språket?
– De indoariske røttene gjør at norsk romani har mange ord som ligner på urdu og hindi, men vi finner låneord fra persisk, armensk, gresk, tysk og slaviske språk. Uttalen og grammatikken derimot er skandinavisk, i motsetning til valakisk romani som har bevart den gamle grammatikken, forteller Theil.
Omtalt av Gjest Baardsen
Den første han kjenner til som har beskrevet det norske taterspråket, er Gjest Baardsen i «Samlinger af de mest forrekommende Ord i det såkaldte vandrings eller Skøiersprog», som han skrev mens han satt som straffange på Akershus.
I 1850 kom samfunnsforskeren og teologen Eilert Sundts store bok om taterne, med et eget kapittel om taternes språk og en ordliste. Den første store ordboken, «The Romany language in Norway» ble gitt ut i 1944 av filologen og språkforskerenRagnvald Iversen.
Selv begynte Rolf Theil å interessere seg for taterspråket på slutten 1960-tallet.
– Lenge trodde man at både språket og taterne var borte. Men de finnes fortsatt, sier han.
Ser du en Ford Transit med stige på taket, kan du være sikker på at det er en tater, er Theil blitt fortalt. Likeledes at gruppen fortsatt er overrepresentert blant selgerne på handelsmessene som arrangeres i sommerhalvåret.
Hvor mange som fortsatt behersker det gamle taterspråket, er uvisst, men Theil anslår at det dreier seg om et par tusen.
Truet språk
Rettskrivningen hans i «Vandriane rakkrar» ligger nært opp til rettskrivningen i Iversens ordbok, men mens Iversen ikke alltid fulgte prinsippet om at ord skal staves slik de uttales, er Theil konsekvent. Den som leser et ord, vil uten videre kunne lese det med riktig uttale.
I boken forteller fem norske tatere om barndommen og oppveksten sin. Tekstene ble gitt ut på norsk første gang i 2006 av Taternes landsforening i samarbeid med Dronning Mauds Minne Høgskole, i et hefte redigert av tateren Anne Gustavsen og høgskolerektor Anne-Mari Larsen.
I boken som kom rett før årsskiftet, er tekstene også oversatt til norsk romani og nynorsk. Nynorsktekstene er med for at boken skal kunne brukes på skoler i hele landet. Oversettelsen til norsk romani er et samarbeid mellom Theil og Anne Gustavsen og Mariann Grønnerud i Taternes landsforening. Theil har dessuten, i tillegg til å ha ansvaret for rettskrivningen, redigert boken og laget en ordliste over romani-ordene.
Rolf Theil røper at ikke alle norske tatere er like begeistret over boken. Noen vil gjerne bevare språket som et hemmelig språk.
Men dette er en frykt Theil ikke deler.
– Norsk romani er et truet språk. Mitt håp er at boken vil bidra til å bevare taterspråket, sier han.
