Vi kan få landets første zombie-universitet. Men neppe det siste.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Parodien er nå fullkommen. Høgskolen i Innlandet (INN) blir nå det som med orwelliansk nytale kalles «universitet». Men ingen tar seg bryet å dvele ved den massive begrepsglidning i retning innholdsmessig tomhet som ligger til grunn for denne bruken av universitetsbegrepet. Hvorfor kunne ikke INN bli en god høgskole istedenfor nå et tynt «universitet»? Studentene får stener for brød.

Bernt Hagtvet

Tidligere høgskolelektor ved Oppland Distriktshøgskole og professor i statsvitenskap ved UiO og Oslo Nye Høyskole

Jeg forstår ikke at en hel høgskoleadministrasjon og lærekreftene ved INN har vist så liten kritisk distanse til dette status-spillfekteriet. De tror at det følger prestisje med å kalle seg universitet.

Men de tar feil; inflasjon betyr jo at verdier reduseres, inflateres. Folk gjennomskuer slik semantisk gymnastikk. Etter denne begrepstømmingen vil kravet uvegerlig komme om en tøffere rangering av norske universiteter. Da vil prøven komme. 

Jeg gruer meg til dommen. Det bør Høgskolen i Innlandet også.

***

Mine mot-debattanter henviser ofte til at det er kommet et nytt mer vidt-dekkende universitetsbegrep i andre land, for eksempel i Storbritannia, der the polytechnics à la INN ble kalt universiteter. Les The Guardian der spaltisten Simon Jenkins nylig refererte til denne omdanningen som et mistak. I Sverige stopper utdanningsministeren nye universiteter av hensyn til kvaliteten. Vi er gode i dette land å etterape andre land når de har forlatt veien. INN er typisk for dette.

Debatt ● Adam Njå

Hagtvet har rett. Universitetene er rammet av råte

Vi leser at mange synes det er så fint å studere ved et «universitet». Men studentene kjenner jo ikke til noe annet; de er beskyttet av sin egen uvitenhet om hva et godt universitet er. INN kunne forblitt en god høgskole med viktige studieemner innen profesjonsfagene og i nært samarbeid med nasjonale fagmiljøer. Nå blir INN i beste fall en forvokst høgskole med klare tendenser til å bli en Potemkin-kulisse. Man smykker seg ikke med tomme ord. Vi ser et jag etter vind.

Jeg har tapt: Norge får «universiteter» i hver bygd. Regionalpopulismen rår. Nå gjelder det å tenke framover.

***

Mine mot-debattanter sier jeg mener «alt var bedre før». De avslører at de ikke kan lese innenat. Jeg har nøye redegjort for hva som er verdt å bevare fra før Bologna-prosessen og hva som må forkastes. Jeg har kommer med detaljerte alternativer. 

I 2011 var jeg medutgiver til en antologi på 840 sider: Dannelse: Tenkning. Modning. Refleksjon (Dreyer) der toppfolk fra de fleste fagområder skriver om hvilke krav vi bør stille opp til høyere utdanning i det 21. århundre. Jeg holder det for usannsynlig at INN har boka men håper jeg tar feil. Jeg gir opp å debattere med folk som ikke gidder å lese tidligere innlegg i denne debatten og heller ikke setter seg inn i dannelsesdebatten for eksempel i Sverige og engelsktalende land. 

Debatt ● Sverre Rustad

Hagtvets universitet

For øvrig må du aldri nevne ordet dannelse i dette landet. Da kommer bygdedyret og tar deg, også i Lillehammer. Antologien ble et velberegnet slag i luften men jeg er stolt av den. De som deltar i denne debatten anbefales min innledning.

Nå hører jeg at vi universitetskritikere kalles gamlinger. Nok et tegn på at Næss’ saklighetslære er terra incognita for dagens billedstormere. Alder er ikke noe argument, det er en karakteristikk. Det er det samme som om du i en debatt med en kvinne sier: Åhh, så søt du er, Lullen.

Kjør substans. Ikke betegnelser.

***

Jeg fastholder at vi krever for lite av studentene i Norge; de arbeider for lite (les studietidsundersøkelsene) og blir ikke skikkelig prøvet. Jeg fastholder at dette er et demokratisk problem: halvutdannede studenter er lette å villede og kan lett mangle den demokratiske beredskap, intellektuelt og metodisk, som er avgjørende for å forsvare folkestyret i en tid med obskurantisme (irrasjonalitet, vitenskapsforakt) og autoritære krefter på frammarsj over hele veden. 

Trump er bare begynnelsen. Pseudo-universiteter er intet svar. Samfunnet blir mer og mer vitenskapeliggjort. Studentene må forstå hva et resonnement er, hva vitenskap er, hva logikk og metodelære og forskning er. Hva vitenskapsetikk er.

***

Det virkelig viktige norske bidraget her, Arne Næss’ saklighetslære og hele den demokratisk-semantiske verneplikt som ligger i hans klassiker «En del elementære logiske emner», er tatt bort. 

Kvalitet? Jeg sier som Knut Hamsun: Jeg ler min mave i tu.

Debatt ● Jan Messel og Hilde Gunn Slottemo

Fellesskap og solidaritet er løsningen, Hagtvet

INN inngår i en nasjonal nivelleringsprosess her. Norske studenter frarøves utfordringer og dilles for mye med. Ingen nevner heller at f.eks. i USA må professorene stille mye oftere opp for sine studenter enn her hjemme. De får også bedre hjelp fra sekretærer enn her. I Norge har tallet på administrative økt voldsomt uten at lærerne har fått mer hjelp. 

Byråkratiseringen er alle vegne. Vi lever i et jernbur.

***

Derfor dette: INN blir aldri noe «universitet» hvis vi holder oss til den forståelse som alltid har vært i bruk når man omtaler disse læreanstaltene i høyere utdanning: Brede institusjoner med flere fagtradisjoner i tett kontakt, og med master- og doktorgrader som omfattende innføringer i hele fag, ikke som her stankelben oppå tynne mastergrader nesten uten en samlende nasjonal graduate school, forskerakademi. 

Debatt ● Dag Leonardsen

Kvalitetskrise i høyere utdanning — hva er problemet?

Og med skikkelig ex.phil. (forberedende), ikke det vaklevorne regnskapskurset som går under det navnet nå. (Ex.phil. kan gjerne tilpasses profesjonsfagene, slik min kollega fra Storhove, prof. Dag Leonardsen, har foreslått). 

***

Det er alltid et håp. Jeg elsker universitetene, men det er blitt mye forsmådd kjærlighet etter hvert. Studentene vansmektes. Mye forskning, ikke minst samfunnsforskning, men også medisin, er under pari. 

Bare se på det økende antall artikler som må tilbakekalles i de såkalte topptidsskriftene på grunn av fusk og fanteri og fiktive medforfattere. Den feberhete forskningskulturen vendes inn mot seg selv og blir en parodi. Tellekantsystemet er i ferd å bli en karikatur, en serie perversjoner. Forskningsstatsråden blir tatt i avskrift! Helsestatsråden skriver kaudervelsk og kjemper i rettssalen for å beholde sin master fra Nord-universitetet! 

Hvordan har vi endt der? Studentene sitter ofte autistisk i sine telefoner. Fusk er endemisk nå og blir verre. Forstår INN hva som skjer? Har det nye universitet på Lillehammer noen kriseforståelse? Virker ikke sånn.

***

Jeg har brukt hele mitt liv på universiteter, studert og undervist ved de beste,

Yale, University of California, Irvine, Oxford. Og de fleste norske, hvorav 11 år ved UiB. Jeg vet hva som kreves for å kalle seg universiteter. 

Debatt ● Bernt Hagtvet

Ikke arrogant og nedlatende i universitets­debatten, men trist og skuffet

I årene 1978—80 hadde jeg en fin tid på Storhove som lektor. Da fikk vi mye til. Da lagde vi noe nytt. Men dette er lenge siden. Tanken på at vi skulle bli universitet var oss vesensfremmed den gangen.

***

Se nå hva vi får av studenter. De flinke klarer seg alltid og det er alltid unntak. Nå kommer folk som aldri burde ha vært på noe universitet; som fryser av angst når de møter en tekst lengre enn en aviskronikk, som ikke synes å ha noen selvstendig erkjennelsesglede, eller -evne; som har en konsentrasjonsevne mindre enn Ronald Reagans (fire sekunder, Trump har to); som ikke tør eller orker å presentere stoff muntlig; som ikke leser aviser, som drives gjennom systemet fordi det straffer seg økonomisk å stryke dem (det kalles «kvalitetsreformen»); som forlanger begrunnelser for alle karakterer og utløser dermed et enormt byråkrati og skaper et rettighetsregime som etter hvert kaller på en gledesløs, kafkaesk latter; som i sine besvarelser ligger tett opp til plagiat (det jeg kaller «kjerkolifisering») og knapt kan skrive.

Føy så til et dramatisk fall i allmenndannelsen (jeg har fått spørsmål om hva LO er) og bruk av KI og internett og (a)sosiale medier — og du har et system i dyp krise. Å tro du lærer noe om verden uten å lese aviser er en illusjon — (a)sosiale medier som en kilde til kunnskap er ofte intet annet enn utveksling av uvitenhet.

Debatt ● Kristin Vinje

Var alt så mye bedre før, Hagtvet?

Studentene lærer jo ikke å tenke lenger, som er universitetenes fremste formål. Å dandere seg med et fiktivt universitetsslør i denne situasjonen, er ikke bare en tabbe, det er fundamental feildisponering. At pandemien har skapt en ny type studenter — ensomme, nedsunket i nettet, ekstremt individualistiske, men samtidig ytterst fiksert på andres dom hele tiden — det er åpenbart. Oppgaven nå er å gi dem utfordringer, ikke snillisme.

Hvor er INN her; jeg ser lite kriseforståelse midt gledesrusen over nye skilt.

***

Jeg må også spørre hva som er skjedd med gymnaset (nå videregående) når vi får flere og flere med dype hull i forberedelsene (de flinke klarer seg alltid). Det kan ikke ha noe med kvaliteten på lektorutdannelsen å gjøre?

Mine lektorer hadde sju år utdanning med latin og alle former for forberedende, pluss tre fag hvorav ett hovedfag. Nå kommer de med fem års tynne greier med knapt to fag og inngrodd med pedagogikk. Ingen tør ta dette opp i dag. 

Debatt ● Vibeke Bjarnø

Tidvis respektløs debatt overfor nyutdanna, flotte lærere

Jeg taler om et forfall. I et lite politisk, kulturelt og økonomisk utsatt land er dette alvorlig. Jeg taler om en sivilisasjonskrise. Hvor er INN i dette bildet? De gleder seg over et reisverk av — hva?

***

Prosessen fram til universitetsstatusen har kostet mye. I Khrono leser vi at et har tatt år 24 år og nær 400 millioner kroner i eksterne bidrag og 200 millioner i egne for å nå universitetsstatus.

Bare de med god forestillingsevne kan tenke seg hva denne prosessen har kostet av arbeidstimer, penger, byråkrati og allehånde innstillinger, pluss møter opp og ned ad vegger. Foruten, naturligvis, det som er gått med av råd og energi til å stable på bena de nødtørftigste master- og doktorgradsprogrammene som skulle til for å tilfredsstille Nokuts kriterier. 

Nokut, et byråkratisert organ som igjen på orwelliansk vis sies å ha ansvar for kvalitet i høyere utdanning men som har diltet med i hele denne prosessen og aldri har maktet eller villet se kritisk på den massive uttynning av universitetsbegrepet som ligger til grunn for de siste 20 års feildisponeringer i høyere utdanning. Skjønt, INN ble avvist en gang. 

Men nå er målsnoren andpustent nådd. Ingen ventet noe annet. Her dreier det seg om distriktspolitikk; beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet (tre timer fra Oslo), ikke kvalitet. Mot norsk lokaliseringsdebatt kjemper selv gudene forgjeves. At ikke INN lyktes å fange inn Gjøvik, kaller på en blanding av medynk og latter. 

Mjøsa ble elven Styx. Hvem hadde trodd det?

***

Jeg har i et eget innlegg utfordret rektor P.J. Svenkerud om en offentlig redegjørelse for beslutningsprosessene fram til denne avgjørelsen. Han burde ha tid til å svare, selv midt i denne gledesstund. (Les debattinnlegget og rektors svar i Gudbrandsdølen Dagningen her. Red. anm.)

I mellomtiden bør vi andre ha tid til å tenke gjennom hva som er skjedd og hva som kan gjøres for å rette opp disse feilprioriteringene. Vi må m.a.o. være kritisk overfor fortiden men konstruktiv overfor fremtiden. Her er mine forslag.

Debatt ● Bernt Hagtvet

Hvorfor dette jaget etter en tom universitetsstatus?

***

Så til parodien om tvungen samskriving. Når jeg bruker ordet parodi, så er det fordi vi nå ser at INN må spare inn 60 millioner etter at statusen er sikret. Flere i personalet påpeker at dette er blant annet et resultat av jakten etter universitetsstatus (men har sikkert også andre årsaker; er åpen for det).

Nå har ikke INN råd til å la studentene skrive individuelle bacheloroppgaver! Og det i fag der nettopp den enkeltes arbeid med stoffet er avgjørende for læring. Dette skjer i en høgskole der nettopp studiekvaliteten — særlig lærer/student-nærværet- har vært det store fortrinn. 

Dette er historiens hevn. Studentene må ikke finne seg i dette! Kutt andre steder, f.eks. i lederlønningene. Universitetsstatusen er nådd, men her ser vi prisen. Det gjør vondt å si jeg har fått rett.

***

Nå som det skal spares, hva med å legge ned hele høyere utdanningssektoren og la kunstig intelligens (KI) overta den tvungne samskrivingen! Da kan INN si opp undervisningspersonalet og bli landets første helautomatiserte universitet! Wow! 

Et Zombie-universitet. Norges første, ikke det siste. 

Professorer er jo noe plunder og heft, det vet vi jo! Og studentene er gode til å bruke KI. De kan skrive ut sine vitnemål selv også. Tidsbesparende. Administrasjonen kan rette oppgaver med KI. Tenk hvilken innsparing! Det er en klei sideeffekt her at det kan forekomme at noen ikke finner skrivekamerater. Da har vi robotene! Da blir Zombie-universitetet fullkomment!

samskriving

Obligatorisk samskriving?
— Høres ut som et mareritt

Så sies det at de private midlene ikke ville kommet om ikke INN hadde stilt universitetsstatusen i utsikt.

Her kan man tenke seg et annet scenario. Høgskolestyret kunne ha argumentert slik til lokale aktører: Dere er interesser i å styrke INN. Da vil vi trekke fram disse områder for styrking av høgskolen. 

Jeg tror at det er rasjonelle folk der ute. Å tro at universitetsstatus vil innføre en ny gullalder for næringsliv, politikk og kultur i regionen, er ren romantikk. Høgskolen kunne styrkes med slike midler innenfor rammen av høgskolesystemet — uten å få de feildisponeringer vi ser nå. Men mindre glamorøst? Muligens. 

Påsydde knapper og glassperler har fremdeles en viss tiltrekningskraft, forstår jeg. Dette ville ha fordret en annen kraft i høgskolestyret, og den fantes ikke.

Stort intervju

« … det handler ikke bare om å utdanne en elite …»

***

Har jeg et annet alternativ? Det har jeg. De 400 pluss 200 millionene kunne vært brukt til.

1. Bedring av forholdstallet mellom lærer/student; dvs. ansette flere i vitenskapelige stillinger. Dette ville gjort det mulig å legge om undervisningen i retning mer seminarundervisning omkring pensa alle har lest og skal prøves i. Da kunne INN også få til innlevering av ukentlige essays slik Oxford er basert på (tutorials). Det krever store lærerressurser men «wonderfully concentrates the mind», som dr. Johnson sa om døden… Det ville økt studiekvaliteten og læringsintensiteten. Dertil ansette assistenter (vit.ass.-er) som kan ta seg av sensur og tilrettelegging av faget for studentene, slik det er vanlig ved normale universiteter ute. Slik kan viderekomne studenter få nyttig erfaring.

2. Styrking av bibliotekene, også med vekt på audiovisuelle læremidler. Dette er høgskolenes hjerne og hjerte. Og hvorfor ikke bruke film mer aktivt som del av undervisningen? Jeg har drømt om å vie et helt semester til politiske filmer fra «Z», «Blodveien», «Missing» og «Slaget om Alger» til den sjelerystende «Shoah» med etterfølgende samtale. Hva har vi auditorier til?

3. Økning av stipendene for studentene. Gjenreis heltidsstudenten slik at de ikke trenger å stå i kassa på Rimi for å betale regninger (ingen nedvurdering av slikt arbeid!). Arbeidserfaring får de jo snart. Ungdom er noe som går over, det er en ikke fornybar fase. La ungdommen få noen dyrebare år i konsentrasjon! De skal leve til de er 82, ofte lenger. Norske studenter bruker for liten tid på studiene sine, igjen: bare sjekk tidsbruksundersøkelsene. Pengene kunne også vært brukt til å la norsk ungdom søke egne løp ved de beste lærestedene ute.

4. Økning av stipender for lærekrefter og administrasjon til utenlandsopphold og til å få fremragende utenlandske forskere ute til å komme hit og undervise og forske. Dette vil inspirere hele systemet. Vi må skape stolthet. Gi lærerne sjenerøse sabbatsår for faglig påfyll.

5. Systematisk formidling til allmennheten gjennom åpne forelesningsserier og arrangementer. På Blindern samlet vi mer enn 150 ganger over 200 mennesker i Auditorium 7 hver mandag kl. 0815 når vi bød på kvalitet og brunost. Da Hans Blix (svensken som undersøkte om Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen) og Jonas Gahr Støre kom, måtte vi evakuere til Blinderns største auditorium. 500 kom. Tenk hva INN kunne fått til.

***

INN har søkt å bli en universitetskopi. Kjedelig. Hva med et helt annet perspektiv:

I 2027 er Lillehammer by 200 år (fikk kjøpstadsstatus i 1827). Hva om INN tok initiativ til å kalle inn til en stor konferanse om Lillehammer de neste 200 år. Hva nå, Lillehammer? The future of Lillehammer. INN og også hele regionen kunne presentere seg som dalenes høgskole.

Dalene har Bjørnstjerne Bjørnson og Vonheim og hele dette folkelige dannelsesarbeidet (i Hamar ikke minst Sagatun). Og Sigrid Undset, Johan Falkberget, Hans Aanrud, Tryggve Andersen, Kjell Aukrust, Nansenskolen, Lillehammerkunstnerne og en av landets fremste malerisamlinger, det fantastiske Maihaugen og det vidunderlige jernbanemuseet i Hamar og Domkirkeodden. Jeg elsker tog og kirker. 

Debatt ● Kristin Clemet

Hagtvets manglende nyanser

I denne arven ligger en hel tradisjon og en enorm ressurs som kan dyrkes og fornyes innenfor rammen av et restaurert høgskolesystem. 

OL viste hva byen kan. Gjør det igjen som kulturhøgskole! Jeg har f.eks. aldri skjønt hvorfor ikke INN for lengst har instituert en årlig Bjørnson-forelesning i samarbeid med Aulestad. Jeg melder meg på å fortelle om BB og Dreyfus-saken. Sett i gang. Livet er nå. 2027 er en påminnelse og en satsplanke.

***

Vi er et søkkrikt land med litt mer enn 5 millioner sjeler. Vi kunne fått verdens skarpeste høyere utdanningssystem. Vi kunne hatt fire breddeuniversiteter på noenlunde skikkelig nivå, med et regionalt høgskolesystem omkring som kunne tenkt nytt og originalt i profesjonsfagene og annerledes og spennende i klassiske universitetsfag på BA-nivå (som Oppland distriktsøyskole gjorde i startfasen — for eksempel det flotte samtidshistoriefaget under herrene Pryser, Halvorsen og Knutsen, i statsvitenskap med Dag Seierstad, og i pedagogikk med blant andre Lars Løvlie). 

Debatt ● Gunnar Furseth Klinge

Emeritusens innholdsløse retorikk

Høgskolene kunne vært spisse steiner i skoen for de gamle universitetene som — la oss være ærlige — kan være temmelig uttørka og modne for utfordringer. Da kunne vi fått et California-system der studentene starter på community-nivå i Cal. State og avanserer til UC-systemet etter hvert om de tilfredsstiller karakterkravene. Da hadde vi fått en fruktbar arbeidsdeling. 

Men samtidig med åpninger for at høgskolene kunne få nasjonalt ansvar der de hadde kompetanse for det («Norgesnettet» slik Hernes-utvalget foreslo i 1988). I stedet fikk vi universitetskopier men på lavere nivå hele veien. De prøvde å bli gammel-universiteter. Nord universitet i Bodø og INN prøvde i decennier. Måtte gud forby at Halden Volda og Vestlandet går i samme grøft.

Nå kommer sparekniven. Nå kuttes det. Nå får de gamle universitetene det strevsomt. De blir snart å likne med begynnende ørkenområder. Ved NTNU sies nå folk opp, i Stavanger også. Det kommer flere. Bare vent. 

Etter den søte kløe kommer den sure svie. Snart skal det ‘samskrives’ over alt (‘samskrive’ er orwelliansk nytale for ‘tvangsskriving’). Da blir det snart sant det som sies om NTNU-professorene som ikke tør kjøre over broer deres elever har konstruert, fordi de kan så lite matematikk.

Nå spares det. Norge hadde en gang et høyere utdanningssystem som folk utenfra kom for å lære av: DH-systemet var en viktig nyvinning. DH-systemet ble ødelagt av lokale eliter som trodde det lå prestisje i å kalle seg universitet. Kravene til det ble systematisk senket. Nå får vi antakelig Europas svakeste utdanningssystem.

Debatt ● Kathrine Skretting

Hva er et universitet i 2024? Et svar til Bernt Hagtvet

***

Jeg har foreslått for statsråd Oddmund Hoel å nedsette en kommisjon som kan fremskaffe data over hva som har skjedd og peke ut en rømningsvei. Han har fremdeles tid.

Vi er et søkkrikt land. Det er fantastisk at vi bygger ned ungdommens utdanningssystem til å bli en branntomt. Landet får ikke den kompetanse det trenger og fortjener med det utdanningssystemet som nå avtegner seg.

Hva kutte ned på tallet på F-35 fly og sløyfe noen kilometer på de monstrøse veiprosjektene som sparer fem minutter og legger naturen øde. Ingenting er viktigere enn å ta vare på ungdommen og sikre kvalitet for undervisning, forskning og formidling i hele systemet! 

Vi fortelles at den nye statusen skal føre til faglig kvalitetshevelse. Vi får se.

Høgskolen i Innlandet

Må spare 150 millioner kroner. Er taus om konsekvensene