Anklager toppforsker for bløff

Over flere dager har Jon Helgheim og Elisabeth Myhre Lie, førsteamanuensis ved Politihøgskolen kranglet i NRKs Dagsnytt 18 og på NRKs debattsider Ytring. Det begynte med at Myhre Lie publiserte kronikken Når straff ikke virker 28. oktober. Den fikk Helgheim til å se rødt.

— Vi må slutte å lytte til aktivister forkledd som forskere, skrev han i sitt debattinnlegg, som ble publisert mandag 3. november. Der skriver han også at han «forventer nå at politihøyskolen rydder opp og begynner å opptre som seriøse fagpersoner».

— Ikke en glipp

Helgheim mener Myhre Lie har bløffet flere steder i sin kronikk og henviser til ting som er direkte feil.

— Det er ikke bare en liten glipp fra Lie når hun henviste til forskning som hadde motsatt svar, og som ikke er i nærheten av å bygge opp under hennes konklusjoner. 

— Og det er ikke en glipp at hun henviste til finsk forskning, som er tydelig på at man ikke må bruke den til å si noe generelt om hvordan straff fungerer for ungdom. Så er det nettopp det hun gjør. Dette var rett og slett et forsøk på bløff. Nå må politihøgskolen rydde opp i dette.

Lene Bomann-Larsen, prorektor for forskning og formidling ved Politihøgskolen tilbakeviser at det behøves noen opprydning i hennes rekker.

— Jeg synes det er utidig av lederen for justiskomiteen å forsøke å instruere en akademisk institusjon. Dette må leses som et forsøk på å begrense den akademiske ytringsfriheten. En instruks om å rydde opp i eget hus, som jeg er virkelig skeptisk til. En sensur, nærmest.

— Men vil du kalle det sensur, og ikke en åpen debatt? 

— Det å si at politihøgskolen må rydde opp, leser vi som et ønske om at vi som institusjon representert ved ledelsen, skal gå inn og forhåndsgodkjenne eller kneble våre akademikere. Vi ønsker en åpen debatt velkommen, og vi synes vi godt kan være kritisk til og uenige i hverandres standpunkter. Men personkarakteristikker som Helgheim kommer med, hører ikke hjemme i en offentlig debatt. 

Aktivisme

Jon Helgheim mener å se et mønster, der forskning er forkledd som aktivisme. 

— Du skriver jo at Politihøgskolen i økende grad preges av akademikere som ikke forholder seg til grunnleggende akademiske standarder. Hvem tenker du på konkret på her?

— Helt konkret er det dette enkeltutspillet. Men jeg har opplevd andre utspill før fra forskere på politihøgskolen. Det er for eksempel skrevet kronikker derfra om at det er norsk gatekultur som gjør innvandrere og ungdom mer kriminelle. Det er jo synspunkter som man gjerne må ha, men som vi ikke finner noe grunnlag for i forskningen

— Hvilken dekning har du for dette?

— Det er et inntrykk jeg har etter å ha fulgt med i samfunnsdebatten i lang tid. Spesielt på felt som justispolitikk, innvandring og straff, hvor man har akademikere i høye stillinger som kommer med utsagn som det ikke finnes dekning for i forskningen.

— For eksempel? 

— De jeg har nevnt til nå, og jeg har mange flere eksempler om du gir meg litt tid. Jeg kan ramse opp mange fra de siste årene. Vi har svært mange eksempler, spesielt innenfor samfunnsforskning, hvor det tas friheter og en del enkelte personer som ikke forholder seg til grunnleggende akademiske standarder.

Han legger til:

— Selvfølgelig skal forskere ha en akademisk frihet til å forfekte de funnene og de faglige innspillene og ytringene de har. Det skal det være stort rom for. Men det er en stor misforståelse at man ikke skal kritisere, eller ikke kunne irettesette forskere som farer med bevisste feil. Og det er det gjort i denne saken. Man må forvente et helt annet nivå fra politihøyskolen, og spesielt enkeltpersoner med så høy grad som en førsteamanuensis, sier Helgheim.

Fiktiv beskyttelse

Han mener akademikere generelt har vært en fredet gruppe i norsk offentlighet.

— Det ser man jo med en gang man begynner å pirke i en slik sak som dette. Da begynner forskere å dekke seg bak slike fiktive beskyttelsesmurer, for de er vant til å være beskyttet. 

— Hva er fiktive beskyttelsesmurer? 

— Det er den akademisk ytringsfrihet, som om det skal beskytte forskere fra knallhard kritikk. Den er jeg selvfølgelig en forsvarer for jeg også, men den kan ikke forhindre forskere i å stå i en debatt. 

Det er svært alvorlige ting vi snakker om, mener Helgheim.

— Hvis vi lytter til forskere som sier at vi får mer kriminalitet hvis vi straffer ungdom, så vil jo samfunnet bevege seg enda lenger borti fra straff. Og erfaringene gjennom mange år nå har vist at det har vært feil tilnærming. Det kan ha veldig store konsekvenser for hele samfunnet om forskere kommer med unøyaktigheter og direkte feil, sier Helgheim.

— Veldig trist

Elisabeth Myhre Lie, førsteamanuensis som er hovedblinken for Helgheims skyts sier hun er skuffet over debattnivået fra politikeren

— Jeg synes dette er vanskelig og krevende å forholde seg til. Det er viktig med uenighet i en debatt. Men her bidrar han med å skape støy i en veldig viktig samfunnsdebatt.

Hun sier hun er vant til å stå i faglige uenigheter i sitt virke på Politihøgskolen.

— Jeg underviser på etter- og videreutdanningen, og mine studenter er politifolk. Og der tar vi ikke på oss silkehansker i diskusjonen. Men det handler heller ikke om å slå hverandre i hjel med argumenter. Jeg er opptatt av at vi skal være nysgjerrig og undre oss litt sammen, at vi jobber for å løfte frem et mer kunnskapsbasert syn, sammen. Og lære av hverandre, nettopp fordi man møter en annen mening enn ens egen.

Hun mener Helgheim er langt unna den linjen.

— Han går langt utover det man kan forvente og ønske seg av en justispolitiker eller av en politiker generelt, med spilleregler som er nesten satt helt på siden. Som handler om å ha respekt for hverandre, og ikke prøve å mistenke den andre. Han farer fram med en hersketeknikk, som tar bort fokus fra det jeg tror er viktig å debattere. 

— Helgheim hevder du ikke har belegg for forskningspåstandene du kom med i Dagsnytt 18, og gjentar poenget sitt innlegg på NRK Ytring 3. november. Har han et poeng?

— Nei, det har han ikke. Helgheims debattstil gjorde at det ikke var rom for å gå inn i de konkrete kildene der og da. Det var nettopp derfor jeg inviterte Helgheim til en dialog. Når Helgheim fortsetter med sine personangrep er det det motsatte av en konstruktiv dialog om sak. Kildene jeg referer til ligger vedlagt i min kronikk.

— Helgheim skriver at «vi må slutte å lytte til aktivister forkledt som forskere», med dårlig skjult adresse til deg. Hva tenker du når du leser det?

— Jeg blir bare veldig, veldig trist. Det handler om at vi som samfunnsdeltakere ikke fortjener å havne så langt ned i debattformen. En god debatt skal handle om å lytte og om å argumentere, og gjerne være uenige. Men jeg opplever ikke at det er det Helgheim er interessert i, for hvis han virkelig gjør det, møter man hverandre på en helt annen måte.