Anne Husebekk er alvorlig syk. Støtten fra familie og venner holder henne oppe

I vinter var ikke energien slik den pleide å være for Anne Husebekk. Datteren ba derfor moren gå til fastlegen. Etter fastlegebesøket i april levnet diagnosen ingen tvil: Den tidligere rektoren ved UiT Norges arktiske universitet var alvorlig syk.

Husebekk har aggressiv hjernekreft som ikke kan behandles. Lørdag kveld fortalte legen og professoren i immunologi om sykdommen under Kreftforeningens Stafett for livet i Tromsø. 

— Jeg har en alvorlig diagnose, så jeg er preget av det, men jeg er ikke døende, sier Husebekk når Khrono spør hvordan helsetilstanden er nå. 

Stemmen er rusten og tander. 

— Formen er preget av at jeg blir fort sliten. Jeg er noen timer våken, og så må jeg ta meg en lur. Det er en stor endring fra hvordan det var når jeg var frisk.

Hverdagen går med til å håndtere sykdommen. 

— Det er veldig mye som har med sykdommen å gjøre. Jeg har vært gjennom en ganske intens behandling med stråling og cellegift. Det har tatt mye tid. Det tar tid å være syk, er noe jeg har funnet ut. Det er mange undersøkelser og ting som skal undersøkes. Jeg bruker mesteparten av dagen på sykdommen, sier hun.

rektoravskjed

Samfunnstopper var med og takket av tidligere rektor

Rørende støtte

69-åringen var rektor ved UiT i årene 2013 til 2021. 

— Det var et sjokk å få diagnosen. Det er en aggressiv hjernekreft som det ikke finnes behandling mot. Det betyr et kort liv. Sannsynligvis med symptomer på dårlig hjernefunksjon. Bare sånne triste saker, sa Husebekk da hun snakket til publikum i helgen. Arrangementet ble referert av Nordlys. 

Husebekk måtte gjennom en risikofylt hjerneoperasjon i mai. Cellebehandling, stråling og operasjon gjør at hun har det etter forholdene bra, ifølge avisa. 

— Hvordan holder du deg oppe med en så alvorlig sykdom?

— Jeg har mye støtte i familie og venner og mye besøk. Det at folk tenker på meg og tar kontakt, er veldig rørende og holder meg oppe. De sender meldinger og vil treffes. Nå har jeg besøk fra USA. Det er venner som kommer for å hilse på meg. 

Husebekk forteller at UiT planlegger et seminar på universitetet som hun ser fram til. Da kommer det gamle kolleger fra inn- og utland. 

— Det gjøres mye stas på meg, sier hun til Khrono. 

Stolt over å være rektor

— Som lege og professor er du analytisk og kunnskapsrik. Var det til hjelp da du fikk vite at du har kreft?

— Det betydde noe, men det innebar egentlig at jeg innså alvoret veldig fort. Det var til hjelp at jeg forsto hva dette dreide seg om og hvor lite som egentlig kunne gjøres for å bli bedre. 

— Du fortalte på Kreftforeningens møte at du egentlig er lettrørt, men da du fikk vite hvor alvorlig sykdommen er, da gråt du ikke?

— Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gråt. Sykdommen gjør kanskje at man får et annerledes følelsesliv, som det kan tenkes blir påvirket. 

— Har du et råd til de som får den brutale beskjeden om at de har kreft?

— Rådet er å forsøke å forholde seg fornuftig selv til alvorlige diagnoser. Dette betyr at man har et håp og realisme knyttet til en alvorlig diagnose både med tanke på at det ikke sikkert går an å behandle kreften, men også med håp om at det kanskje kommer en behandling som er effektiv en dag. Jeg tror ikke at det å falle sammen er en god strategi. 

— Har du greid det?

— Ja, jeg mener at jeg har hatt en fornuftig tilnærming til sykdommen.

— Døden er så ufattelig

Datteren Oda Husebekk Wiik deltok på lørdagens arrangement sammen med Anne Husebekk. 

— Jeg har sagt til deg mamma, at jeg kommer til å prate med deg videre. Og da må du bare prøve å høre hva jeg sier. Døden er så ufattelig for alle oss som lever, fortalte hun på møtet, gjengitt i Nordlys. 

Husebekk Wiik er selv lege. Hun fortalte at det blir et langt liv å leve uten sin mamma. 

— Det er så mange ting du skal være en del av, som du ikke får oppleve. Det er veldig tungt. Døden er veldig endelig. Det blir et stort tomrom, sa datteren fra scenen. 

Nå er Anne Husebekk mest opptatt av å være til stede og bruke tiden på mann, barn og barnebarn. Og årene som rektor ser hun tilbake på med glede. 

— Ja, absolutt. Det er jeg stolt over og veldig glad for at jeg fikk oppleve.