Det handler om (universitets)­status

— Det har en annen status å være universitet.

Høgskolerektor Peer Jacob Svenkerud er ikke i tvil. Universitetsstatus vil gi den nåværende Høgskolen i Innlandet en større gjennomslagskraft. Åpne flere dører nasjonalt og internasjonalt. Tiltrekke høg kompetanse.

— Vi ser at det å være høgskole ikke åpner alle de dørene vi ønsker å åpne. Og ikke er det mange igjen av oss høgskoler heller, så det er viktig for oss å fremstå som et sted hvor det er fokus på forskning og utdanning av høg kvalitet.

16 høgskoler forsvant på 13 år

Det startet så smått i 2005 da Høgskolen i Stavanger ble Universitetet i Stavanger. Samme år ble Norges landbrukshøgskole universitet, før de i 2014 fusjonerte med Norges veterinærhøgskole og ble Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. I 2007 fikk også Høgskolen i Agder opphøyd sin status.

I 2009 gikk Høgskolen i Tromsø inn i Universitetet i Tromsø. Fire år senere kom også Høgskolen i Finnmark inn, og i 2016 fikk de følge av Høgskolen i Harstad og Høgskolen i Narvik.

Da begynte ballen virkelig å rulle. Etter å ha tatt steget fra å være høgskole til å bli universitet fem år tidligere, førte strukturreformen til at Universitetet i Nordland tok inn i seg både Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Samtidig absorberte NTNU tre ulike høgskoler, og to år senere fikk både Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Sørøst-Norge status som universitet.

På 13 år fikk til sammen 16 høgskoler en ny og opphevet status, enten på egen hånd eller gjennom fusjoner. Mange av disse høgskolene hadde da allerede tatt inn i seg en haug med andre høgskoler for å rigge seg til universitetssøknaden.

Nå har både Høgskolen på Vestlandet, Høgskolen i Innlandet, VID Vitenskapelig høyskole og Høyskolen Kristiania uttalte ambisjoner om å følge etter.

Men samtidig som flere og flere vil bli universiteter, roper fagfolk varsku. Sykepleier Mai-Britt Sæbø Gundersen har tidligere sagt til Khrono at kandidatene de får ikke er rustet til hverdagen som venter dem, og krav om både førstekompetanse og fersk redaksjonell erfaring i en stillingsutlysning ved journalistutdanningen ved Nord universitet fikk flere til å steile. Journalistikk er og blir et håndverk, ikke en akademisk øvelse, var beskjeden fra folk i bransjen.

les også, debatt:

Journalistikkstudent: Teoretiske fag bør være valgfrie

— Ingen tvil om at det ville gå den veien

— Vi så at denne endringen ville komme allerede etter reformen i 1994 da vi gikk fra 98 høgskoler til 26. Det fantes jo en høgskole på hvert eneste nes i Norge, og det var en ustyrlig situasjon. Men da statsråd Gudmund Hernes iverksatte samling av dem så vi en tegning som for mange var ukjent, nemlig at noen av dem hadde hatt en kunnskapsutvikling med flere og flere i førstestilling, sier Widar Hvamb.

Han er utdannet sivilingeniør, har vært rektor ved Høgskolen i Buskerund og var den siste siste generalsekretæren i Det norske høgskolerådet, før det ble fusjonert med Universitetsrådet da dagens Universitets- og høgskoleråd ble dannet. Her satt han også som generalsekretær i en periode.

Hvamb har også hatt oppdrag i Nokut hvor han blant annet satt i sakkyndige komiteer og evaluerte kvalitetssystemene til universiteter og høgskoler i fem år, samtidig som han gjorde tilsvarende arbeid for Högskoleverket i Sverige.

— Da vi fikk den lovendringen som senere ble endret med kvalitetsreformen og krav til universitetsstatus, var det ingen tvil om at de enkelte institusjoner så en klar utvikling som de måtte være med på. I tillegg til at profesjonshøgskolene slo seg sammen, ble de også slått sammen med distriktshøgskolene. De kom inn med en tilnærming til forskning som profesjonsutdanningene ikke hadde hatt, sier Hvamb på utpust, og fortsetter på innpust:

— Vi fikk sammenslåtte miljøer som strebet etter mer og mer forskning, og man så da at høgskolene ikke lengre ville ha mulighet til å være det de var.

Men utviklingen var også et spørsmål om statusen som universitet, spesielt i samarbeid med utenlandske universitet, sier Hvamb.

— For å si det brutalt, så var det vanskelig å forklare et universitet i utlandet at en kom fra en høgskole. En brukte mye energi på vise hvilket nivå en holdt når en skulle overbevise en ny potensiell partner om at en var bra nok for et samarbeid.

Og da Landbrukshøgskolen, Høgskolen i Agder og Høgskolen i Stavanger i løpet av to år rykket opp, var det bare for de andre å stramme tømmene, ifølge Hvamb.

— Det var ingen tvil om at det ville gå den veien. En måtte det for å være med i konkurransen om de som pengene følger, nemlig studentene.

VID Vitenskapelige høgskole

Har vedtatt å gå videre med universitetsplaner

Optikerutdanningen som kremeksempel

— Er det noe en mister på veien når høgskolene blir universiteter?

— Faren er jo at en mister noe av profesjonen ved å akademisere fagene, men det var en fare en så da det hele startet som jeg er ikke så sikker på at det er en realitet i dag. Spesielt innen helse- og sosialfagene har økningen i andelen med førstestilling ført til et høyere nivå, sier Hvamb.

Fusjoneringen av høgskolene, og den følgende overgangen fra høgskoler til universitet, har også ført til mer regionalt samarbeid, forteller Hvamb. Det til tross for at regionalt arbeidsliv gjerne har vært sett på som høgskolenes domene.

— Da jeg jobbet i industrien her på Kongsberg startet mange av de produktene vi leverte sitt liv hos institusjoner andre steder i landet. Industrien gikk ikke til de lokale og regionale ingeniørutdanningene for å få hjelp. Det gjør de i dag, og det tror jeg er en veldig viktig utvikling.

Kremeksemplet på hvor godt det kan gå når høgskolene akademiseres mener Hvamb er optikerutdanningen på Kongsberg, som gikk fra å være en yrkesfaglig utdanning til å bli et helsefag.

— Nesten uansett hvor du drar for å sjekke synet i dag, så har de optikere med en bachelorgrad fra Kongsberg, og mange har mastergrad i optometri og synsvitenskap derfra. Profesjonen har utviklet seg fra å være et rent håndverk til å kunne oppdage mulige øyesykdommer og henvise deg videre til øyelege. Dette er et eksempel som viser at utviklingen har vært veldig viktig, og at de ansatte har videreutviklet kunnskapen på doktorgradsnivå.

Status som driver

— Jeg har grublet litt på hvorfor det er så om å gjøre med denne universitetsstatusen. Det er jo et ord sammensatt av to, universitet og status. Jeg tror det er det siste som er driveren, sier universitetslektor Ronny Kjelsberg ved NTNU.

Han satt som hovedtillitsvalgt for Norsk Tjenestemannslag ved Høgskolen i Sør-Trøndelag da fusjonen med NTNU ble planlagt og gjennomført.

— En får litt flere rettigheter, og jeg kan forstå at det er fint for ledelsen, men mitt inntrykk er at det ikke er så god plass til kulturen fra de tradisjonelle høgskoleutdanningene i universitetene.

Kjelsberg mener en mister mye hvis alle skal bli universitet og følge de samme reglene. De forskjellige institusjonene bør heller ta ulike roller, mener han.

— Tidligere hadde vi en klar arbeidsfordeling. Høgskolene sørget for kompetanse til det regionale arbeidslivet, og jeg er redd for at ingen lenger vil ta den rollen hvis alle blir universitet, sier Kjelsberg.

Han påpeker også at det ikke er sånn at den klassiske høgskolestudenten ikke lenger eksisterer bare fordi høgskolene gradvis forsvinner.

— Vi må tenke på hvem vi utdanner til hva. En stadig større andel tar universitetsutdanning, men mens utdanningene blir mer og mer like, er studentene veldig ulike. Hvis akademiseringen av høgskolefagene får fortsette tror jeg det vil føre til økt frafall, sier Kjelsberg og legger til:

— En må spørre seg hva samfunnsoppdraget skal være. Hvis samfunnsoppdraget ikke skal være å utdanne forskere, men folk som skal ut i annet arbeid, da er ikke universitetsstatus løsningen.

høgskolen i innlandet

Om kort tid søker høgskolen om å bli universitet. Men navnet er ikke bestemt

— Må ikke klatre opp i elfenbenstårnet

Denne akademiseringen av høgskolefagene frykter ikke rektor Svenkerud ved Høgskolen i Innlandet.

— Jeg tror det er en myte. Det er ingen automatikk i at fagene blir mer akademiske bare fordi en høgskole blir universitet. Det handler om hvordan en innretter seg og hvilken profil en har. For oss er samarbeid med omgivelsene en uttalt del av vår strategi, og det kommer vi til å fortsette med, sier han.

For selv om de søker universitetsstatus har de ingen plan om å gå de gamle universitetene i næringen.

— Vi skal ha en annen type profil, blant annet ved å forske mer på relevante problemstillinger samfunnet har. Det at en blir universitet betyr ikke at en må klatre opp i elfenbenstårnet sitt og ikke adressere de faktiske utfordringene i samfunnet.

Og det er heller ikke sånn at måten det jobbes på vil endre seg over natten med en statusheving, sier Svenkerud.

— Vår ambisjon om å bli universitet har vært med på å styrke kvaliteten på både forskning og undervisning, og jeg føler at vi på mange måter allerede agerer som om vi er et universitet. Der vi kommer til å merke forskjellen er i evnen til å tiltrekke seg kompetansemiljøer, studenter og faglige ansatte. Universitetsstatus vil kanskje ikke gjøre dette enkelt, men det vil gjøre oss konkurransedyktige.

— Hva mener du om den utviklingen vi har sett de siste årene hvor stadig flere høgskoler blir universitet?

— Jeg tror det har bidratt til en høyere kvalitet i utdanningen, og større og mer robuste fagmiljø. Jeg kan ikke si at jeg opplever at det har vært noen negative konsekvenser av denne utviklingen.

HVL: — Vi er i praksis et universitet

200 kilometer vestover er det en annen høgskole som også har store ambisjoner, Høgskulen på Vestlandet (HVL).

— Hvorfor vil dere bli universitet?

— Det er fordi Norge trenger et universitet av vårt kaliber og med vår lokalisering, sier HVL-rektor Gunnar Yttri.

— Det handler om best mulig kvalitet i utdanningen, forskningen og i nyskapingsarbeidet. Og i samarbeid med omgivelsene. Alt dette fikser vi vesentlig bedre som universitet enn som høgskole.

— Men hvorfor må dere være universitet for å gjøre dette?

— Det gjør utdanningene våre mer forskningsbaserte, gir et mer kunnskapsbasert samspill med omgivelsene og sørger for at vi kan få inn større eksterne inntekter både når det gjelder forskning og utdanning. Det er lett å ha fokus på forskning og doktorgrader når en snakker om dette, men for oss er det minst like viktig at vi får styrket kvaliteten på våre bachelorutdanninger.

HVL-rektoren erkjenner dog at når forskning skal prioriteres, og førstekompetanse inn i alle utdanninger, så er det noen høgskoletradisjoner som kommer under et visst press.

— En kan jo spørre seg om det gjør en mindre praksisorientert, men jeg tenker at her er det ikke enten eller. Det har skjedd mye i arbeids- og næringslivet etter tusenårsskiftet, det har blitt mer kunnskapsintensivt, og vårt nye universitet vil endre seg i takt med samfunnet rundt oss.

Høg praksisrelevans er noe HVL vil insistere på, sier Yttri. Og i praksis mener han overgangen til å bli universitet allerede har skjedd for HVL.

— I enhver internasjonal sammenheng er vi allerede så godt som et fullgodt universitet. I alt vi gjør og driver med er vi i praksis et universitet. Vi mangler bare statusen.

— Ved Høgskolen i Innlandet mener de at den statusen er viktig. At den gjør de mer konkurransedyktige?

— Peer og gjengen i Innlandet har nok et poeng. Vi har ansatte og arbeidsformer som gjør oss konkurransedyktige, men det kan være at vi også blir mer attraktive med universitetsstatus. Det vil i så fall være en heldig bieffekt.

Ikke alle hjerter gleder seg

Det er ikke alle HVL-ansatte som er udelt positive til den planlagte endringen. Sosiolog og førsteamanuensis Roger Ivan Hestholm var i sin tid ansatt ved Høgskolen i Sogn og Fjordane, og aktiv motstander av at de skulle fusjoneres inn i det som ble HVL. Når er han HVL-ansatt, og nokså lunken til universitetsplanene.

— Argumentet mot å bli del av en større høgskole handlet om min sans for mangfold i sektoren, både geografisk og institusjonelt. Det var jo litt spesielt at det fantes en høgskole i et så lite fylke som det Sogn og Fjordane var, og jeg så ingen opplagte fordeler med fusjonen. Jeg syntes argumentene fra regjeringen var svake. Dette var jo tiden for robusthet, noe som i praksis betød størrelse. Det har ikke vært så mye snakk om det senere, sier han.

— Det å nå skulle bli universitetsansatt er ikke noe jeg er veldig glad for eller gleder meg til.

Hestholm sliter med å se fordelene, med å se hva som kommer til å bli den store forskjellen i hans arbeidshverdag. Det kan bli en litt mer profesjonell institusjon, og det kan føre til mer ressurser til forskning, men ulempene vil også være der, sier han.

— Den fleksibiliteten vi mistet i fusjonen vil jo fremdeles være der. I tillegg innebærer jobben som gjøres for å bli universitet at ressurser blir kanalisert på doktorgradsutdanninger, kvalifisering av ansatte og ansettelse av professorer for å øke forskningskompetanse så mye som det er nødvendig for å komme gjennom nåløyet.

Han frykter også at det vil bli mindre plass for ham som representant for disiplinfagene i det nye universitetet. Planen om å bli et mer arbeidslivsrettet universitet mener han er fornuftig, men sosiologen frykter det kan føre til at de som hører til samfunns- og naturvitenskapene ikke får en tydelig plass i universitetet.

— Det er en av mine bekymringer, en bekymring jeg vet flere deler med meg. I tillegg vet jeg at det er en bekymring for at flere ressurser blir ført over til forskning og til doktorgradsprogram, noe som vil føre til en varig svekkelse av grunnutdanningene.

Også var det dette med akademiseringen av profesjonsutdanningene da.

— Jeg er også bekymret for at samfunnsoppdraget til de gamle høgskolene, det å utdanne nyttige yrkesutøvere, svekkes når alle høgskoler har universitetsambisjoner. At en ikke klarer å ri så mange hester på en gang. Da kan det fort bli et spørsmål om en ender med å bli universitet bare i navnet, og fortsatt drive mest med profesjonsutdanning, eller om en også blir det i gavnet.

— Hva tror du universitetsambisjonen til HVL bunner ut i?

— Jeg tror nok dette på mange måter var en ambisjon vi overtok fra gamle Høgskolen i Bergen, som hadde satt i gang noen prosesser allerede før fusjonen. Også har det jo vært en trend at alle skal bli et universitet, og når det først er sånn er det å aktivt gå imot det eller ønske noe annet nesten umulig, sier Hestholm og legger til:

— Jeg oppfatter det i stor grad som et prestisjeprosjekt. At det oppfattes som høyere status å være universitet en høgskole, og at det er en forskjell i prestisje og status heller enn arbeidsdeling, og det er uheldig. For hva skjer med utdanningen av yrkesutøvere når alle blir universitet? Utdanningene vil jo fortsatt være der, men de blir kanskje mer stemoderlig behandlet.

Ville helst stå alene

— Vi tenkte ikke på det å skulle bli universitet som en ulempe. For oss var det heller frykten for å bli overstyrt og miste den fremgangen vi ville ha for utdanningene i Narvik som var motargumentet mot å gå inn i Universitetet i Tromsø, sier Arne Erik Holdø.

Han var rektor for Høgskolen i Narvik da de ble fusjonert inn i universitetsstatusen i 2016. Etter et år som professor ved Universitetet i Tromsø gikk han av med pensjon vinteren 2018.

«Velger vi videre selvstendighet nå, så kan det medføre at høgskolen i neste omgang vil bli tvunget til å fusjonere og med mindre muligheter enn nå til å påvirke både fusjonspartner og betingelser», skrev Holdø i saksframlegget da styret ved Høgskolen i Narvik i 2015 behandlet spørsmålet om fusjon.

Han beskriver den høgskolen han kom til 2009 som en utdanningsinstitusjon som uavhengig av status fungerte mer som et fakultet ved et universitet enn en tradisjonell høgskole.

— Selv om jeg har nesten riktig dialekt så har jeg hatt 30 år som professor i England og sett hva som skjedde under fusjoner der. At ledelsen og avgjørelsene gjerne ble flyttet til de største campusene, og at de små campusene ble dominert av de store, forteller Holdø.

For Narvik gikk det bra, sier den tidligere rektoren. Betydningen og nødvendigheten av sykepleier- og ingeniørutdanningene har blitt sett og tatt hensyn til. Men selv om det gikk bra ville gjengen i Narvik helst stå alene.

— I utgangspunktet ønsket vi å være frittstående og heller bygge opp fagområdene som lå under høgskolen og styrke de. Vi hadde jo holdt på med det i flere år, fått flere studenter, bygd opp forskningen, fått akkreditering for doktorgrad. Vi ville på mange måter fortsette å bygge opp den særegenheten vi hadde.

— Et av argumentene som ofte brukes mot at høgskoler skal bli universitet er at det fører til en akademisering av høgskolefagene?

— At en blir så forferdelig akademisert bare fordi en kaller seg universitet har jeg ingen tro på. Det tror jeg har mer med det generelle forventningsnivået når det gjelder utdanning å gjøre. Jeg forstår godt argumentet med at for mange utdanninger akademiseres, men da mener jeg spørsmålet om praksis er viktigere.

Praksis og profesjonsforskning

Holdø forteller at da han var ingeniørstudent en gang i tiden måtte de ut i praksis. Skal en motvirke akademiseringen er det der en bør legge inn støtet, sier han.

— Det er sikkert mange lure og innovative måter å gjøre det på, men jeg mener det må sees på som en viktig del av høgere utdanning. Og det trenger ikke bare å være for profesjonsfagene. En forståelse av hvordan et fagområde fungerer i praksis er viktig.

Også i forskningen mener han det finnes måter å unngå overakademiseringen på, etter erfaringer fra sin tid som professor og instituttleder ved universitetene i Hertfordshire og Coventry.

— I England hadde vi en vurdering av forskningen vår hvert fjerde år hvor vi sendte inn en rapport som fortalte hva vi hadde gjort siden sist. Der var det et eget punkt for hvordan forskningen og publikasjonene faktisk var blitt brukt av profesjonene, ikke bare hvorvidt de var sitert. Det kunne vært et krav for å få midler også i Norge.

— Tror du det å ha status som universitet er viktig?

— Nei, jeg tror ikke er et argument i det hele tatt for å bli universitet, i hvert fall ikke når det gjelder hvordan institusjonene sees på ute i den store verden. Da handler det i så fall mer om hvordan statusen er her hjemme i Norge. Samtidig tror jeg den største utfordringen her til lands ligger i et skille mellom gamle og nye universiteter, sier den pensjonerte rektoren.

— Hvordan man blir sett på fra utlandet kommer an på hvor mye man publiserer og hvilken forskning en driver med, ikke hva en kaller seg.

Vil ikke bli universitet, foreløpig

Vi beveger oss sørover igjen, til Høgskolen i Østfold. Derfra har det verken kommet universitetssøknader eller vært et uttalt mål å bli universitet. Er dette høgskolen som vil bestå?

— Alle kan si at de ønsker å bli et universitet, men gitt dagens akkrediteringsregler er det ikke sannsynlig at vi kommer til å bli det med det første. Det er ikke en del av vår ambisjon for 2030, for å si det sånn.

Rektor Lars-Petter Jelsness-Jørgensen resonnerer likt sin rektor-kollega i Volda. Kravene er for strenge, og en universitetsambisjon vil i dag gå for mye på bekostning av alt det andre de driver med.

— Vi har nettopp fått en positiv sakkyndig vurdering av vår første doktorgrad, noe som er en ekstremt viktig milepæl, og som kan være et viktig første skritt. Men med dagens regler ville den eneste måten for oss å bli universitet på være fusjon med et eksisterende. Jeg mener det er et behov for å se på akkrediteringsreglene.

Og de tankene tenkes hele veien til regjeringskorridorene. Statsråd Ola Borten Moe har tidligere sagt til Khrono at det er på høy tid at reglene revurderes, blant annet fordi Norge er i en særstilling med krav om fire fullverdige doktorgradsløp.

— Dagens regler gjør det problematisk for oss å tenke i retning av en universitetsambisjon, men dersom en lemper på noen av dem vil situasjonen se vesentlig annerledes ut, sier Jelsness-Jørgensen.

Spesielt kravet til doktorgrader mener rektoren er problematisk. Bedre ville det vært om en kunne samarbeide med andre institusjoner om doktorgradsløp. Byrden på den enkelte ville blitt lavere, og kvaliteten bedre.

— Vi lever i en tid hvor vi må prioritere ganske hardt, og det er en krevende situasjon for oss. Hvis vi da skulle prioritert fire doktorgradsprogram i tillegg ville det gått på bekostning av grunnstammen i blant annet profesjonsutdanningene.

Vil bli det første private

Også rektor Trine Meza ved Høyskolen Kristiania mener akkrediteringskravene må gjøres noe med. Sammen med prorektor Morten Irgens skrev hun nylig et innlegg i Khrono med tittelen «Dagens akkrediteringskrav har gått ut på dato». Her skriver de blant annet at kriteriene ensretter institusjonene og begrenser dem i å finne sin egenart.

— Det er ikke samfunnsøkonomisk at institusjonene ikke kan samarbeide om doktorgradsprogram, sier Meza til Khrono.

Kristiania har to doktorgradsprogram.

— Og vi kan utvikle flere innen våre fagområder, sier Meza.

Det er VID Vitenskaplig høgskole og Høyskolen Kristiania av de private institusjonene som har snakket høgt om å ville bli universitet. Meza sier at for Kristianias del er dette tanker som kom i strategiprosessen tilbake til 2016, men som er blitt gjort tydeligere i den strategien som nå skal gjelde frem til 2025.

— Men hvorfor bli universitet?

— Vi tenker at ved å bli universitet kan vi levere bedre på samfunnsoppdraget vårt. Vi får sterkere fagmiljøer og en kompetanseheving på flere nivå. Ved å være universitet kan vi også tilpasse oss samfunnets kompetansebehov raskere enn vi kan i dag, fordi vi vil være selvakkrediterende. I dag må vi i noen tilfeller søke Nokut for å kunne tilby nye studieprogram.

Kristiania ser også til utlandet, sier Meza.

— Det man gjerne ikke tenker på, er at noen av de beste universitetene internasjonalt, som Harvard og Stanford, faktisk er private.

Fem er tre for mye?

Jelsness-Jørgensen i Østfold mener det er på tide å se på de forskjellige kategoriene av høyere utdanning vi har i Norge. For trenger vi egentlig fem?

— Jeg mener vi ikke er tjent med en sektor som består av høgskoler, vitenskapelige høgskoler, private høgskoler, universiteter og nå også fagskolene med sine uttalte strategier om å tilby både bachelor-, master- og doktorgrad. Det begynner å bli så mange begreper at vi ikke lenger greier å skille på hvem det er som leverer hva og på hvilket nivå. I fremtiden ser jeg for meg en tydelig deling mellom universiteter og fagskoler, sier han.

— Er det noe vi mister hvis alle høgskoler blir universitet?

— Det tror jeg ikke, men vi vil få ryddet opp i dagens flora av benevnelser. Jeg tenker som så at det uansett vil være forskjeller mellom de gamle og de nye universitetene. De vil ha ulik profil og basere seg på ulike tradisjoner.

— Hvilke fordeler ser du ved å bli universitet?

— Muligheten til å selv akkreditere studier uten å ta omveien om Nokut er et eksempel. Nokut gjør en god jobb de, det er ikke det, men jeg mener at vi som institusjon i større grad bør kunne håndtere akkrediteringen av masterporteføljen og andre studier på egen hånd, basert på de kvalitetskriteriene som finnes.

I dag er det for tungrodd, mener rektoren. Og det skaper utfordringer.

— Det at vi må gå omveien om Nokut gjør at vi ikke klarer å snu oss raskt nok for å møte behovene fra det regionale arbeidslivet. Nokut jobber så raskt de kan, men systemet er rigget på en måte som gjør at det tar tid. Høgskoler og universitet har samme krav til kvalitet, vitenskapelig produksjon og så videre. Vi har samme samfunnsoppdrag og kvalitetskrav, men forskjellen i rettigheter begrenser fleksibiliteten til høgskolene.

— Er du enig med dem som mener at akademiseringen av profesjonsfagene kan være problematisk?

— Nei, tvert imot. Det å styrke forskningen i profesjonsfagene gjør de mer levende og relevante. Det er helt sentralt at vi bygger vitenskap og driver utvikling også i profesjonsfagene, alt annet ville vært bemerkelsesverdig. Vi må ha en klar strategi, og sørge for relevante vitenskapelige koblinger mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet, slik at begge tjener på det, sier rektoren og legger til:

— Jeg opplever den beskrivelsen av at det blir mer vitenskapeliggjøring bare fordi høgskolene blir universitet som karikert og upresis. Høgskolene er der allerede i dag.

— Er det fagskolene som skal ta over det høgskolene var?

— Jeg opplever ikke at fagskolene tar over, men vi må være klare på hvilke områder av utdanningsløpet de enkelte dekker. Vi trenger utdanning på alle nivå, og må levere det samfunnet har behov for. Alt trenger ikke å være på bachelor-, master- eller doktorgradsnivå, men vi trenger tilbudene og mulighetsrommet i hele landet for å ikke tape konkurransekraft og lekke kompetanse ut av områder som trenger det. Vi trenger kombinasjonen av tydelig vitenskapelig fokus og en sterk kobling til næringsliv og offentlige virksomheter som gjør vitenskapen nært koblet til samfunnet. Det skylder vi skattebetalerne.