Tre ord er gravert inn i gifteringane. Omnia
vincit amor. Kjærleiken overvinn alt.
Om morgonen køyrer dei i ein sennepsbrun
Suzuki langs Dragsbukta, opp Granittvegen, forbi det læstadianske
forsamlingshuset, før dei parkerer utanfor eit bygg forma som ein diger lavvo. Plassert på ei høgde på ein
odde, med utsyn mot fjorden, er Árran, Lulesamisk senter,
godt synleg. Árran, som tyder eldstad, er samfunnshus, kulturhus, forskingshus,
kunst- og handverkshus og museum for det lulesamiske språket og kulturen, alt
under same tak. Like ved ligg verdas einaste lulesamisk-språklege barnehage.
Dei kom frå to ulike planetar, men har på ein
måte sprunge ut av den same kjelda, blitt forma av dei same kreftene og kjempa
dei same kampane.
Svenn-Egil Knutsen Duolljá, Svenne blant
venner, voks opp i ein hardt prøvd
lulesamisk familie, meir eller mindre tvangsflytta frå bygda dei kom ifrå. Bruce
Timothy Morén-Duolljá klatra frå fattigdom på Staten Island, New York, til ei
karriere som språkforskar på amerikanske toppuniversitet, og deretter nord i
Noreg.
Det første møtet fann stad på eit kjøkken
i Tromsø for nitten år sidan.
Bruce stod travelt opptatt med å gjere ferdig
maten til feiringa av sin eigen 37-årsdag då han kom inn. På eit sekund var all mistru til
ideen om kjærleik ved første blikk parkert. Bruce la frå seg kjøkkenkniven og
handhelste på Svenne.
Sidan har det vore dei to.
Kor stor er sjansen?
Utryddinga
Dei spaserer inn, forbi resepsjonen, der
suvenirar og Vuolli Vuojatjis,
Donald Duck, er til sals. Dei går ned ei trapp, og så vender Bruce mot vest og
Svenne mot aust, til kvar sine arbeidsplassar og kontor, før dei møtes på
midten til lunsj.
Ájluokta/Drag i Hamarøy kommune i Nordland er med sine 750 innbyggarar hovudstad for lulesamisk språk og kultur i Noreg. Det nasjonale, lulesamiske senteret Árran ligg på ei høgde med utsyn mot Tysfjorden.Paul S. Amundsen
Jobbane er ulike, men mål og meining er
likt for Svenne og Bruce, og av eksistensiell karakter: ein redningsaksjon for
eit språk som står i fare for å døy.
Norske ministrar og misjonærar klarte
ikkje heilt å utslette den «lappiske folkestamme», som skuledirektøren i Finnmark
på 1920-talet, Christen Brygfjeld, kalla urfolket. Trass i at denne stammen
verken hadde «evne eller vilje til å bruke sitt språk», var «degenerert» og
«håpløse» og storleverandør til våre «åndssvakeskoler». Men dei var ikkje langt
unna.
I fjor starta FNs internasjonale tiår for
urfolksspråk. Ti av desse urfolksspråka er samiske, tre framleis i bruk i
Noreg, og alle tre står på Unescos liste over utryddingstrua språk.
Nordsamisk er størst og mest kjent, og
blir tala av om lag 90 prosent av samar i Noreg. Sørsamisk og lulesamisk har
ofte hamna i skuggen, med berre nokre hundre brukarar kvar. Nordsamisk er rekna som trua, medan sør- og lulesamisk er
alvorleg trua språk.
I dag er han ein ressursperson i det lulesamiske samfunnet. — Eg er ein av dei heldige, seier Svenne. Han meiner mange ikkje forstår kor traumatiserande og øydeleggande det kan vere for menneske å miste sitt eige språk og sin eigen kultur.Paul S. Amundsen
Svenne jobbar i samefolkets fellesnordiske
fagorgan for språkspørsmål, Sáme Giellagálldo (Språkkjelda), som har som
oppgåve å verne og utvikle dei samiske skrift- og talespråka, og kulturarven
knytt til dei. Han har også jobba med kultur, kulturminnevern og i språk i Sametinget.
Bruce er førsteamanuensis, lingvist og
språkforskar ved Nord universitet. Nord universitet har nasjonalt, og eigentleg
globalt, ansvar for høgare utdanning i sørsamisk og lulesamisk språk og kultur.
Kjerneområdet er her, langs Tysfjorden i
Nordland, og i eit belte som strekker seg austover og inn i Sverige.
Drag er ei av bygdene der lulesamisk språk
og kultur står sterkast. Derfor er Hamarøy, den nye storkommunen etter
samanslåinga med Tysfjord i 2020, ein del av det som i dag blir kalla
forvaltningsområdet for samisk språk i Noreg. Det betyr at samisk, og her
lulesamisk, er likestilt med norsk. Elevane i
grunnskulen har rett til opplæring på samisk og til å få anna undervisning på
samisk.
Fråflyttinga
Svenne er fødd i Musken, ei lulesamisk bygd i ein fjordarm der Noreg er på sitt smalaste. Han var sju då familien i
1974 flytta til Ájládde (Helland), ei grend i nærleiken av Drag.
Same året vart han skulegut.
Etter ei levekårsundersøking på
1960-talet, fann Noreg ut at det var best for samane å forlate heimane sine.
Det var best å gi opp sine liv, med røter i sjølvbergingsfiske, -jordbruk og
reindrift, og gli inn i storsamfunnet. Best å gi opp kulturen. Best å kutte ut
språket.
Det var starten på den såkalla
«boligaksjonen». Dei samiske bygdene vart definerte som fråflyttingsområde. Planleggarane
prikka inn Drag, Kjøpsvik (tidlegare kommunesenter i Tysfjord) og distriktet rundt, dit skulle samane sentraliserast til og
løftast til norsk standard. Offentlege investeringar i dei samiske fjordbygdene
stansa. Huset som Svennes mor hadde planlagt å bygge i Musken sette kommunen
ein stoppar for. I staden vart folk frå fjordarmane gitt rimelege lån for å bu
på Drag.
— Ho mor blei eigentleg tvinga, eller lurt,
seier Svenne.
Svenne voks opp i eit strengt religiøst miljø der homofili ikkje var akseptert. — Eg har tenkt, at dersom det er slik at Gud finst, og han har skapt menneska, då må han også ha skapt kjenslene våre, seier Svenne.Paul S. Amundsen
Han snakkar med låg stemme, klart og
tydeleg, men alltid med låg stemme. Morsmålet har han klart å halde på.
FAKTA
Samar på dagsorden
FN har erklært 2022-2032 som det
internasjonale tiåret for urfolksspråk.
6. februar feirar samane sin nasjonaldag.
Denne datoen i 1917 vart det første politiske møtet mellom samar frå Norden og
Russland arrangert, med den (sør)samiske pioneren Elsa Laula Renberg, i front.
Den samepolitiske rørsla skaut fart på
1970-talet, med kampen mot Alta-vassdraget som ei samlande og mobiliserande
kraft. På denne tida mobiliserte også lulesamiske krefter.
Sannings- og forsoningskommisjonen som har
granska fornorskingspolitikk og urett overfor samar, kvener og norskfinnar
skal levere sin rapport til Stortinget 1. juni 2023.
— Språket vårt blei mindre då vi flytta.
Heldigvis hadde vi ein storfamilie tilbake i Musken. Der var språket levande. Áhkko, mormor, snakka stort sett berre
lulesamisk med oss barnebarna. Fram til eg begynte på
ungdomsskulen var eg der nesten kvar helg.
Tidleg på 1700-talet snakka lulesamiske
barn i området sitt eige språk i skulen. Samemisjonen ønskte å nå fram til
samane og såg det som føremålstenleg. Det førte til betre skuletilbod for dei
samiske enn for dei norske barna. Men dette skulle ikkje vare. I 1774 vart det
bestemt at misjonsarbeidet skulle skje på norsk.
Svennes møte med skulen to hundre år
seinare var slett ikkje av det gode slaget.
Presset kom frå to kantar: frå fornorsking
i modernisert etterkrigsutgåve, i bygginga av ein patriotisk velferdsstat der
alle skulle vere like og ingen ulike. Frå andre samar som hadde kome lenger i å
tilpasse seg, eller bøye seg, for storsamfunnet og «lært» å forakte den samiske
kulturen dei sjølve hadde røtene sine i.
Det finst ei bru mellom framandgjeringa,
lengten, sorga, — og alkoholismen,
valden og øydelagde familiar som rammar urfolk i uproporsjonal grad.
Svenne veit kva det handlar om. Det finst
tragediar i hans eigen familie som det er vanskeleg å snakke om.
Lappjævelen
Han tenkte først ikkje over det, at han
var same, då han var liten gut.
— Men så blei eg kalla for «samejævel»,
«muskenjævel» «lappjævel»,
sånne ting. Mange av dei samiske barna var blant dei verste mobbarane, dei som
hadde kome til sentrale strøk før oss.
Han seier det matter-of-factly, omtrent på same måten ein ramsar opp ei
handleliste:
— Eg er blitt mobba … på barneskulen, på
ungdomsskulen, i militæret. Du blir «joika» til, gjort til latter på byen fordi
du er kledd i kufte.
På kontoret har Svenne eit utval bilde frå familie og oppvekst, blant dei Svennes avdøde bror, Trond. Nede til venstre, Svenne og veslesøstera hans. I midten áhkko (mormor) med broren og eit søskenbarn i Musken. Svennes avdøde far (nede til høgre) var frå Kabelvåg i Lofoten.Paul S. Amundsen
Fordommar og rasisme mot samar er ikkje
berre eit historisk fenomen, om nokon skulle kome i skade for å tru det.
I 2021 fann ein studie at tre av fire unge samar opplever diskriminering. Eit
fellestrekk, heiter det i rapporten, «er at mange har erfart krenkelser på
grunn av sin samiske identitet». I 2022 samla ein lokalpolitikar på Hamarøy 500
signaturar i ein underskriftskampanje. Målet var å endre kommunegrensene for
slik å kunne skyve Drag og dei andre samiske bygdene ut av den nye kommunen som
oppstod etter samanslåing av Hamarøy og delar av Tysfjord kommune i 2020.
Som lulesame føler eg meg ofte som ein minoritet i minoriteten
Svenn-Egil Knutsen Duolljá
Som lulesame hender det også at Svenne
blir sett til side av den samiske majoriteten. Forskjellane mellom dei samiske språka er så store at dei for dei fleste er gjensidig uforståelege.
— Som lulesame føler eg meg ofte som ein minoritet i
minoriteten. I mange samanhengar blir samisk forveksla med nordsamisk. Eg trur
ikkje det er bevisst, men for eksempel «gløymer» ofte deltakarane på møter og seminar å ta
omsyn til dei som snakkar lule- eller sørsamisk, seier han.
Det
kan vere sårt, men andre situasjonar kan Svenne le av. Som då han var aktuell til ei sentral statistrolle i ein musikkvideo som den kjende samiske artisten Mari Boine skulle
spele inn i heimtraktene hans. Det viste
seg at utsjånaden hans ikkje var samisk nok for produsenten.
Svenne er ikkje framand for ein porsjon minoritetsgalgenhumor. Han tel på fingrane:
— Skal vi sjå … Same, lulesame, homofil, læstadianar …
Overgrepa
Læstadianismen, ei pietistisk, religiøs rørsle, er forsiktig sagt ikkje kjent for
ei liberal haldning til homofili. Eller fjernsyn, gardiner og moderne
vaskemaskiner, for den del.
Det å vere frå Tysfjord og Drag er i
tillegg blitt ein stein til byrda.
I 2016 vart omfattande overgrep, vald og
omsorgssvikt i det som den gong heitte Tysfjord kommune kjent for heile Noreg.
11 av ofra, alle lulesamar, stod det året fram i VG, i det som fekk merkelappen
«Tysfjord-saka». Det medverka til at politiet, som i mange år hadde ignorert
fleire melde saker om overgrep, sette i gang etterforsking.
Hamarøy er i dag den einaste kommunen i Noreg der lulesamisk og norske er likestilte språk. Dei fleste brukarane av lulesamisk i Noreg bur her.Paul S. Amundsen
I 2017 lista ein
politirapport opp 151 alvorlege seksuelle overgrep, som fann stad i Tysfjord i
perioden 1953—2017. Om lag 30 prosent av sakene var ikkje knytt til det lulesamiske miljøet.
Svenne er ikkje blitt utsett for overgrep.
Men bildet medieoppslaga har teikna av det lulesamiske og det læstadianske
samfunnet gjer han sint.
— For det første var det feil å kalle det
for «avsløringar». Det var modige menneske som var blitt utsette for overgrep
som sjølve stod fram og fortalde om dette, lenge før det kom i VG. Det var
lulesamisk ungdom som stod fram og sa at nok var nok.
På Árran vart det arrangert fleire
folkemøte der overgrepskulturen var tema, og modige offer stod fram med sine
historier. Dette var før metoo-kampanjen.
Ei av dei første offentlege åtvaringane
kom allereie i 2007, frå ein far i Tysfjord. Han sende brev til
statsministerens kontor. Svaret var at lokalsamfunnet måtte løyse dette sjølv.
Det er blitt danna ei «sanning», meiner
Svenne, om at det lulesamiske samfunnet er eit lukka samfunn. Men det er
eigentleg omvendt — det norske lokalsamfunnet har vore lukka mot det
lulesamiske. Eller kva skal ein seie når kommunen ikkje bryr seg, når politiet
legg bort sakene, når storsamfunnet ikkje løftar ei finger?
Legg til hundre år med utstøyting,
undertrykking og rasisme.
— Korleis kan ein forvente at lulesamane
skal kunne stole på styresmakter, politi og autoritetar? Det finst ingen
tillit, seier han.
Terskelen
Svenne var seksten då han forstod at han
var homofil. Han hadde begynt på folkehøgskule. Der fann han ei bok. «Hvordan
vet du at du er homofil».
— Eg blei skremd! Eg la raskt boka på
plass igjen. Deretter gjekk eg tilbake og las boka i smug.
Først
då han var 34, våga han å kome heilt ut. Då flytta han til Tromsø og vart
sambuar. Ti år tidlegare hadde han reist til Oslo i løyndom, der han første gong
innleia eit forhold til ein mann.
— Eg laug til venner og familie. Det
gjorde vondt. Eg var ofte redd for å bli avslørt.
Han er blitt grilla
av moralpolitiet, blitt avvist i lokalsamfunnet, heilt først også av folk som står
han svært nær. Fleire i den nære familien hans vart kontakta av kritiske slektningar. Han og legninga hans har vore tema i den
læstadianske forsamlinga. Terskelen for å kome ut av skapet var nesten
umenneskeleg høg.
— Eg trur dette vart ei belastning også
for familien min. Men etter kvart oppdaga jo folk at eg var det same mennesket, seier Svenne.
Læstadianismen oppstod som ei vekkingsrørsle på 1800-talet med svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius i spissen.Paul S. Amundsen
Han kjenner ingen trong til å dømme læstadianarane,
heller ikkje synet på «praktiserande homofile» som syndarar. Tvert imot er han
opptatt av å nyansere, særleg bildet som vart skapt i kjølvatnet av
Tysfjord-saka. I dag køyrer Svenne mor si til samlingar, sjølv om han for
lengst har brote med læstadianismen. Han slutta å gå i forsamlinga på Drag fordi han ikkje ønsker at nokon skal oppfatte det som ein demonstrasjon.
— Det er ikkje ei lukka forsamling, slik
det har verka som i media. Samlingane er ein arena også for ikkje-kristne, som
kan møte venner og slekt, og kanskje ein kjærast. Då det storma som verst,
etter at eg kom ut av skapet, fekk eg trøyst frå to leiarar i forsamlinga. Den
eine ville forsikre seg om at eg hadde det bra. Han meinte Gud hadde skapt meg
slik eg var. Den andre ville fortelje at eg framleis var velkommen på samling. Eigentleg er der ei takhøgd for å vere annleis blant læstadianarane.
Lulesamisk språk og kultur og
læstadianismen er knytt i hop etter at grunnleggaren, den svenske presten Lars
Levi Læstadius (1800-1861), både skriftleg og munnleg tok det lulesamiske
språket i bruk. For Svenne er dei læstadianske samlingane viktige også fordi
det er ein arena der lulesamisk språk blir tala og høyrt i preiker, samtalar og
song.
Mot mange odds er Svenne blitt det som
blir kalla for ressurssterk.
Han har ein god jobb, der han får brukt
faglege interesser og personleg engasjement. Han har hus. Bil. Båt. Mann. I
nokre år dreiv han eit kunstgalleri
i Tromsø. Han var ein habil fotballspelar. Han er blitt ei viktig stemme i det
lulesamiske samfunnet.
Kor stor er sjansen?
— Eg brukar å seie at eg er ein av dei
heldige, seier Svenne.
Kloden
Tromsø
9. oktober 2004. Litt ut på kvelden har Bruce, som året før har tatt jobb på
universitetet i byen, invitert til bursdagsfeiring. Bruce trur ikkje på
lagnaden.
Men
akkurat denne kvelden spelar universet han eit puss.
Saman
med ei venninne som fyller år på same tid, har han leigd Kaiskur 4, eit heller
rustikt lokale på hamna i Tromsø. Skjerf og luer hopar seg opp i garderoben.
Ishavsbyen er seg sjølv lik, der ute er vinteren allereie i rute. Venner og
kollegaer er på veg inn, professorar og postdoktorar, nordmenn og
nasjonalitetar frå ulike kantar av verda.
Svenne og Bruce (i kufta han sjølv sydde til bryllaupet) var i 2022 del av ei større utstilling om samiske liv på Árran, der bryllaupsbildet var eit lyspunkt blant forteljingar om fornorsking og rasebiologi.Paul S. Amundsen
Bruce
er ein habil kokk, og han står ganske opptatt med å sørge for tapas til eit
førtitals inviterte gjester då han kjem inn, lulesamen.
—
Og då berre … Æ vet ikkje korsn æ ska si det, seier Bruce.
19 år etter er den amerikanske aksenten slipt
nesten heilt ned.
—
Kloden tippa liksom i ein ny vinkel!
Svenne
gjorde unødvendige manøvrar for å sørge for at han vart sitjande til bords med
amerikanaren frå kjøkkenet.
Resten av kvelden var dei på sin eigen, nyoppdaga
klode.
Samtalen gjekk på ei blanding av norsk og svensk, som Bruce kunne best
den gongen, i tillegg til engelsk, som Svenne kunne dårlegast. Den
felles venninna, som stod saman med dei på kjøkkenet må ha kjent på noko, ho
også, for ho buste ut: «Dersom de giftar dykk, vil eg vere forlovar». Og det
vart ho.
Bryllaupet stod knappe fem år seinare.
Begge er kunstinteresserte, og ei tid dreiv Svenne eit galleri i Tromsø. Her er paret i eit festleg lag, i utgåver inspirert av Vincent van Gogh og Pablo Picasso.Paul S. Amundsen
Bruce og Svenne var mellom dei første som gifta seg
etter at ekteskapslova i 2009 opna for homofile ekteskap. Svenne vart den første samen
som gifta seg med ein av same kjønn. Enkelte pressefolk ville gjere det til ein
politisk protest mot læstadianarane. Visst vekte det oppsikt, forsiktig sagt, i
lokalmiljøet på Drag. Men paret insisterte på at dei rett og slett berre ønskte
å gifte seg.
Svenne
ler, litt høgare og meir ironisk enn vanleg.
—
Dermed kunne NRK sensasjonelt melde at paret «Giftet seg av ekte kjærlighet!».
Frå
denne dagen heitte han ikkje lenger berre Knutsen til etternamn, eit namn
bestefaren tok for å kunne kjøpe jord, slik norsk lov kravde den gongen. Svenne
valde å heidre oldemor Siggá på morssida, og tok saman med Bruce hennar
etternamn, med dagens skrivemåte: Duolljá. Omsett frå lulesamisk betyr det «dei
som har mykje reinskinn».
Nyansane
Ein
kan lett kome til å tru at Bruce Morén-Duolljá er ein mann av får ord. Han kan
verke taus, sjenert, i alle fall til amerikanar å vere. Men det tar ikkje mange
minutta før demninga brest.
Og
då kjem orda, setningane, ei elv av kunnskap og entusiasme.
Frå
kontoret har han utsikt til pine trees, eller bietse. To ord på
to språk han tenker på før han tenker på norsk furu. Bak der ligg fjorden, som
av og til kan distrahere med niser og spekkhoggarar på sildejakt.
— Det er ein evig kamp, seier Bruce, og det handlar om livet og om jobben, som på mange måtar har blitt eitt og det same. For Bruce har det blitt eit livsviktig prosjekt å bidra til å redde det alvorleg utrydningstrua lulesamiske språket.Paul S. Amundsen
På
veggen over pulten har han hengt opp vitnemåla frå det amerikanske
universitetet der han utdanna seg og tok doktorgraden.
—
Samiske språk er blant dei mest komplekse i verda, seier Bruce, og meiner det som
ein kompliment.
FAKTA
Lulesamisk
Lulesamisk er eitt av tre
offisielle samiske språk i Noreg, saman med sørsamisk og nordsamisk. UNESCO reknar pitesamisk, umesamisk og
austsamisk/skoltesamisk som språk som ikkje lenger er aktive i Noreg. Det blir
arbeidd for å revitalisere språka.
Lulesamisk er førstespråk for mellom
650 og 1000 personar i Sverige og Noreg, av ei etnisk gruppe på mellom 7000 og
8000. Lulesamisk er alvorleg utryddingstrua.
Tradisjonelt strekker det lulesamiske
språkområdet i Noreg seg frå Ballangen i nord til Bodø i sør og omfattar mellom
anna Tysfjord, Hamarøy, Steigen og delar av Fauske kommune i Nordland fylke.
Lulesamisk har blitt skrive ned sidan
16-1700-talet. Lexicon Lapponicum vart publisert i 1780 og blir framleis brukt
av språkforskarar. Den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800-1861) var viktig for utviklinga av språket. Nils Eric Spiik publiserte Lulesamisk
grammatikk i 1977. Dagens normerte ortografi vart vedtatt av lulesamisk språknemnd i 1983 og er framleis i
bruk.
Nord universitet har nasjonalt ansvar
for lulesamisk (og sørsamisk). Universitetet har bachelor i lulesamisk og master i lulesamisk grunnskulelærarutdanning (kjelder: regjeringen.no, snl.no, Bruce Morén Duolljá)
Kring
tusenårsskiftet hadde han jobb på det anerkjende Cornell-universitet i New
York. Samstundes var eit senter for framifrå forsking ved UiT Noregs arktiske
universitet i Tromsø i startfasen. Bruce hadde interesse for Norden. Oldefedrane på morssida var frå Grimstad og Tvedestrand. Farfaren var halvt svensk, halvt dansk.
Då
Bruce dykka ned i den lulesamiske grammatikken, fann han eit språk han aldri hadde sett maken
til. Det var ikkje noko som likna på engelsk. Eller norsk. Italiensk. Serbisk.
Ungarsk. Thai. Kasjmiri. Eller andre språk han hadde jobba med.
Ifølgje
ein av dei mest brukte teoretiske modellane skulle ikkje samiske språk ha eksistert.
— Nokre
språk, som norsk og engelsk, er uregelmessige språk, med mange unntak, som
sterke og svake verb. Samiske språk er som «urverk», dei er ekstremt
regelbundne, seier han.
Dette er meir enn fascinasjon for Bruce, det er estetikk, ein
slags poesi, som er med på forme klangen av eit uvanleg vakkert språk.
For
Bruce går dei samiske språka opp, som i ein slags fullkomen matematikk.
—
Fordi grammatikken i samiske språk er så samanfletta og kompleks, må språket vere
regelbunde for å fungere. Samiske språk har dermed nokre veldig lange ord, der
kvar nye bit som blir hekta på endrar tydinga. Slik kan mykje bli sagt med
lite. Dei samiske språka er svært nyanserike.
Livsverket
Bokmanus
ligg i stablar på kontoret. Dei er bokstaveleg talt poenglause i
tellekantsystemet, livsviktige for eit språk. «Lule Saami
Nouns, vol. 1». Bruce smiler skeivt.
—
Kven vil publisere dette?
Han
snur på kontorstolen, plukkar opp eit verk om lulesamiske hjelpeverb.
Lulesamisk er, for å låne Svennes ord, eit språk som har vore i ein lang søvn, som vaknar og må kjempe for å
overleve. No er næringsbehovet er enormt.
Livet
er for kort til å jakte publikasjonspoeng for poenga si skuld. Bruce har ikkje
tid. Lulesamisk har ikkje tid.
—
Det som gir meining er å undervise og forske. Punktum. Publiseringspoeng har eg
nesten valt bort.
På kontoret til Bruce ligg stablar med ferskt arbeid om eit urgammalt språk.Paul S. Amundsen
Fordelen
med å kome utanfrå, trur Bruce, er at han ikkje ser det lulesamiske språket
gjennom ei majoritetsspråkleg linse. I staden identifiserer han seg med samar
som ikkje har lært språket i oppveksten.
—
Dei får pepar frå andre som kan språket. «Det er berre å prøve», blir dei ofte
fortalt. Men det er ikkje lett, når besteforeldra dine har prenta inn at det
ikkje er verd det, når lærarane har sagt at det ikkje er verd det. Når du blir
korrigert, kvar gong du opnar munnen og prøver å seie noko på samisk, seier
han.
Hans
eigne forfedrar skamma seg over sin skandinaviske bakgrunn, over språka og
kulturen dei kom ifrå. Farfaren vart mobba fordi han ikkje kunne engelsk då han begynte på skulen. Morsmåla hans, dansk og svensk, vart språk han skamma seg over og sidan gav opp.
Bruce identifiserer seg med den doble kjensla: å høyre til og
samstundes ikkje.
Det kan vere ein einsam jobb å vere den einaste i verda som forskar på det lulesamiske språket. Bruce irriterer seg over byråkratiseringa av akademia, det han kallar «bean counting»: rigiditet, rapporteringsvelde og millimetermåling, som stel av den knappe tida og kreftene.Paul S. Amundsen
—
Der er parallellar i mi familiehistorie til det mange samiske familiar
opplevde: fattigdom, namnebytter, skam, og det å snu ryggen til eigen kultur og
språk for å passe betre inn i storsamfunnet.
På
Drag kjenner Bruce seg heime etter å ha budd her fast i 10 år og hatt
arbeidsstaden sin på Árran endå lenger. Men han opplever også å bli sett på som
ein framand, og innimellom ein som utfordrar det beståande.
—
Samiske språk må utvikle seg og vere moderne språk, sjølv om dei er sterkt
knytte til tradisjonen og fortida, seier han.
Det
som starta som nysgjerrig snusing på dei samiske språka, er for lengst blitt
ein oppslukande ambisjon, eit livsverk.
No
er målet å klare å fullføre det.
Lausungen
Han
vart send til Bodø med ambulanse i all hast. Først fleire månader seinare fann
legane ut kvifor.
Bruce hadde hatt blodpropp i lungene. På sjukehuset blei han
på toppen av det heile smitta av ein hissig influensa. I ei veke låg han på
isolat. Først i 2022 fekk han diagnosen, eit autoimmunt syndrom. Immunforsvaret
går til åtak på eigen kropp. Då hadde i tillegg koronasjukdom ført til ME,
utmattingssyndrom. Smertene er sterke, og bortimot konstante, trass medisinane han har fått.
Det
er blitt vanskeleg å stå opp. Tungt å gå i trapper. Slutt på å gå til fjells.
«You can make it anywhere». Bruce og veslesøstera Leigh Ann voks opp i skuggen av den amerikanske draumen.Paul S. Amundsen
—
Nokre gonger er det som eg har fått kokande vatn tømt i blodårene mine. Eller
som at eg er blitt banka opp. I jobben slit eg med hukommselsetap og kognitive
vanskar, seier Bruce.
Han har hatt full stilling i desse ti åra — og lege flatt ut i helgane for å hente
seg inn. Han har knapt vore sjukmeld, slikt sit langt inne, i USA var det aldri
eit alternativ. Men no har han snakka med sjefen, med legen og med NAV.
—
Kanskje klarer eg å omstille livet mitt, slik at eg kan halde fram i jobben min.
Eg vil bidra til lokalsamfunnet og til familien min. Kanskje greier eg å forsone
meg med sjukdomen, ha eit liv. Men om eg skal vere heilt ærleg, eg er lei av å
måtte kjempe.
Bruce
har vore ein av desse med uforskamma høg arbeidskapasitet, ei akademisk
stjerne, ein suksess. No rører trauma frå barndommen på seg, etter kollapsen.
Mor
hans var 17 då ho gifta seg. Tre år seinare kom Bruce til verda. Samstundes
stakk faren av og kom aldri tilbake.
Mor streva med seg sjølv og med å klare å
ta seg av Bruce og veslesøstera hans. Dei budde hos mormor, som jobba
nattevakter. Det sørga for mat på bordet, men ikkje alltid.
Familien
hans har røter langt tilbake på Staten Island, men bydelen hadde stor
tilflytting, særleg av jødar og italienarar. Den skandinaviskætta familien i
nabolaget blei «annleis». Dei var metodistar. Dei hadde lite pengar. Feil
etnisitet.
Framfor
alt var det ei skam at mor hans var åleine.
New York, Cadiz, Boston, Washington DC., Tromsø, Drag. Bruce har vore på ei lang akademisk reise og klassereise. I seks år var han på ein militærbase i Spania for å kunne ta utdanning. Deretter jobba han med kommunikasjonsteknologi, før han begynte på universitetet.Paul S. Amundsen
Om
kveldane, etter at han hadde lagt seg, tenkte Bruce ofte på neste morgon. Om
korleis han skulle komme seg forbi. Knyttnevane. Spyttklysene. Bruce måtte
snike seg ut bakvegen, gjennom hagen til naboen for å unngå stoppen for
skulebussen der dei andre venta.
Ein
stad var han best. Bruce var skuleflink.
Men
læraren sa at han aldri kom til å få bruk for det. Naboane sa at det ikkje kom
til å bli noko av ein som han. Ungane sa det foreldra sa. Til og med hans
eigen familie sa det. Han var ein «tapar».
Dei
vonde minna som har sett seg i kroppen, Bruce kallar dei for arr.
—
Når du blir mobba fysisk og psykisk gjennom fleire år. Når du blir fortalt
igjen og igjen at du ikkje har verdi. Då kan du begynne å tru på det sjølv. Men
eg bygde eit fint liv. Eg trudde på meg sjølv, eg visste kven eg var.
Mange
som berre kjenner landet på overflata tenker ikkje på det, trur Bruce, at USA
har mange fattige. Det ulmar eit sinne under setningane når han snakkar om det.
Om korleis du blir halden nede, medan myten om den amerikanske draumen svevar
over deg. I dag kan det dessutan vere lett å oversjå kor stigmatiserande det
kunne vere for kvinner å vere skilt og åleine med barn.
—
Det gjekk ut over kvinnene — og barna. Mennene gjekk fri, konstaterer Bruce.
I eit anna samfunn hadde han vore
militærnektar, men Bruce verva seg og blei i seks år. I militæret møtte han
mange andre som hadde liknande bakgrunn, som hadde denne eine vegen ut av
fattigdom og til utdanning. På universitetet møtte han ingen.
Vitnemåla
på kontorveggen, dei har Bruce spikra opp for å minne seg sjølv på kva han har
klart.
Sigeren
Det finst ein bestemt grunn til at Svenne
er ein lågmælt fyr.
Då han skulle møte svigermor si, fungerte
det heller dårleg. Han smiler og ser bort på Bruce, imiterer den amerikanske,
høglydte stilen. «Svenn, you have to speak louder!
We’re in New York!». Det har tatt si tid for Svenne å kunne gjere humoristiske
poeng ut av dette.
— Min
største siger er at eg kan prate vanleg, seier han.
Svenne, 15 år gammal, kledd til konfirmasjon og fest.privat
Svenne
stamma. Kvar dag, kvar veke, månad og år var han redd,
for å måtte lese høgt. Pulsårene i halsen banka så hardt at han var redd andre
skulle høyre det. Sveitten rann så leseboka på pulten blei fuktig.
Dess hardare han prøvde å unngå stamme,
dess meir stamma han. At dei rundt han herma, også dei vaksne, hjelpte ikkje
akkurat på.
Ein dag stoppa han berre opp, midt i
lesinga, og spaserte ut av klasserommet med ein einaste tanke i hovudet: aldri
meir.
I dag, når han ikkje er blant folk eller i
miljø som kan vekke frykta, er stamminga heilt borte. I andre samanhengar
unngår han å ta ordet.
Etter eit år på folkehøgskule var planen å begynne på
gymnaset. Men han torde ikkje. Han var for redd for igjen å måtte lese høgt. Derfor
var han fem år eldre enn medelevane då han endeleg begynte på gymnaset. Det var
først der han lærte å skrive på sitt eige morsmål.
I dag har han bachelor i lulesamisk, på
ein CV som ser ut som eit orienteringsløp. Han har vore innom forskalingssnikring
og målarfaget, jobba som dagpappa og i heimetenesta, som reinhaldar, i militæret og som redaksjonsassistent i NRK, før han begynte å jobbe med språket på fulltid i Sáme Giellagálldo. Sterk interesse og
engasjement for språk har Svenne alltid hatt, den let seg ikkje knekke.
Kva var det, eigentleg, som gjorde at det
ikkje knakk. Kva var det som trekte opp når så mykje trekte ned?
Kor stor er sjansen?
(Beste) mor
Svenne har ikkje eit klart svar, berre ei
aning, om kor oppdrifta kom ifrå.
Han voks opp med ein sterk samisk identitet. I
det nære snakka alle samisk, både heime og hos venner. Han hadde áhkko, mormor, som fekk han til å kjenne seg trygg, også i språket. Det kan ha vore avgjerande, når han skulle ta steget ut i det utrygge.
Då han
var liten, brukte mor hans å ta han med på handleturar til Bodø og Narvik.
— Vi opplevde at andre frå det samiske
miljøet gjekk omvegar for å unngå oss på byen, kanskje fordi dei ønskte å vere
anonyme eller skamma seg over språket, eg veit ikkje. Mor snakka alltid samisk
til meg. Ho skjulte aldri språket. Ho brydde seg ikkje om kva andre høyrde eller ikkje
forstod. Eg var flau, men kjende også på respekt. Når ho prata samisk, så
gjorde også eg det. Eg trur mor har gitt meg eit mot, og hjelpt meg til å tenke
over kven eg er.
Dei møttest første gong på eit kjøkken i Tromsø, då Bruce var i gang med matlaging til sin eigen 37-årsdag. På Drag har dei pussa opp huset som er omkransa av ein stor hage.Paul S. Amundsen
Han sirklar inn henne som han har vore i
så mange feidar med, læstadianaren, ho mor. Motet fekk ho i retur, i form av
kritisk motstand frå sonen.
— Eg har alltid konfrontert henne med
religionen. Eg har alltid vore i opposisjon. Eg veit ikkje kvifor.
På den andre sida av havet hadde også
Bruce dette eine mennesket, ei trygg
hamn. I helgar og feriar var han hos farmor og farfar i New Jersey, om bord i
«Melody». Der budde dei i ein 48 fots husbåt med tre lugarar og eit stort dekk
der Bruce kunne leike, fiske og drøyme seg bort frå kvardagen.
Utan farmor hadde det ikkje vore nokon
Bruce slik vi kjenner han i dag, meiner Bruce. Farmor var god, stabil, sterk,
snill og full av omsorg.
— Farmor sa til meg, «Bruce, du er flink, du
klarer det».
Sysakene
Om ettermiddagen, når arbeidsdagen er
over, går Bruce frå kontoret i vestfløya og Svenne frå aust, forbi resepsjonen
med suvenirar og Donald Duck på lulesamisk, set seg i den sennepsbrune
suzukien utanfor bygget som er forma som ein diger lavvo. Køyrer forbi det
læstadianske forsamlingshuset, ned Granittvegen og vidare langs Dragsbukta.
Dei parkerer utanfor det kvite huset der
dei bur, omkransa av ein stor hage. Hagen er avgrensa av bjørkeskog som gror
over ein leir der tyskarane heldt sovjetiske krigsfangar under andre
verdskrigen. Ein båt står på plenen og ventar på sommaren.
Farmor sa til meg, «Bruce, du er flink, du klarer det»
Bruce Morén-Duolljá
Svenne kjøpte huset i 1996, først som
fritidsbustad. Etter at han og Bruce flytta til Drag i 2012 har dei budd her
fast. Romma er pussa opp med ein estetisk sans over
gjennomsnittet. Ekteparet deler interessa for kunst og handverk. I vaksen alder
tok Svenne utdanning i duodje, samisk
kunsthandverk, i den lulesamiske
fjellbyen Jokkmokk på svensk side.
Handarbeid har begge hatt med seg sidan
barndomen.
På Staten Island sat Bruce og hekla, som
han hadde lært av mor si. Samstundes var Svenne ivrig opptatt med sysakene i
Tysfjord, broderte og sydde dokkeklede
på mammas symaskin.
— Eg hugsar eg tvinga ho mamma til å
kjøpe eit broderisett. Så sat vi der, då, ho mamma, venninnene hennar og meg.
Svenne hugsar damene som utveksla lune,
lure blikk, som ikkje heilt var til å tyde. Han humrar når han tenker på det,
guten i syklubben: ein av desse stereotypiane om den homofile mannen igjen.Men
slik var det, to gutar, på kvar si side av Atlanterhavet, som skilde seg ut.
Som langt inn i framtida skulle sitje i same sofa i huset sitt og fortelje
desse historiene om kvarandre, fletta i hop som samisk grammatikk.
Gáhtto,
katten, strekker på seg, vaknar frå ordlause draumar.
Stoffet
Utan denne eine, utan ei mor, utan ei
farmor, korleis hadde forteljinga blitt? Kor mange kampar vunne?
Sidan det første møtet ein haustkveld i Tromsø for snart 20 år sidan har det vore dei to.Paul S. Amundsen
Utan tru og motet til å insistere på å få
vere den du er, til å konfrontere, utan trongen til å stille spørsmål. Utan
denne trassen, kor enn han kjem ifrå. Utan stoffet som trengst for å ta kampen.
For å stå imot. Stoffet som toler alt.
Love.
Kjærleik. Gieresvuohta.
Bruce ser på Svenne,
Svenne ser på Bruce. Ein «lausunge» frå New York. Ein
«lappjævel» frå Tysfjord.
Styret ved Universitetet i Bergen vedtok 13. februar å legga ned Norsk senter for kinesisk rett. Vedtaket vart fatta utan at nokon i styret tok ordet i saka.
Som Khrono har skrive, vart senteret oppretta ved Det juridiske fakultetet i 2017. Året etter vedtok UiB ein eigen strategi for samhandling med Kina, men denne planen gjekk ut i 2022.
Professor Bjørnar Borvik, som har leia senteter, sa til Khrono at han meiner at slik verda ser ut i dag, treng ein meir kunnskap om Kina.
— Ved kinesiske universitet studerer dei Vesten. I Vesten er innstillinga at «me likar ikkje Kina» og difor prioriterer me heller ikkje samarbeidet med kinesiske universitet. Det er ekstremt lite fruktbart, sa Borvik.
Fagskulen Vestland og Nordland fagskole får utvida fullmakter fra Nokut.
De to fagskolene kan nå opprette og endre utdanninger innenfor fagområdet helse. I tillegg får Nordland fagskole akkreditering for fagområdet elektro.
– Jeg vil gratulere både Fagskulen Vestland og Nordland fagskole med deres nye fagområdeakkreditteringer innenfor helse. Dette gir dem fullmakter til å opprette nye utdanninger innenfor disse viktige områdene selv, uten at de må søke Nokut. Med denne tilliten får de også et større ansvar for selv å sikre kvaliteten i utdanningene sine, sier Nokut-direktør Kristin Vinje i en pressemelding.
Dette er Nordland fagskole sin første fagområdekreditering.
Kristin Vinje, direktør Nokut, gratulerer Fagskulen Vestland og Nordland fagskole med ny akkredittering.Nokut
Oslo kommune vil snart sende ut en spørreundersøkelse til studenter i Oslo.
Kommunen ønsker bedre innsikt i studentenes valg av Oslo som studiested, hvordan de opplever Oslo by og hvordan de beveger seg i byen i hverdagen. Sluttrapport fra undersøkelsen forventes klar i starten av april.
– Oslo skal være en by der studenter trives, utvikler seg og ønsker å bli værende etter endt utdanning. Denne undersøkelsen gir oss verdifull innsikt i hvordan vi
kan gjøre byen enda mer attraktiv for studenter fra inn- og utland, sier Anita Leirvik North (H), byråd for kultur og næring i Oslo, i en pressemelding.
Det er rundt 88.000 studenter i Oslo. Spørreundersøkelsen sendes ut i slutten av uke 7 gjennom universiteter og høgskoler, og er tilgjengelig for studenter i to uker. Det blir også gjennomført fokusgruppeintervjuer.
-- Vi ønsker å lytte til studentenes egne beskrivelser av Oslo. Deres stemmer er avgjørende for å skape en levende og inkluderende by, med og for studenter, sier North.
Anita Leirvik North er byråd for kultur og næring i Oslo.Oslo kommune
Steinar A. Sæther er leder av Forskerforbundet og Unio statAdrian Nielsen / Forskerforbundet
Det sier Steinar A. Sæther til Khrono på Unios presseseminar om lønnsoppgjøret torsdag.
Som leder av Forskerforbundet er han også leder av Unio stat, og skal denne våren lede lønnsforhandlingene på vegne av Unio-organiserte i staten.
— Og den mer langsiktige utfordringen er også viktig, at høyt utdannede grupper i staten ligger bakpå, sammenlignet med tilvarende grupper i privat sektor. Det er på tide å snu den trenden, sier han.
Statistisk sentralbyrå la nylig fram tall viste en lønnsvekst i Norge på 5,7 prosent i fjor.
— Jeg tror veldig mange i universitets- og høgskolesektoren ikke vil kjenne seg igjen i at det har vært en reallønnsvekst, sier han.
For det første har mange ikke fått fjorårets oppgjør ennå. Dessuten er det lite glidning, altså lønnsøkninger utenom lønnsoppgjørene, i sektoren.
— Vi må i større grad få våre egne ledere med på å innse at det er et problem med lønnsnivået i sektoren, slik at vi kan spille på lag for å gjøre noe med det på sikt.
Fredag legger Det tekniske beregningsutvalget for innteksoppgjørene (TBU) fram en foreløpig rapport om grunnlaget for lønnsoppgjørene i 2025 med blant annet tall og analyser av lønns- og prisutviklingen.
Høgskulen på Vestlandet (HVL) lyser ut to prorektor- og to dekanstillinger.
Flere åremål ved HVL går ut den 31. juli 2025. De nye åremålsstillingene lyses ut for perioden 1. august 2025 til 31. juli 2029 på HVL sin nettside.
Utlysningene gjelder stillingene som prorektor for utdanning, prorektor for regional utvikling, dekan ved Fakultet for lærerutdanning, kultur og idrett, samt dekan ved Fakultet for helse og sosialvitenskap.
Roy Mersland, professor ved Universitetet i Agder (UiA) er rangert som den ledende forskeren i verden innenfor hans fagfelt mikrofinans.
– Dette betyr ikke all verden for meg personlig, men anerkjennelse er godt å få. Samtidig gir det meg en litt større plattform med flere muligheter til å påvirke. Det betyr også mer ansvar, sier Mersland i en melding på universitetets nettside.
ScholarGPS har utført rangeringen, som vurderer 6000 forskere på feltet. Forskerne rangeres utifra antall publikasjoner, samt kvalitetsmåling av forskningen deres målt gjennom h-indeks.
Målt i antall kunder, er mikrofinans det største bankmarkedet i verden. Mersland er direktør for Center for Research on Social Enterprices and Microfinance (CERSEM) ved UiA. Han er spesielt opptatt av å nå ut med forskningen sin der kunnskapen trengs, blant annet mange tusen bachelor- og masterstudenter i mikrofinans i Afrika.
– Jeg er veldig opptatt av å spre artiklene mine utenfor vestlige forskningsmiljø. Hvis jeg kan bidra med kunnskap der kunnskapen trengs mest, så er det veldig meningsfylt, sier Mersland.
Roy Mersland, professor ved Universitetet i AgderUniversitetet i Agder
Universitetet i Innlandet (Inn) utvider porteføljen med to studieprogram på masternivå.
Det er snakk om en master i kroppsøving og idrettsfag med integrert praktisk-pedagogisk utdanning, og en master i praktisk-pedagogisk utdanning. Fra før har Inn et årsstudium i praktisk-pedagogisk utdanning.
– Det er mange bachelorstudenter hos oss på HSV (fakultet for helse- og sosialvitenskap, journ.amn.), blant annet innenfor helse- og idrettsfag, som ønsker å ta master med PPU. Dette nye studietilbudet gjør det aktuelt for mange av dem å fortsette på masterstudier hos oss, sier prodekan utdanning ved fakultet for helse- og sosialvitenskap, Trine Bjerva, i en pressemelding.
Regjeringen åpnet i fjor for å strukturere profesjonsutdanningene mer fleksibelt, blant annet ved å integrere praktisk-pedagogisk utdanning i et toårig masterløp. Dette er noe av bakteppet for de nye tilbudene til Innlandet.
– For mange studenter vil dette være attraktivt, så nå benytter vi oss av muligheten som har oppstått, sier prorektor for utdanning, Stine Grønvold.
Flere norske forskere skal være medforfattere på rapporter for FNs klimapanel.
– Norge skal nå våre klimamål. Rapportene fra FNs klimapanel inneholder den fremste kunnskapen verden har om klimaendringene. De gir Norge og resten av verdens land et viktig grunnlag for å nå målene i Parisavtalen. Jeg er stolt over at fire klimaforskere og eksperter fra Norge er plukket ut til å delta i dette viktige arbeidet framover, sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen i en pressemelding.
En av forskerne som bidrar er er Stefan Sobolowski, som Khrono har omtalt før. I tillegg bidrar Marianne Tronstad Lund ved Cicero Senter for klimaforskning, Håkon Frøysa Skullerud ved Statistisk Sentralbyrå (SSB) og Øyvind Skreiberg ved Sintef.
Lund skal bidra som hovedforfatter på bind 1 av rapporten, som handler om hvordan kortlevde klimadrivere påvirker klimasystemet. Skreiberg er valgt ut som hovedforfatter i bind to om energi, i et kapittel om stasjonær forbrenning.