Studie

En av fem siteringer går til en liten akademisk elite... og andelen har bare økt

Økt siteringskonsentrasjon kan ha en selvforsterkende effekt, mener forskere.

De én prosent mest siterte forskerne har økt sin andel av siteringene.
De én prosent mest siterte forskerne har økt sin andel av siteringene.
Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Brussel (Khrono): Noen forskere siteres mer enn andre. I 2000 gikk hele 14 prosent av siteringene til de én prosent mest siterte forskerne. Men historien stanser ikke der. En fersk studie viser at denne lille akademiske eliten har økt sin andel av siteringer betydelig.

I 2015 — femten år senere — gikk hele 21 prosent av siteringene til de én prosent mest siterte.

— Vi hadde forventet en høy konsentrasjon, og at den ville stige over tid. Men vi var overrasket over hvor mye.

Dét skriver seniorforsker Jens Peter Andersen ved Dansk Center for Forskningsanalyse på Aarhus Universitet i en mail til Khrono. Andersen er en av to forskere bak studien, som er publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS).

Har analysert millioner av artikler

De to danske forskerne har analysert et globalt utvalg på 26 millioner vitenskapelige artikler, med fire millioner forfattere.

— Våre data indikerer at forskere i den ene prosenten på topp i økende grad samarbeider i større og større nettverk. Det kan ha bidratt til en økt produksjon. Så har vi den såkalte matteuseffekten, der de som har får mer, en selvforsterkende effekt, svarer Andersen på spørsmål hva grunnen er til den økte konsentrasjonen.

I et større perspektiv kan nok resultatene våre også forstås i lys av den økende konsentrasjonen av eksterne forskningsmidler på relativt få hender.

Mathias Wullum Nielsen

Andersens medforfatter Mathias Wullum Nielsen, som er associate professor ved Københavns Universitet, peker i tillegg på en annen faktor.

— I et større perspektiv kan nok resultatene våre også forstås i lys av den økende konsentrasjonen av eksterne forskningsmidler på relativt få hender, skriver han til Khrono.

Så hvem er den akademiske eliten, denne ene prosenten? Hvor befinner de seg? Den er ifølge Andersen spredt over hele verden, men med en overvekt i Nord-Amerika og Europa, og da spesielt USA. Store land som USA og Canada har samtidig gått tilbake relativt sett i den perioden de har sett på, mens mange europeiske land har gått fram.

Analysen er gjort innenfor naturvitenskap, tekniske fag og helsevitenskap. De ser den samme trenden på de fleste fagområdene, med mer konsentrasjon i toppen innen helsevitenskap enn i de øvrige.

Peker på en selvforsterkende effekt

Er denne konsentrasjonen bare starten? Kan det bli selvforsterkende i et universitetssystem som vektlegger siteringer?

— Ja, det er nettopp det vi ser. Når siteringer gir adgang til for eksempel forfremmelser og bevilgninger, kan de samme menneskene styrke sine muligheter, skriver Andersen.

Nielsen peker på noe av det samme:

— De høyt siterte forskerne har ofte lettere for å innhente de store eksterne forskningsmidlene. De bevilgningene gjør det mulig for dem å kjøpe inn det beste forskningsutstyret og bygge opp store «labs» og forskningsnettverk, som så igjen fører til ytterligere publikasjoner og siteringer. På den måten vil suksess avle suksess, skriver han.

Når siteringer gir adgang til for eksempel forfremmelser og bevilgninger, kan de samme menneskene styrke sine muligheter.

Jens Peter Andersen

Kan det motvirkes? Hvordan? Andersen svarer slik:

— Et av de sentrale områdene er ved å nedtone «meritokratiet» eller ved å demokratisere finansieringssystemene. I noen land har man foreslått å se bort fra CV og publikasjonsliste, og fokusere på prosjektet. Under alle omstendigheter bør vi tillegge siteringer mindre betydning ved ansettelser og forfremmelser.

— Kan minske mangfoldet i forskning

Så hva mener de konsekvensen er av en slik konsentrasjon? Nielsen viser til at de høyt siterte forskerne er sentrale og innflytelsesrike aktører i vitenskapens kommunikasjonsnettverk.

— I kraft av den sentrale posisjonen spres ideene deres både lettere og raskere til resten av nettverket enn tilfellet er for den alminnelige og mindre synlige forsker. Når ubalansene i synlighet forsterkes, kan det bety at nye forskningsideer og perspektiver, som ikke springer ut fra siteringseliten, vil spres langsommere og få vanskeligere vilkår i den vitenskapelige litteraturen, skriver han.

Andersen mener det er vanskelig å si om det er en konsekvens her og nå for forskningen.

— Kanskje er det bare sunn konkurranse, spør han og fortsetter:

— Faren er at jo mer siteringene blir konsentrert i toppen, jo vanskeligere blir tilgangen til ressurser for andre. Dermed risikerer vi at det blir en konservering av ideer det forskes i, hvor de blir vanskeligere for nye ideer utenfra å komme fram.

Hva angår ulikhetene innad i akademia mener Andersen at en risikerer at konsentrasjonen kan minske mangfoldet i forskning. Selv om det ikke er den eneste faktoren mener han det vil «gjøre det vanskeligere for folk med en annen bakgrunn enn elitens å bryte gjennom med sin egen forskning».

Powered by Labrador CMS