Faktakampen om midlertidigheten

Universitetene og høgskolene har i flere år opplevd et betydelig politisk press for å få ned tallet på midlertidige ansatte. Og tallene viser nedgang.

Nå melder spørsmålene seg: Skyldes nedgangen endret kategorisering av hvem som er midlertidig ansatte eller har endringene betydning for de ansatte?

Det er 26. mars 2019. Landets rektorer er kalt inn på teppet til daværende forsknings- og høyere utdanningsminister, Iselin Nybø. Det står én sak på dagsorden. Midlertidigheten ved universiteter og høgskoler. Nybø vil ha fortgang i arbeidet med å få lavere tall.

Vi skrur tiden fram til 9. november 2021. Nå svinger også nåværende forsknings- og høyere utdanningsminister, Ola Borten Moe, pisken over universiteter og høgskole. Beskjeden er krystallklar: Midlertidigheten skal ned på nivå med det som ellers er i samfunnet. Klarer ikke de høyere utdanningsinstitusjonene dette frivillig, så vil han vurdere lovpålegg og nye forskrifter.

I 2021 viser den offisielle statistikken at midlertidigheten for ansatte i forsknings- og undervisningsstillinger totalt for alle universiteter 12,59 prosent*. Det var 12347,18 årsverk i forsknings- og undervisningsstillinger ved universitetene som regnes med når den offisielle midlertidigheten beregnes, 1554,5 av disse årsverkene var midlertidig ansatt.

Endringer ved universitetene

Tallene for de statlige høgskolene viser liten eller ingen framgang eller endring for midlertidigheten de siste tre årene, hverken om man ser på alle ansatte, også teknisk og administrative stillinger (TA), eller hvis man bare ser på årsverkene innen forskning og undervisning (UF).

Men for universitetene har det skjedd noe. Tallene viser en nedgang fra 2018-tallene. Midlertidigheten i gruppen for forsknings- og undervisningsansatte har tilsynelatende gått ned fra 16,85 prosent til 12,59 prosent.

Ola Borten Moe er likevel ikke fornøyd med tallene, og vil ha midlertidigheten ved universiteter og høgskoler ned til normalen i det norske arbeidsliv, som er 8,5-9 prosent.

I 2018 var det 1938,38 midlertidige ansatte ved universitetene i UF-stillinger. I 2021 er tallet 1554,5, en nedgang i årsverk på 383,88.

Kreativ bokføring og fusking med tall?

Men har det egentlig blitt så mange færre midlertidige ansatte? Debatten blusset opp i 2019. Da gjaldt det tallene ved Universitetet i Bergen som ble diskutert på styremøtet i november 2019.

Representant for midlertidig ansatte i styret, Eirik Hovden, var kritisk til universitetets framstilling:

— Det er litt fiffig at departementet har pålagt UiB å redusere antall midlertidige, og så løser universitetet det med å omdefinere forskerstillingene til å bli faste, selv om de ikke er det. De er «faste» i hermetegn. Det har jeg fått mange tilbakemeldinger på. Det er sterke tilbakemeldinger om at dette er «kreativ bokføring» og fusking med tall, sa Hovden i møtet.

Endringer for forskere på eksterne midler

Khrono har sett på utviklingen og hvordan universitetene har klart å få ned midlertidigheten. Og hovedforklaringen er helt entydig. Det handler om tydelige endringer nettopp i gruppen forskere som er ansatt på eksterne midler. Langt flere av dem er ikke lenger midlertidig ansatt, men «fast midlertidig» ansatt. Disse endringene i forklarer hele 80 prosent av den nedgangen universitetene rapporterer.

Det er i særlig grad Universitetet i Oslo, NTNU og Universitetet i Bergen som har mange forskere finansiert av eksterne midler. Totaltallene viser at i 2011 var 62,5 av de totalt 624 forskere på eksterne midler, ansatt i kategori «fast midlertidig», altså rundt 10 prosent. Resten var midlertidig ansatt. I 2021 har dette bildet endret seg betydelig. Da er 559 av de totalt 1009 årsverkene finansiert av eksterne midler, i «fast midlertidig» stilling, det utgjør 55,4 prosent, en økning på 45,4 prosentpoeng siden 2011.

Det har tilsvarende vært en betydelig økning fra 2018, da prosentandelen «fast midlertidig» forskerårsverk betalt av eksterne midler var 30 prosent.

Er det så en forskjell for forskerne om de er midlertidig ansatt forsker på eksterne midler, eller «fast midlertidig» ansatt forsker på eksterne midler?

Vi har spurt de hovedtillitsvalgte i Forskerforbundet ved de tre universitetene som har flest i denne gruppen, og vi har spurt universitetenes ledelse.

— Pynter på statistikkene

Steinar Vagstad er hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet ved Universitetet i Bergen (UiB). Khrono trekker fram tallene for UiB som både viser at andelen forskere betalt av eksterne midler som har en «fast midlertidig» stilling har økt vesentlig fra 2011, og at det at man har bestemt seg for at mange flere av disse forskerne skal være «fast midlertidig» framfor bare midlertidig har gjort at midlertidighetsprosenten ved UiB har sunket betraktelig.

Hadde de fast ansatt forskerne som sitter i «fast midlertidige» stillinger blitt regnet med hadde midlertidighetsprosenten blant de UF-ansatte i 2021 vært 20,4 prosent ved UiB. Når de ikke regnes med er midlertidighetsprosenten for faglige ansatte bare drøyt 13,08 prosent, altså 7 prosentpoeng lavere.

Ser man på utviklingen fra 2018 var ledigheten blant de faglige ansatte 18,68 prosent i den offisielle statistikken. Tar vi med forskerne i «fast midlertidig» stillinger var prosenten 21,77. Offisielt har altså midlertidighetsprosenten gått ned med 5,6 prosentpoeng, men regnes de forskere i «fast midlertidig» stillinger med er nedgangen bare 1,3 prosentpoeng, og hver femte faglige ansatte ved UiB sitter i midlertidighet, og stipendiatene er ikke regnet med.

— Er det bedre for forskere betalt med eksterne midler og være «fast midlertidig» ansatt? Eller er dette bare et triks for å få bedre statistikk?

— Det er nok bra for noen forskere, men vi finner nok samtidig litt forskjellige holdninger og tradisjoner. Noen tar situasjonen mer på alvor når forskeren faktisk har fast ansettelse. Man jobber mer for å se om man kan hjelpe til med mer finansiering, eventuelt om vedkommende kan passe inn andre steder, svarer Vagstad.

Han legger til:

— Men andre steder er det nok riktig at det ikke betyr så stor endring, annet enn at endringen pynter på statistikkene.

— Endel føler seg nok lurt

Han forteller at flere steder ligger det automatisk inne at 6 måneder før pengene tar slutt får de «fast midlertidig» forskerne sin oppsigelse, som på autopilot.

Vagstad legger til at det skjedde noe da statsansatteloven ble endret fra at man kunne være midlertidig ansatt i fire år til tre år. Dette trådte i kraft fra 2017. Og han mener dette også har bidratt til at flere nå ansettes «fast midlertidig», samtidig som de altså har en stilling som er direkte koblet til ekstern finansiering, og dermed kan sies opp når pengene tar slutt.

— Jeg tror også det er noe med kommunikasjon rundt disse forholdene som det må jobbes med. Vi kjenner jo tilfeller der folk har kommet hit fra fjerne land, og trodd at det var en ordentlig fast jobb de hadde fått, og har sagt opp tidligere jobb i annet land. Disse får sjokk når det går opp for dem at ikke alle faste jobber ved et universitet i Norge er faste likevel, legger Vagstad til.

— Endel folk føler seg lurt, her må vi spille med åpne kort, legger han til.

Ingrid (56) har vært midlertidig ansatt i akademia i 20 år

De siste 10 årene har Ingrid Eftedal (56) hentet inn over 30 millioner kroner til NTNU. Det samme universitetet har sagt henne opp to ganger.

Eftedal er «fast midlertidig» forsker ved NTNU. Hun er forskergruppeleder innen dykkermedisin, og er avhengig av å hente inn eksterne midler til forskningen. Med en gang dette ikke er på plass, får Eftedal en melding om oppsigelse fra universitetet. Det har skjedd ikke bare en gang, men nylig skjedde det igjen.

— Det ene øyeblikket leder man en fungerende forskergruppe, det neste øyeblikket er man på Nav. Bokstavelig talt. Jeg har stipendiater og postdoktorer som trenger lønn. Det er et evig jag etter midler. Når det går bra går det veldig bra. Men den ene gangen det ikke lyktes ble jeg sagt opp, forteller hun til Khrono, og hun legger til:

— Vi som har disse stillingene vet at før eller senere klarer vi det ikke. Det er hardt å leve med.

Les mer om Eftedals historie her

— Får en skjult midlertidighet

Lisbeth Aune er hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet ved NTNU.

NTNU er det universitetet med peneste statistikk for midlertidige faglige ansatte. Den offisielle statistikken viser 10,54 i midlertidighet. Men tar vi med de eksternfinansierte forskerne som er «fast midlertidig» ansatt, blir midlertidigheten nesten 5 prosentpoeng høyere, 15,3 prosent.

I 2018 viste den offisielle statistikken en midlertidighet på 15,4 prosent blant de faglige ansatte, mens tallet medregnet «fast midlertidig» med ekstern finansiering var 18,24 prosent.

Store deler av nedgangen i andel midlertidige ansatte ved NTNU fra 2018 til 2021 skyldes altså at forskere på eksterne midler nå er «fast midlertidig» ansatt, og dermed ute av midlertidig-statistikken.

Lisbeth Aune forteller at hun ikke tror at motivet bak endringen fra midlertidige til fast ansatte forskere er å skjule midlertidigheten. Hun også trekker fram endringen i statsansatteloven i 2017, der endringen innebar at man gikk fra å kunne være 4 år midlertidig ansatt til 3 år, som en forklaring.

— Samtidig er vi godt kjent med utviklingen i disse tallene, og et tema vi tar opp på våre samarbeidsmøter (IDF) med ledelsen jevnlig, forteller Aune.

Får ikke tall for antall med oppsigelse

Aune forteller at ett av de tallene de etterspør på disse møtene er nettopp hvor mange forskere «fast midlertidig» stillinger som har fått oppsigelse.

— Dette tallmaterialet har vi så langt ikke fått. Arbeidsgiver har fokus på den tradisjonelle midlertidigheten, kanskje først og fremst fordi det er dette institusjonene blir målt på, sier hun.

— Det er et stort problem at ansvaret for finansieringen her blir privatisert til den enkelte forskers ansvar. Institusjonene tar ikke det overordnede økonomiske ansvaret og det blir den enkeltes problem, og de får automatisk en oppsigelse i posten når det er 6 måneder igjen av deres finansiering, legger hun til.

Aune mener institusjonene i langt større grad burde jobbet med å finne alternativer for forskerne og de burde sett på løsninger for finansiering utover det som nå er privatisert til den enkeltes problem.

— Dette handler om at det er behov for kultur-. og holdningsendring, og det jobbes rett og slett ikke godt nok med dette, sier Aune.

Hun trekker også opp paradokset at universitetene er blitt helt avhengig av eksterne midler for å gjennomføre sin forskning, men likevel ikke er villig til å trygge arbeidsvilkårene for ansatte som jobber på slike prosjekter.

Så selv om hun ikke tror institusjonene bevist skjuler midlertidigheten med bruk av «faste midlertidige» stillinger, så er det likevel realiteten at man får en skjult midlertidighet.

— Vi må huske på at det er mennesker bak disse tallene. Utrolig dyktige og flinke ansatte som lever med denne usikkerheten hengende over seg år etter år. Jeg er helt sikker på at universitetene går glipp av mange forskertalenter som ikke tør å velge denne veien, grunnet denne usikkerheten, understreker Aune.

— Ikke et ønske om å pynte statistikk

Arne Kr. Hestnes er avdelingsdirektør og HR og HMS-sjef ved NTNU. Han trekker fram at NTNU gjennom mange år har arbeidet for å redusere midlertidigheten.

— Selv om fast ansatte forskere på ekstern finansiering fremdeles blir oppsagt/kan bli oppsagt er det ikke tvil om at dette arbeidet har vært drevet fram av et grunnleggende ønske om å redusere ulempene med midlertidige ansettelser og ikke et ønske om å pynte på statistikken, understreker Hestnes i e-post til Khrono.

Han trekker blant annet fram at arbeidet har ført til:

• Stor oppmerksomhet omkring problemstillingen og generelt fallende midlertidighet
• Ved ansettelse; grundig vurdering av om stillingen kan gjøres fast og vurderinger hvorvidt det finnes beskjeftigelse også når eksternfinansieringen utløper (dvs. det at fakultetene bl.a. må begrunne særskilt midlertidige ansettelser utover 18 måneder. fører til økt bevissthet på forlenget finansiering/alternativ aktivitet i mellomperioder)
• Midlertidighet blant eksternt finansierte teknisk-administrative er også redusert og begrepet «midlertidig fast» eksisterer ikke for denne kategorien

— Det er ikke overraskende at problemstillingen omkring «fast midlertidige» er voksende på bakgrunn av at flere som tidligere gikk på kortsiktige kontrakter nå ansettes fast, men samlet sett vil jeg hevde at reduksjonen i midlertidighet er reell og er et større samlet gode for mange også veid mot at vi dessverre må gjennomføre noen oppsigelser, skriver Hestnes.

— Må se på finansiering i mellomperioder

Samtidig trekker han fram at man også må ha en viss realisme omkring rammer og vilkår.

— Det vil fortsatt være slik at ansettelse på eksterne midler trolig vil være forbundet med større usikkerhet enn ansettelse på grunnbevilgningen. Avhengigheten av oppdrag er jo en godt kjent problemstilling og usikkerhetsmoment både i instituttsektoren, konsulentbransjen, blant arkitekter osv, trekker Hestnes fram.

— Det arbeidet som har vært gjort ved NTNU og de erfaringene vi har gjør at vi nå er godt rustet og modne til trinn II i arbeidet med midlertidighet; en debatt/prosess om hvordan sikre at de som er fast ansatt på ekstern finansiering ikke reelt sett er midlertidige faste. Det innebærer blant annet at universitetet må utvikle større profesjonalitet som forvalter av ekstern finansiering og trolig også sørge for finansiering også i mellomperioder, trekker Hestnes fram.

Han trekker også fram at midlertidighetsproblematikken reiser en del prinsipielle spørsmål som må tas med i en mer helhetlig vurdering.

— På den ene siden ønsker man (vår eier) høy grad av eksternfinansiering – på den andre siden lav midlertidighet – i seg selv motsetningsfylt, trekker Hestnes fram.

Han legger til:

— Et annet spørsmål er jo hvordan midlertidighet kan håndteres når noe av grunnlaget for et universitet er å «prøve ut» nye områder, tematikker og problemstillinger som krever svært spisset kompetanse – områder som kanskje i neste runde forkastes og viser seg å være strategier man ikke ønsker å satse videre på, trekker Hestnes fram.

Universitetet i Oslo topper

Belinda Eikås Skjøstad er hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet ved Universitetet i Oslo (UiO).

UiO er det universitetet som har størst midlertidighet blant sine faglig ansatte, også når de «faste midlertidige» forskere ikke regnes med. Blir disse forskerne tatt med er hver fjerde faglige ansatte ved UiO i midlertidig stilling, og da er ikke stipendiatene regnet med.

Den offisielle statistikken forteller at midlertidighet i faglige stillinger ved UiO er 18,25 prosent i 2021, og det er en nedgang fra 2018 da den var 22,59 prosent. Tar vi med de forskere i faste midlertidige stillinger ser tallene annerledes ut, da observerer vi omtrent ingen nedgang fra 2018 til 2021, fra 24,94 prosent i 2018 til 24,8 prosent i 2021.

— Må bli arbeidsgiver og ikke den enkeltes ansvar

— Mange flere forskere på UiO har altså gått fra å være midlertidig til «fast midlertidig» ansatt forsker og det pynter godt på statistikken til UiO. Tror du dette kan være noe av motivet for endringene de siste årene?

Skjøstad svarer med å trekke fram et stort midlertidighetsprosjekt ved UiO med en arbeidsgruppe som avla rapport med mange gode forslag i 2019.

— Jeg satt også i denne gruppen. Utgangspunktet var den svært høye prosenten for midlertidighet ved Universitetet i Oslo. Ett av våre tiltak var at man måtte rydde opp i alle de midlertidige kontraktene man hadde ved universitetet. I 2017 ble jo også reglene endret slik at man gikk fra at man kun kunne være midlertidig ansatt i tre år, framfor fire år.

Skjøstad forteller at dette oppryddingsarbeidet førte til at mange som hadde krav på fast kontrakt fikk dette, enn dog oppsigelig, og at nettopp dette opprydningsarbeidet er en vesentlig forklaring på de endringene man ser.

— Både regjering og Forskerforbundet har lagt press på institusjoner med høy grad av midlertidighet, og rektor på UiO så selv at noe måtte gjøres aktivt, men nå gjelder det å ikke hvile på sine laurbær. Tallene speiler ikke den reelle situasjonen, og flere tiltak må følges opp, mener Skjøstad.

Ledige stillinger i database

Et annet tiltak hun trekker fram er at UiO jobber med å opparbeide en intern database for alle ledige stillinger slik at det skal bli langt lettere å vurdere og få oversikt over andre muligheter for forskere på eksterne midler som nærmer seg sluttdato for sitt prosjekt.

— Langt flere, enn det som er tilfelle i dag, burde etter vårt syn blitt fast ansatt fra starten av, sier Skjøstad, og hun har mer på hjertet:

— Men først og fremst må vi få endret dagens situasjon fra at finansieringen og framtiden er den enkelte forskers private ansvar, til at det er institusjonen som tar grep om finansiering og stillingenes framtid. Ansvaret må etter vårt syn være arbeidsgiver sitt.

Skjøstad forteller at det forskerne forteller dem er at de ikke er særlig lettere å være såkalt fast ansatt når du får beskjed 6 måneder før pengene tar slutt at du mister jobben.

— Forskerne opplever ikke at det er noe lettere om du får beskjed 6 måneder før framfor 2-3 måneder som er realiteten for de midlertidige. Situasjonen er like krevende, understreker Skjøstad.

— Sektoren er kanskje ikke lammet, men tydelig preget av situasjonen som sliter ut forskere og ledere, samt de administrative som skal håndtere ansettelser og oppsigelser, og holder orden i rekkene, legger hun til.

Skjøstad mener at universitetene har behov for en høyere grad av basismidler for å sikre finansieringen, og ikke at det er, slik det fungerer i dag, overlatt til den enkelte forsker å hente inn eksterne midler til prosjekter.

— Det er spennende de kravene den nye forsknings- og høyere utdanningsministeren nå stiller, og jeg er spent hva det vil medføre av tiltak i sektoren, legger hun til.

Skjøstad trekker fram at hun er glad for at det blir lagt ytterligere press på institusjonene for å få ned midlertidigheten.

— Dagens situasjon går utover forskernes arbeidsliv og privatliv, det handler om ytringsfrihet og det handler om lønn. I tillegg er jeg helt sikker på at universitetene går glipp av mange svært dyktige forskere som på grunn av den store usikkerheten mange blir tilbudt, heller velger seg til faste jobber, eksempelvis i instituttsektoren. Det er synd og rammer jo kvaliteten på forskningen universiteter og høgskoler står for, understreker Skjøstad.

Stølen: — Vi vil ha tallene ned

Ledelsen ved Universitetet i Oslo er hverken fornøyd med tallene eller den mangel på framgang de har hatt på området midlertidige ansatte, og i særlig grad tallene for ansatte i forsknings- og undervisningsstillinger.

Men at universitetet driver med kreativ bokføring er rektor Svein Stølen helt uenig i.

— Vi ønsker at flest mulig av våre forskere skal være fast ansatt. Og det er klare forskjeller på å være midlertidig eller fast ansatt. Som fast ansatt skal vi som arbeidsgiver strekke oss langt for å sikre videre finansiering av stillingen selv om prosjektmidlene tar slutt, og man er langt bedre sikret privat, eksempelvis gjennom at man kan søke lån. Jeg tror våre forskere merker disse fordelene tydelige, sier Stølen.

— Men tillitsvalgte og enkeltforskere forteller at de ikke merker så stor forskjell, og at oppsigelsen kommer i posten som på autopilot 6 måneder før finansieringen er brukt opp?

— Jeg har også hørt slike utsagn, men jeg skulle likt å se en undersøkelse blant forskerne det gjelder, og ikke bare enkelthistorier, sier Stølen.

Men når det er sagt legger han til:

— Vi jobber mye for å få til at vi mer systematisk, før vi lyser ut midler for nye forskere, vurderer forskere vi allerede har inne. På noen områder, som mitt eget fagfelt innen energi og materialer, kan det være enklere enn på mer smale forskningsområder.

— Instituttsektoren klarer jo å håndtere dette på en god måte, da må vi også klare det bedre enn det vi gjør i dag, understreker Stølen, og legger til:

— For å lykkes internasjonalt er vi helt avhengig av å tiltrekke oss flinke forskere. Og vi ønsker så langt det går å tilby dem en forutsigbar og langsiktig arbeidsavtale.

Forsker

Dropper millionstipend til fordel for fast jobb.— Føler meg som en akademisk forræder

(Ledelsen ved Universitetet i Bergen har også fått våre spørsmål om midlertidighet og de faste midlertidige forskerne. Vi har så langt ikke fått svar fra dem.)