Endelig mandag. Sofie marhaug
Høyere utdanning trenger ikke å være Høyre-utdanning
— Den nye regjeringen må ikke la seg diktere av Høyres valgløfter for høyere utdanning.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Stipendiat i litteraturvitenskap ved
Universitetet i Bergen
Høyresiden er god til å institusjonalisere høyresidepolitikk. Selv om jeg tviler på at distrikts- og digitaliseringsministerposten videreføres med den nye Ap-regjeringen, var den avtroppende ministeren for nettopp distrikt og digitalisering, Linda Hofstad Helleland, åpenhjertig i et VG-intervju om hva institusjonalisering av høyrepolitikk egentlig går ut på.
I forbindelse med diskusjonen om ytterligere oppstykking og privatisering av jernbanen, uttalte Helleland at «[v]i skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake».
Den samme tannkremtuben kan gjøre seg gjeldende innenfor høyere utdanning. Et av Solberg-regjeringens siste stikk var å sette ned Hatlen-utvalget, som skal se finansieringsordningene innen høyere utdanning med henblikk på etter- og videreutdanning og arbeidslivsrelevans.
Utvalget skal innfri noen av Høyres løfter til studentene. Det er så klart helt vanlig å lansere valgløfter i en valgkamp, men et nytt politisk flertall har (heldigvis) ikke i oppgave å gjennomføre partiet Høyres politiske program.
Samtidig er det en enighet på tvers av mange partier om å gjøre noe med finansieringen av høyere utdanning. Både Ap, Frp og Sp har stilt krav om arbeidslivsrelevans i et nytt finansieringssystem. Det er forståelig. Hvem vil vel ikke øke sjansene for å få en relevant jobb?
At vi løser de store samfunnsproblemene med å endre utdanningspolitikken er dessuten en kongstanke som har festet seg i flere partier enn bare Høyre. Misforstå meg rett: Jeg tror selvfølgelig at både gode barnehager, skoler, fagskoler, høyskoler og universiteter har noe å si for samfunnsutviklingen. Men problemene i arbeidslivet løses ikke alene med gjennom å putte inn flere krav og regler knyttet til utdanningsinstitusjonene.
La meg ta to eksempler: Jeg tror det er usannsynlig at mer etter- og videreutdanning løser lærerkrisen i distriktene. Faktisk er det langt mer nærliggende å tenke at gjenreising av Høgskolen på Nesna – som faktisk utdanner lærere i distriktene – vil ha en bedre virkning på denne krisen enn at staten stiller enda flere krav til hvordan finansieringen skal innrettes.
Det er heller ikke gitt at mer arbeidslivsrelevans i høyere utdanning skaper flere hele, faste stillinger etter endt utdanning. I verste fall kan den fungere som billig – for ikke å si gratis – arbeidskraft for private bedrifter og organisasjoner i form av såkalte traineestillinger som ender opp med å erstatte lønnet arbeid.
Det er også verdt å spørre seg hva som egentlig måles og hvordan. La oss si at studiebarometerets spørsmål om arbeidslivsrelevans blir brukt som indikator: Hva skjer da med grunnlagsfagene til førsteårsstudentene? Skal disse belønnes dårligere enn arbeidslivsrelevansen som kommer senere i studietiden? Og hva skjer med de «allmenndannende», humanistiske fagene? Antakelig vil de få seg et skudd for baugen.
Konklusjonene til Hatlen-utvalget er åpenbart ikke klare. Like fullt legger både representasjonen og mandatet klare føringer. De to store breddeuniversitetene, UiB og UiO, er ikke representerte i utvalget. Ei heller NTNU, som tross alt rommer flest studenter. Man skulle tro at disse hadde ett og annet å si både om fordeling og om ytterligere målstyrt finansiering. Protestene tyder på dette.
På samme måte som Høyre-regjeringen i sin tid la ned Duckert-utvalget (som ble utnevnt av den rødgrønne regjeringen), kan Hurdal-gjengen konkludere med at protestene fra vektige fagmiljø betyr kroken på døren for Hatlen-utvalget.
En ny regjering kan ta grep og endre både forutsetningene for arbeidet og sammensetningen av utvalget. De kan supplere med medlemmer fra noen av universitetene som ikke sitter i utvalget i dag, og for den del også med representanter fra for eksempel fagbevegelsen. De kan til og med legge helt andre politiske føringer i utvalgets mandat, for å bekjempe enda flere meningsløse målkrav til finansieringen av høyere utdanning.
En annen mulighet er å legge ned hele utvalget. På samme måte som Høyre-regjeringen i sin tid la ned Duckert-utvalget (som ble utnevnt av den rødgrønne regjeringen), kan Hurdal-gjengen konkludere med at protestene fra vektige fagmiljø betyr kroken på døren for Hatlen-utvalget.
Den nye regjeringens oppgave er nemlig ikke å innfri høyresidens valgløfter. La det fortsatt være tannkrem igjen på tuben!
Sofie Marhaug er i permisjon fra stipendiatstillingen for å være stortingsrepresentant for partiet Rødt.
Les også:
