Kollegial ledelse av universiteter - en omstridt styringsform

Ulike styrings- og ledelsesformer er et tilbake­vendende diskusjonstema: fra kravet om demokratisering av styringsorganene på 1960- og 1970-tallet, via et sterkt filosofisk og politisk engasjement rundt innføring av virksomhetsplanlegging og New Public Management på slutten av 1980-tallet, til dagens management-inspirerte styringsformer.

Universiteter og høgskoler er store og komplekse organisasjoner. De styres etter ulike og til dels konkurrerende prinsipper: Som kollegiale styringsorganer der fagstyret har en fremtredende plass, som demokra­tiske bedrifter der ansatte og studenter har rett til medbestemmelse, og som effektive iverksettere av offentlig politikk i et marked.

I dag forventes det også at institusjoner i høyere utdanning skal bruke styring og ledelse som virkemidler og utnytte sitt strategiske handlingsrom for å nå sine mål. Resultatbaserte indikatorer, utviklingsav­taler, styringsdialoger, profesjonalisering av lederroller og -utøvelse: Aldri har det vært mer styring. Aldri har det vært mer ledelse, hard eller myk.

Til tross for dette er det mye forvirring rundt hvilke prinsipper som skal gjelde for det styring og ledelse er til for, nemlig for­deling av oppgaver, ansvar, ressurser og makt. Bildet kompliseres ved at det også eksisterer en del frihet i valg av modell for styring og ledelse.

Sverige er intet unntak. De siste årene er det publisert en rekke bøker og artikler som analyserer og drøfter slike utviklings­trekk.

Boken «Kollegialitet – En modern styrform», forfattet av Kerstin Sahlin, professor i økonomi og tidligere prorektor ved Upp­sala universitet, og hennes kollega Ulla Eriksson-Zetterquist, også professor i øko­nomi – er skrevet ut fra behovet for å tyde­liggjøre de ulike styringsprinsippene og samspillet mellom dem. Hvordan kan kol­legialitet fungere i moderne virksomheter? Og hvordan kan den fungere i samspill med andre styringsformer?

Som en styreform med basis i vitenska­pelig kunnskap og kritisk samtale er kol­legialitet, ifølge forfatterne, et nødvendig aspekt ved styring og ledelse av universiteter og andre forsknings- og kunnskapsbaserte virksomheter. Styreformen er likevel om­stridt. Den blir sett på som foreldet og in­effektiv.

Kollegialitet er jo tradisjonelt kjenne­tegnet ved at lederskapet roterer blant fagfeller. Som styringsform er kollegialitet bare delvis institusjonalisert, hevder forfatterne. Kollegial styringsform, slik den eksempelvis utøves i form av fagfellevurdering av viten­skapelige publikasjoner eller i ansettelses­saker, fungerer som «øyer» av styring i organisasjoner preget av mange reformer, nye ideer og endring av praksis.

Kollegial styringsform er preget av mer autonomi og mer aksept for selvstendig handling enn hva det gis rom for i standar­diserte universelle management-regimer el­ler i regelorienterte byråkratier.

Ytterligere uklarhet rundt kollegialitet som styringsprinsipp oppstår når ledelse i den såkalte linjestyringen blir en sammen­blanding av kollegiale, administrative og ledelsesorienterte oppgaver.

Et annet bidrag, antologien «Det hotade universitetet», kan leses som et forsøk på å beskrive og analysere utviklingstrekk som bidrar til å utfordre og endre universitetets idégrunnlag.

Boken, som er redigert av vitenskapelig ansatte ved institutt for statsvitenskap i Uppsala, Shirin Ahlbäck Öberg, Li Bennich-Björkman, Jörgen Hermansson, Anna Jarstad, Christer Karlsson og Sten Widmalm, trekker også på andre forfattere, deriblant to internasjonale bidrag om utvikling i henholdsvis dansk og britisk universitetssektor.

I artikkelen «Forskningspolitik som kunnskapshinder» argumenterer Stefan Svallfors at dagens forskningspolitiske virkemidler – som gjerne er rettet mot strategisk tidsavgrenset finansiering av tematiske områder med vekt på store forskningsgrupper – er dysfunksjonelle i forhold til hva vi vet fungerer som gode betingelser for kunnskapsproduksjon.

Å utvikle kunnskap for kunnskapens egen del kan, ifølge redaktørene, bare ivaretas gjennom betydelig grad av akademisk autonomi og selvstyre.

Ifølge forfatterne har den seinere tids endring i styrings- og ledelsesformer bidratt til mer makt gjennom linjestyring på bekostning av den kollegiale. Å omtale disse reformene som autonomireformer er derfor misvisende.

I dag har linjeledelsen mer myndighet til å fatte beslutninger om saker som tidligere var forbeholdt det kollegiale styret, slik som i ansettelsessaker og i forhold av betydning for kvalitet i studieprogram og i forskerutdanning.

Dette er et viktig budskap i boken, som systematisk og empirisk tar for seg utviklingen av styringsreformer som til sammen har bidratt til avkollegialiseringen av svenske universiteter: sterkere betoning av lederroller, rasjonalisering av styringsstrukturen og sterkere vektlegging av ekstern representasjon på bekostning av faglig valgte representanter.

Parallelt med avkollegialisering tillegges universitetene nye styringsoppgaver som merkevarebygging og ekstern kommunikasjon.

«Kollegialitet – En modern styrform »gir også råd om hvordan kollegialitet som styringsform best kan anvendes i dagens moderne universitet.

Det påpekes at det bør eksistere ord­ninger for å knytte sammen den fragmen­terte kollegiale strukturen: gjennom repre­sentasjon, felles møteplasser, kollegier, gjennom måten beslutninger fattes på (skriftlig som muntlig), gjennom tydelige retningslinjer for håndtering av ulike saker og når det gjelder ansvarsfordeling i hie­rarkiet.

Det er viktig at beslutninger fattes så nær som mulig de faglige enhetene/miljøene det gjelder. Samtidig må hensynet til åpen­het ivaretas – også for å unngå at særinte­resser får dominere. Utydelighet rundt kol­legialitet som styringsform kan bidra til styringsproblemer; det bør derfor stadig bevisstgjøres om kollegialitet – i utdannings­øyemed, i ansettelsessaker og i organise­ring og utvikling av arbeidsplassen.

Kollegial styringsform kan ikke erstatte management. Ettersom universitetene også må kunne agere som aktører i et marked med konkurranse og kommersielle vilkår, trengs denne formen for lederskap. Og det administrative/byråkratiske hierarkiet er nødvendig for å sikre forsvarlig oppfølging av et omfattende regelverk.

Evaluering og eksaminering av studen­ter, rekruttering og ansettelse av fagperso­nale og bevilgning av forskningsmidler er ifølge forfatterne utpregede eksempler på saker som kun bør være gjenstand for fag­styre. Behovet for å kombinere ulike sty­ringsformer krever imidlertid en tydelig reflektert organisering.

Mens markedet oversvømmes av utdan­ningstilbud og kurs i styring og ledelse, er kollegialitet en veldig innforstått styrings­form – en måte å organisere akademisk arbeid på innlært gjennom sosialisering. Det andre rådet gjelder derfor behovet for retningslinjer for organisering av evalue­ringer, bedømminger og beslutninger.

Modernisering av den kollegiale sty­ringsformen krever ifølge forfatterne stor bevissthet om habilitet og hva det medfø­rer av retningslinjer for innsyn og sam­menliknbarhet. Kollegiale organ må så langt det er mulig spille med åpne kort og være sensitive for kritikk.

Det kan være at bøkene undervurderer de faglige kollegienes potensiale for akade­misk makt og innflytelse, det vil si den makt som følger av økt samfunnsmessig investering i forskning, med tilhørende ut­vikling av forskningsorganisasjonen på tvers av de formelle vertikale styringslinje­ne. Det er det siste forfatterne av disse to bøkene er særlig opptatt av.

Vi skal heller ikke undervurdere hvor­dan syn på styring og ledelse i sektoren kan variere mellom institusjonstyper, kunnskapsdomener og fagkulturer. Kolle­gialitet som styringsform har mer aksept i tradisjonsrike akademiske miljø, så vel som i humanistiske fagmiljø.

Bidragene må også forstås i lys av re­daktørenes posisjon i svensk høyere utdan­ning, som representanter for samfunnsfag ved Universitetet i Uppsala, det eldste og kanskje mest akademisk tradisjonsrike universitetet i Norden.

En aktiv diskusjon om universitetets idégrunnlag er, ifølge forfatterne, en forut­setning for å forstå hvilke prinsipper for styring som best kan ivareta dette formålet. Begge bøkene tjener dette formålet.

(Omtalene er først publisert i Forskningspolitikk).