«Lungebetennelse», sto det i journalen. Alt tyder på at det ikke var sant  

Ruth Borisch ble født i Berlin i 1927 og hadde «alvorlig intellektuell utviklingshemning og lammelser», ifølge et legenotat. 

Som femåring kunne hun verken gå eller stå og spiste ikke selv, skrev legen. 

Myndighetene presset familien til å plassere henne på institusjon fordi hun trengte så mye pleie at det gikk ut over den yngre søsteren. Hun ble først innlagt på et sykehus, og senere flyttet mellom flere institusjoner.

 I 1938 ble hun overført til Landesanstalt Brandenburg-Görden, som da var en institusjon for barn med psykisk utviklingshemming. 

Hun ble undersøkt grundig og ble blant annet utsatt for smertefull hjernerøntgen med luftinjeksjon, men viste ingen framgang, ifølge journalene. 

Året etter, da hun var 11 år, ble hun plassert på avdeling CF 1, som var kjent som en «dødsavdeling». 

Nesten 30.000 personer 

Dette framgår av biografien hennes, som er publisert på nettsiden til en stor ny database med ofre for nazistenes medisinske eksperimenter.

Tusenvis av mennesker ble utsatt for tvungen medisinsk forskning under nazismen i Tyskland. 

Deres historier er nå offentliggjort i en søkbar database: Victims of Biomedical Research under National Socialism:

Forskere har samlet informasjon om rundt 16.000 individer som det er bekreftet at var ofre for nazistenes forskning. Dette omfatter medisinske eksperimenter i konsentrasjonsleirer, ofre for eutanasi, krigsfanger, henrettede soldater og sivile fra okkuperte områder som fikk organer fjernet til forskningsformål. 

Det er det tyske vitenskapsakademiet Leopoldina og den ledende forskningsorganisasjonen Max Planck-selskapet som står bak databasen. Sistnevnte er etterfølgeren til Kaiser Wilhelm-selskapet, et kjent institutt for vitenskapelig rasisme i Nazi-Tyskland. 

I tillegg undersøker forskerne ytterligere 13.000 individer de mistenker var ofre for nazistenes «forskning».

Databasen skal fungere både som et minnested og forskningsverktøy. Alle kan søke opp navn og få noe biografisk informasjon, og forskere, journalister, pårørende og andre kan søke om å få utvidet tilgang med mer informasjon.

Enkelte av ofrene, som Ruth Borisch, har også fått lengre biografier på nettsidene.

rasisme

— Her hadde han fester med nazi-toppene

Prestisjetunge universiteter 

Nazistenes medisinske eksperimenter var langt mer omfattende enn mange har trodd. Forskerne arbeidet ikke bare i konsentrasjonsleirene, men også ved prestisjetunge universiteter og forskningsinstitutter. 

Kaiser Wilhelm-selskapet mottok for eksempel hjernevev, organer og blodprøver fra fanger i Auschwitz, levert direkte av legen Josef Mengele. 

Andre ofre var for eksempel dødsdømte soldater og motstandsfolk som fikk øynene fjernet minutter etter henrettelse, fordi forskere ville teste medisiner som kunne gi bedre nattsyn til tyske soldater.

Eksperimentene var ikke bare pseudovitenskap. Data fra kuldeeksperimenter, sårinfeksjoner og gassforgiftning ble publisert i medisinske tidsskrifter og lærebøker og sirkulerte i faglitteraturen i flere tiår etter krigen. 

Data fra gasseksperimenter

Så sent som i 1988 vurderte amerikanske miljømyndigheter å bruke data fra gasseksperimenter på konsentrasjonsleirfanger for å fastsette sikkerhetsgrenser. Det ble møtte med store protester og ble droppet.

Tyskland hadde i 1931 faktisk verdens første regelverk for medisinske forsøk på mennesker, som krevde samtykke og forbød forskning på sårbare grupper.

Nazistene erstattet disse reglene med et nytt «verdigrunnlag» der individet var helt uten verdi hvis staten kunne utnytte kroppen. Hjerneprøvene og vevssamlingene ble liggende i universitetsarkiver i flere tiår, noen helt fram til 1990-tallet, før de ble gravlagt anonymt. 

Khrono skrev i 2023 at anleggsarbeidere på Freie Universität i Berlin gjorde et makabert funn. Knoklene til minst 54 mennesker, som trolig var ofre for nazistenes eksperimenter, var begravd under plenen foran universitetsbiblioteket. 

publisering

«Raseforskere» fikk inn artikkel i tidsskrift: — Veldig slepphendt

 — Vitenskapen må aldri glemme dette

— Historien viser hva mennesker kan gjøre når en autoritær stat forkaster humanitære verdier til fordel for rasisme og fanatisme. Vitenskapen må aldri glemme dette, men stadig fornye sin forpliktelse til etiske prinsipper, sier Patrick Cramer, president for Max Planck-selskapet, i en pressemelding.

Da Ruth Borisch døde var hun 13 år. Vekten hadde gått kraftig nedover, og samme år som hun døde hadde hun blitt veid til 17,5 kg, noe som ble forklart med «redusert matinntak». 

Den siste journalføringen fra 24. mars 1940, dagen hun døde, starter med at «Ruths mentale evner har ikke utviklet seg videre», og det er notert «umotivert skriking» om natten. 

Hun døde av lungebetennelse, ifølge journalen. Etter hennes død ble hjernen hennes fjernet og undersøkt av en lege. Den ble en del av samlingen til nevropatologien Julius Hallervorden ved Kaiser Wilhelm-instituttets hjerneforskningsavdeling. Hun ble begravet i en «institusjonskiste» på kirkegården i Görden.

Vanlig å oppgi lungebetennelse 

I hennes biografi skriver historiker Uwe Kaminsky ved universitetssykehuset Charité i Berlin at omstendighetene rundt dødsfallet tyder sterkt på at hun var et offer for «barne-eutanasi»-programmet i Görden. 

I Nazi-Tyskland ble funksjonshemmede og psykisk utviklingshemmede barn systematisk drept fra 1939 og framover. 

I de hemmelige programmene ble barn sendt til egne avdelinger på institusjoner som Görden, der leger tok livet av dem, vanligvis ved overdose av legemidler eller omsorgssvikt. Lungebetennelse ble ofte oppført som offisiell dødsårsak.

Det kliniske opplegget på avdelingen hennes ble ledet av den sentrale avdelingslegen Friederike Pusch. Han blir i forskningen omtalt som en «morderisk lege».

khrono helg

Fant knokler under bakken på universitetet: «Forbrytelser gjort i vitenskapens navn»

Ruth var alltid syk

Ruth Borischs niese Manuela Dittrich er sitert i biografien publisert på databasens nettside.

Dittrich forteller at hennes mor, som altså var Ruths yngre søster, hadde opplevd at all foreldrenes oppmerksomhet gikk til Ruth, noe som var smertefullt for henne.

 Dittrich hørte imidlertid aldri moren bruke ord som «funksjonshemmet» eller «eutanasi», men bare at Ruth alltid var syk, ofte på sykehus og at hun døde tretten år gammel. 

— Hun sa også at det føltes som om all morens kjærlighet døde sammen med Ruth, sier Manuela Dittrich.