Mener han holdt kjeft altfor lenge. — Mange gruer seg for å ytre seg

Det var under Akademikernes årlige høstkonferanse at Poppe mottok den høythengende prisen. Han er utdannet veterinær og er professor emeritus ved NMBU Veterinærhøgskolen. 

Helt siden 1980-tallet har han jobbet med og forsket på fiskehelse, og var en av de første fagpersonene som kritiserte dyrevelferden i oppdrettsnæringen offentlig.

Bekvemmelighets­hensyn

— Det krever mot og integritet å utfordre en av Norges største og mektigste næringer. Det krever mot å stå alene i offentligheten. Og det krever mot å stå i denne rollen over tid. Poppe har vist dette motet, uttalte juryleder Håkon Skard fra scenen.

Poppe selv mener han kunne kommet enda tidligere på banen, som offentlig, kritisk stemme.

— Vi er mange som har holdt kjeft for lenge. Meg inkludert. 

— Av bekvemmelighetshensyn?

— Ja, det blir mye bråk og dårlig stemning. Det er mange som ikke snakker i offentligheten av den grunn. De gruer seg for å ytre seg. Jeg registrer dette blant kolleger. De er gjerne helt enige i det jeg sier, og uttrykker at de synes det er bra jeg sier det, for selv tør de ikke. 

Snill gutt

Poppe har vært i klinsj med lakse- og oppdrettsbransjen med jevne mellomrom opp gjennom årene. Det kommer ingen julekort fra næringen i hans retning. 

— Hva fikk deg til å begynne å snakke høyt om de kritiske aspektene ved oppdrettsbransjen?

— Jeg er jo veterinær og har jobbet med patologi mesteparten av tida. Når jeg etter hvert fikk se omfanget av obduksjonsmaterialet, og alvorlighetsgraden av ulike sykdommer, begynte jeg å reflektere: Hvis det var meg som hadde denne type sår og skader, hvordan ville jeg ha følt meg da? I beste fall hadde jeg blitt nødslakt, for å si det slik.

— Men slik er det ikke, da, i denne bransjen. Her holder man disse dyrene i live så lenge som mulig, for å få betalt for kjøttvekta.

— Så dette har vært en langsom oppvåkning for deg, egentlig? 

— Ja, det har det. Jeg er oppdratt til å være snill gutt, vet du, sier Poppe og smiler.

— Så er det også et poeng at vi kanskje har vært litt for flinke til å være servile.

— Gjelder det spesielt for veterinærer og forskere innenfor din bransje?

— Det er den jeg kjenner best, men ja, jeg har inntrykk av at det gjelder mange andre felt også. Det er mer behagelig å holde kjeft. Vi er mange som ikke har snakket for høyt i akademia. Altfor mange, altfor lenge, sier Poppe.

Tung motstand

Poppe mener forskere har en forpliktelse til å snakke om faget i det offentlige rom, og drive en aktiv formidling. 

— Vi sitter med mer kunnskap enn de fleste andre, så jeg mener det er en plikt. Forskere har blitt bedre på formidling de siste årene, men det er fortsatt en stor jobb som gjenstår. 

Han mener kunnskapen er mer nødvendig enn noen gang, og at narrativet ikke bør overlates til kommersielle aktører, som det finnes flust av i hans bransje.

— Jeg så for eksempel et slags høringsinnspill fra Sjømat Norge til havbruksmeldingen, som kom tidligere i år. Det er altså et misbruk av ordet bærekraft som savner sidestykke. Det samme i utstillingskatalogen til Aqua Nor i Trondheim. Bærekraft og dyrevelferd, det er de samme buzz-ordene går igjen, sier Poppe og rister på hodet. 

Avmakt

Men den nå prisbelønte Poppe kjenner også på en avmakt i møte med oppdrettsnæringen. Mot pengemakt og store informasjonsstrukturer.

— Jeg gjør det, altså. Denne næringen er så stor. Enhetene og anleggene er nå blitt så enormt store, og har en så gigantisk økonomi, at jeg er i tvil om at jeg som en tilsynsveterinær kunne klare å stoppe noe der, selv om jeg aldri så mye hadde sett meget kritikkverdige forhold. Dessuten er det slik at jo større selskaper det er snakk om, jo mer penger og advokater møter du i døra. 

— Selv du som er så dypt inn i ekspertisen, føler altså på en avmakt?

— Ja. Jeg liker ikke å si det, men jeg har en følelse at dette er en tapende kamp. 

— Jeg føler likevel på det personlige ansvaret det er å si ifra. I Astrid Lindgrens bok om Brødrene Løvehjerte sier Jonathan til lillebroren at det er visse ting man må gjøre selv om det er farlig. Hvis ikke er man ikke noe menneske, men bare en liten lort. Det har brent seg fast og fulgt meg hele livet, sier Trygve Poppe.