Rektor Olsen tilbake på viddene

Røros (Khrono): En kan komme langt i livet om en gir seg som Røros-guide i tide. Bare se på Dag Rune Olsen. Rektor ved Universitetet i Tromsø på sjette året, og nesten åtte år som rektor ved Universitetet i Bergen før den tid. Fysiker av fag og fortsatt fast i fisken.

Men det var også en tid i verden hvor den unge Dag Rune Olsen gikk omkring i Røros gater og guidet turister. I kobbergruva, i smeltehytta, i Røros kirke, i Kjerkgata og hva det skulle være av steder, som kastet lys over den unike historien som utgjør denne lille Trøndelags-byen, bygd opp fra ingenting en gang på 1600-tallet, etter at en rein-eier visstnok oppdaget noe som glimtet i en stein som var blitt sparket opp fra bakken. 

— Og her, sier Olsen og peker. 

— Her ligger Bergskrivergården, hvor politi holdt hus i flere hundre år, og der Leigh-gården, etter Madam Leigh, som drev handelshus. Og du ser hvordan gata der oppe er mye smalere der oppe, hvordan den videre seg ut nedover her?

— Ja?

— Det var fordi ingenting skulle komme i veien for Direktørboligen, den skulle skinne helt for seg selv.

I barndommens gate

Det er folk fra universitetssektoren som hevder at de har sett Dag Rune Olsen uten dress. Men i likhet med synet av krattspurv og gåsegribb i det norske fuglelandskapet, har observasjonene vært uhyre få og sparsommelige. 

Men nå har påsken ankommet Røros og ikke en dress er i sikte. Olsen spretter rundt i sine barndoms og ungdoms gater iført blå jeans, brun genser og lys skjorte under en grønn boblevest — og på føttene, et par fjellforsterkede mokasiner i brunt, semsket skinn. Nå har ikke Khrono tatt toget opp til Røros for å skrive om motebildet i sentrumsgatene av byen, men vi tar en for laget, for det framtidige, norske historikerfaget, at det en gang ble beskrevet — Dag Rune Olsen i sivil.

— Og her vokste jeg opp. 

Utenom de praktfulle hovedgatene Kjerkgata og Bergmannsgata og noen tilhørende sidegater, ligner også Røros — i likhet med mange andre norske småbyer — på et arkitektonisk epilepsianfall. Stilarter i alle retninger og tidsperioder som krysser over i hverandre, uten overordnet mål og mening. Her i krysset hvor Peder Hiorthgata og Johan Falkbergets vei møtes, er det intet unntak. Men hva gjør vel det nå i denne stund? For der vi ser et rødt, moderne forretningsbygg det er umulig å elske, ser Dag Rune Olsen noe helt annet. Noe for lengst revet og borte. Men ikke borte likevel, på et vis.

Sin barndoms bensinstasjon. Hjemme.

Et traumatisk møte med Pippis hest

Ivar Olsen hadde god rutine som ungkar, og 50-årsmerket var passert med god margin, da Sonja Linnea Olsen plutselig sto i livsveien hans. Dermed ble også Dag Rune Olsen en atomisk realitet og dette intervjuet muliggjort. Ivar og Sonja bygde opp en Shell-stasjon, som også ble bygd med en leilighet for den lille familien. I den blå boligdelen øverst til venstre i bildet over, vokste Dag Rune Olsen opp.

— Da var det kanskje naturlig at du hjalp litt til på bensinstasjonen under oppveksten?

— Ja, det skulle være service, så jeg fikk enkle oppgaver tidlig, som for eksempel å vaske bilvinduene, mens eierne fikk fylt bensin. Så var jeg også med å vaske biler, og balansering av dekk var også noe jeg gjorde. Og smøre sånne smørenipler under bilen i bilgrava, sier Olsen. 

Ved bensinstasjonen kom også et av barndommens store sjokk, i 1969, da et filmteam med Pippi Langstrømpe i spissen kom til Røros, for å spille inn vinterscener. 

— Jeg var vel 8—9 år da filmteamet fikk låne vaskehallen vår.

— For å gjøre hva?

— De tok inn hesten til Pippi, og så sto de der inne og malte på de prikkene vi kjenner fra filmen og TV-serien.

— Oi!

— Ja, det var skikkelig traumatiserende å se at de bare var påmalt, sier Olsen, som opplyser at han har kommet seg greit over sjokket nå.

Det var ikke mindre enn tre bensinstasjoner i ett og samme veikryss da han vokste opp, Shell, Esso og BP. Da han ble en mer voksen ungdom, fikk han også jobb hos Esso, foreldrenes konkurrent. Men å ta over etter dem var aldri aktuelt, forteller han. 

— Jeg kunne bare blitt hengende rundt, men det var aldri en aktuell problemstilling. Vi snakket ikke så mye om utdanning hjemme, men det lå liksom i lufta. Har du mulighet til å ta utdanning, så gjør du det.

— Var det noen enkeltfaktorer som påvirket deg i den retningen?

— Nei, egentlig ikke. Ingen tydelig påvirkning. Det var bare det at det å ikke ta utdanning, aldri var et alternativ i hodet mitt. Selv om det var bare noen få på kullet mitt som gjorde det samme.

Annerledes lynne

Dermed forlot Dag Rune Olsen hjemplassen som 18 åring, og har aldri flyttet tilbake. Men hjemstedsfølelsen er likevel sterk, og hver påske tilbringer han, kone, barn og barnebarn på hytta like utenfor Røros, som familien har anskaffet seg.

— Jeg kjenner en letthet i det jeg kommer over fjellet her. Det er noe med de hvite viddene og den rene lufta. Det er lett å puste her på fjellet. 

— Og da tenker du «nå er jeg hjemme»?

Olsen trekker litt på det.

— Nja, jo. Du kan si at det er her jeg hører til. Men det er liksom mer en godfølelse. Da jeg begynte ved UiT, fikk vi anledning til å reise mye i Nord-Norge, før jeg tiltrådte. Da vi kjørte over Finnmarksvidda, sa jeg plutselig: Nå er jeg hjemme. Vidda er den samme. Det er noe med det landskapet.

— Hvis du skulle beskrive rørosingen som type versus tromsøværingen?

— Rørosingen er jo mangfoldig, og unge i dag er noe annet enn da jeg vokste opp. Men én ting har jeg merket meg, særlig etter å ha bodd i Oslo, Bergen og til dels fra Tromsø. Det er hvordan samtaler bygges opp, hvordan du innleder og starter. I byene er man veldig rett på sak. Man kaster ikke bort tid. Her på Røros og på de mindre stedene i Nord-Norge starter på samtalen på et annet vis.

— Hvordan da?

— Man starter med å berede grunnen for en samtale. De første replikkene handler om andre ting enn det du egentlig har tenkt å snakke om. Hvordan gikk elgjakta? Hvordan står det til med mor di? 

Dette handler om forankring, om å bygge tillit, om å vise interesse, før man går inn i det man egentlig skal snakke om, mener Olsen.

— Det der hadde jeg ikke bruk for på mange herrens år. Men da jeg begynte å reise rundt i Nord-Norge, merket jeg at den kom tilbake automatisk. Hvordan du bygger en samtale for å komme i dialog. Det har jeg nok med meg fra oppveksten på et lite sted som Røros. En slags manual som hadde stått og støvet ned, men som plutselig kom fram igjen.

Den store klassereisen

— Men det var kanskje ikke så mange dresser på Røros da du vokste opp?

— Ja, de der dressene mine. Det er det jo viktig å snakke om, sier Olsen og smiler lurt.

— Men ja, jeg er nok både litt pertentlig og litt forfengelig. Når jeg er på jobb, så er jeg på jobb. Å gå noenlunde strøkent kledd hører med til rolleforståelsen, mener jeg. Jeg signaliserer noe med måten jeg kler meg på. Det forteller at jeg er på jobb og jeg kler meg pent fordi jeg mener det manifesterer en rolle. Derfor skal den settes i en kontekst. Med å si at jeg er forfengelig mener jeg at jeg vil være ren og pen, fordi det handler også om å ta vare på seg selv.

— Det er en tydelig klassereise du har gjort, fra bensinstasjonen på Røros, til øverst i universitetshierarkiet i Norge?

— Det er det. Helt uavhengig av hva man måtte mene politisk, så er det klart at velferdsstaten i Norge har gitt oss muligheter som ikke fantes tidligere. Bensinstasjonen og verkstedet som pappa drev gikk jo rundt. Men det krevde en ganske stor egeninnsats. Vi hadde ikke råd til å ha særlig mange ansatte. 

Det å betale for høyere utdanning slik man må gjøre i USA, ville ikke vært mulig for ham, sier Olsen. 

— Jeg fikk derfor muligheter som tidligere generasjoner ikke hadde hatt i samme grad. Det vi ofte omtaler som «massifiseringen» av høyere utdanning på 70-tallet, var helt unikt, i et samfunn som hadde bygget seg opp økonomisk og faktisk kunne tilby disse mulighetene, sier Olsen.

Tida går, Olsen består?

31. juli 2029 går Dag Rune Olsens rektorperiode ut ved UiT. Fortsatt over 1000 dager til, men han har dimmelenka på plass, sier han.

— Ja, den er litt lang ennå, men den er utstedt den dagen du begynner i jobben.

— Har du noen hårete mål som du ønsker å få gjennomføre i årene som kommer?

— Jeg kommer ikke til å fortelle deg hva vi skal bruke de neste tre og et halvt årene på. Det skal styret få arbeide med. Men det er ingen tvil om at universitetet befinner seg i et mulighetsrom av en annen verden. Verden har kommet nærmere nordområdene geopolitisk sett, og det gir oss et handlingsrom og en strategisk forse, som ingen andre har. Det er en historisk mulighet, selv om tiden også er krevende. Kunnskapen vår og relevansen vår er åpenbar, og det er noen store prosjekter vi må få til og utvikle UiT videre.

Men privat er det ting jeg har lyst til å gjøre de neste årene, legger han til.

— Jeg kunne tenke meg å få tilbake et aktivt, tysk språk. Da jeg jobbet som turistguide her, hadde jeg omvisninger på tysk. Jeg kunne også tenke meg å ta opp igjen fransk. Da jeg studerte i Trondheim, tok jeg fransk ved siden av studiene. Så språkkurs frister. Kanskje ett av dem. Kanskje to, men det er mulig det blir i overkant.

Ideen om hjemme

Nå går det høyt og lavt i Røros by. Vi går ned en veit, og opp en veit, vi er Bergmannsgata og Kjerkgata. Byens puls stiger ikke og hoder snus ikke nevneverdig på de tilstedeværende i gateløpene, selv om vi går her med en av stedets store sønner. De må være turister på gjennomreise. 

— Før dette intervjuet sendte jeg deg et lite tekstutdrag fra den nydelige boka «De små dyder», av italienske Natalia Ginzburg. Hun skriver om dette å føle seg borte når man er hjemme, og hjemme når man er borte. Et langt avsnitt, men jeg gjentar siste del her: 

«Men når vi reiser tilbake, er det nok å gå gjennom forhallen i jernbanestasjonen og spasere langs alleene i tåken for virkelig å føle seg hjemme; og tristheten som byen får oss til å føle hver gang vi reiser tilbake, ligger i dette å føle seg hjemme samtidig som vi ikke lenger har noen grunn til å være her — fordi her hjemme, i byen hvor vi har tilbrakt vår ungdom, er det ikke så mange levende ting tilbake, og vi blir tatt imot av en mengde minner og skygger. »

— Er dette noe du kjenner deg igjen i?

— Først tenkte jeg, slik er det. Men når jeg har tenkt meg om vil jeg heller si, egentlig ikke. Men det er et interessant perspektiv. 

— Spurt på en annen måte. Er tanken om vende tilbake til Røros, bedre enn å faktisk gjøre det?

— Ja, det tror jeg. Men forutsatt et viktig premiss: Hvis du vender tilbake, så vender du tilbake som noe annet og til noe annet. Erfaringene dine som menneske gjør at du blir en annen enn den som forlot stedet. Men å tro at du vender tilbake til det samme stedet du forlot, vil være en stor misforståelse. I så måte kan det være bedre å leve et annet sted med en romantisk forestilling om hvordan det var, enn faktisk å flytte tilbake. Men hvis du har en realistisk forståelse av både stedet og deg selv, da kan det være en god idé, sier Dag Rune Olsen.