Satt fengslet i Israel, blir gjerne med på neste konvoi

Mandag kom NTNU-student Eline Frøysa Norli tilbake etter ti tøffe dager i et israelsk fengsel. Hun var med på båtkonvoien «Global Sumud Flotilla», som ville levere nødhjelp til befolkninga i Gaza. 

Som alle slike konvoier, bordet israelske soldater båtene og arresterte deltakerne. 

Til vanlig studerer Norli industriell økologi ved NTNU. Hun sier hun har det bra, selv om det var en overgang å komme hjem mandag 13. oktober. 

— Umulig å sove

I dag, torsdag, holdt hun appell i NTNUs hovedbygning, der Studenter for Palestina demonstrerte. 

De mener at våpenhvilen ikke betyr fred i Gaza og holder fast på at NTNU tar del i okkupasjonen med sine samarbeidspartnere og forskningsavtaler. 

— Jeg har fine folk rundt meg. Det er jo rart å komme tilbake til stille og fredelige Norge. Vi hørte bombinga i Gaza fra fengselet, og da blir hverdagsproblemer som før virket store, nå små, sier Norli. 

Norli forteller at de var 15 kvinner fra båtene som ble stuet sammen i ei celle på om lag 30 kvadratmeter. Ifølge studenten pleier det å være 40—50 palestinere i hver celle. 

— Det var lite tilgang til toalett og vask, vi fikk sjampo som skulle brukes til alt. Noen fikk tilbud om dusj, men ikke jeg. Vi gikk ikke ut i frisk luft, vinduene i cella var gitter og fengselet lå midt i ørkenen. 

Med to vindu og så mange mennesker i samme rom, blir det dårlig luft, forteller hun. De fikk heller ikke til å sove. 

— Vi ble vekket fem—seks ganger om natta av sterkt bevæpnede menn som kom inn på cella. 

— Hvorfor gjorde de det?

— De vil ikke at vi skal få søvn. De vil bryte oss ned. De kom midt på natta for å få oss til å signere noen papirer, vi fikk ingen informasjon og heller ikke medisiner. 

Ville gjort det samme

Ifølge Norli måtte de nesten foreta ta et fangeopprør for å få medisiner. 

— Vi ble sett på som ikke-mennesker, og det er veldig rart å vite at mine menneskerettigheter er brutt. Men disse er så små sammenliknet med hva palestinerne utsettes for. Vi har blitt mentalt torturert, men vi visste at vi fikk dra hjem til slutt. De fleste palestinerne vet ikke det, om de blir løslatt en gang eller om de vil dø der. 

NTNU-studenten bekskriver fengselet som en kjempehøy kvadratisk betongmur. På taket går det vakter. 

— Fengselet lå i ørkenen, ble det veldig varmt om dagen og kaldt om natta?

— På dagtid var det varmt. Vi fikk tildelt en fengselsdrakt som vi måtte bruke alle dagene. Soldatene tildelte oss tepper å ha på natta. Noen netter var veldig varme og vi kom ikke unna varmen, mens andre netter var kjølige. 

Til tross for fengselsoppholdet ønsker Eline Frøysa Norli å dra tilbake. 

 — Ja, det kjennes fortsatt ut som det er det eneste riktige å gjøre. Det ubehaget med å være der, er ikke en stor nok byrde for ikke å dra tilbake. Jeg savner båten, seilasen og de fantastiske menneskene vi møter der. 

Først og fremst vil Norli foreta seg noe og bidra. 

— Det er mye jeg kan gjøre hjemmefra, men den følelsene av å bidra ordentlig for å gjøre en forskjell for menneskene i Gaza, den er stå stor. Det er et ønske om å klare å gjøre en forskjell for noen få, i hvert fall, og det er så stort at om jeg kunne, hadde jeg pakket bagen nå og dratt tilbake.