Startet student­bevegelse: ­
— Universitetene må tørre å se seg i speilet

Den grønne studentbevegelse har på relativt kort tid fått fotfeste over hele landet. Et av hovedmålene til bevegelsen er å kutte båndene mellom oljeindustrien og akademia.

— Vi startet det vi selv trengte, sier initiativtaker og jusstudent Gina Gylver til Khrono.

For de fleste som har en fot i klima- og miljøfeltet har Gylver lenge vært et kjent navn.

24-åringen var ferdig på videregående i 2020, men droppet deretter studenttilværelsen til fordel for fulltidsaktivisme. Allerede da hadde hun seks år bak seg i Natur og Ungdom. I 2022 ble hun valgt som leder, og fikk med det ansvaret for en av Norges mest synlige ungdomsorganisasjoner innen klimakamp.

— Jeg har vokst opp midt på St. Hanshaugen i Oslo, og klimaengasjementet kom veldig tidlig. Da jeg var 12 år gammel, ble jeg med på et lokallagsmøte hos Natur og Ungdom. Jeg forelsket meg i organisasjonen med én gang, forteller Gylver.

— Ikke et valg

Det nevnte lokallagsmøtet ble starten på et liv som aktivist, et liv som har sendt henne land og strand rundt, inn i rettssaler for å saksøke staten, til klimatoppmøter, og inn i landets mest omdiskuterte miljøaksjoner. 

For Gylver har det aldri handlet om én enkelt sak, men om en følelse av nødvendighet.

— Det føles ikke som et valg. Klimakampen bare må vi ta. Alt står på spill, sier jusstudenten.

Etter to år som leder i Natur og Ungdom gikk Gylver av i 2024. Hun tok et halvt års pause fra den politiske hverdagen hun hadde vært en del av i Norge, og satte kursen mot Sør-Amerika der hun ble værende i et halvt år.

Deretter begynte hun i WWF (Verdens naturfond), der hun jobbet med problematikken rundt gruvedrift på havbunnen, et felt hun beskriver som både teknisk krevende og svært politisk.

Så, i høst, ble hun endelig jusstudent ved Universitetet i Oslo (UiO).

— Jeg har ikke levd et vanlig studentliv tidligere, så det er mye nytt. Samtidig som jeg har jobbet med juss og klima i mange år, har jeg manglet grunnkunnskapen. Det har faktisk vist seg å være veldig morsomt å studere juss, så foreløpig er studentlivet bra, sier Gylver.

Etablert på et svaberg

Fri fra aktivismen skulle Gylver ikke ha særlig lenge. Det var nemlig et spørsmål som hadde murret lenge blant flere av landets mest profilerte unge miljøaktivister, inkludert Gina Gylver: Hvorfor er ikke studentene mer synlige i klimakampen?

— Egentlig ligger alt til rette for at studentene skal være nettopp det. De er politisk engasjerte, de er bekymret for klimaendringene, og historisk har jo faktisk studenter drevet store samfunnsomveltninger. Likevel har det ikke vært studentene som har stått fremst i klimakampen i Norge, konkluderer Gylver.

På et svaberg i Oslo i august ble det tatt en beslutning. Der sto Gylver, sammen med blant andre samfunnsgeografi-studenten Sandra Butoyi (26) og samfunnsøkonomi-studenten Julia Giæver (27), og sammen bestemte de seg for å starte noe nytt.

— Det skulle være bredt og samlende. Resultatet ble Den grønne studentbevegelse. Det var både et savn og en nødvendighet som drev oss. Mange av oss som hadde vært aktivister før, og som nå var blitt studenter, trengte et sted å engasjere oss. Fellesskap er nøkkelen. Det er lett å føle seg alene i klimakampen, sier Gylver.

Mye aktivitet

Den grønne studentbevegelse er ikke en tradisjonell organisasjon. Det finnes ingen kontingent, ingen formell ledelse og ikke noe medlemsregister.

— Det er en bevegelse. Er du gira, er du med. Punktum, kommer det kontant fra Gina Gylver.

Styringsformen beskriver hun som «gjørokratiet»: Hen som har en idé, setter den ut i livet. Lokallagene, som allerede finnes i Oslo, Bergen, Trondheim, Lillehammer, Ås, Kristiansand og til og med på Svalbard, former sin egen aktivitet, så lenge det overordnede målet er det samme.

Aktiviteten har vært alt annet enn beskjeden.

— Det har vært merchverksted, filmvisninger, panelsamtaler, grønn pils, bålprater og skriveverksteder. Folk har sendt kronikker, tatt kontakt med universitetsledelser, utformet grønne retningslinjer og startet samtaler på campus som mange har lengtet etter, forteller Gylver.

I oktober fylte de opp en varebil med studenter og kjørte gjennom hele landet.

— Vi ville knytte bevegelsen sammen og vise at dette faktisk er nasjonalt. Det er utrolig hvor mye som skjer når man legger lista lavt og sier at det er plass til alle.

Forskning

170 millioner til forskning på klimautfordringer

Hovedformålet

Hovedformålet til bevegelsen kan oppsummeres i to punkter; å få studenter med i klimakampen og å kutte bindingene mellom oljeindustrien og akademia.

Det siste punktet er blitt særlig viktig, ifølge Gylver.

— Oljeselskapene har ekstremt sterke bindinger til akademia. Det gir dem legitimitet og tilgang til fremtidens arbeidskraft. Det er grønnvasking, og det bidrar til å dempe debatten. Det kan vi ikke akseptere, sier hun bestemt.

Bevegelsens første nasjonale kampanje ble lansert kort tid etter oppstart, og fikk navnet «Oljefri».

— Det er egentlig en veldig enkel idé, som går ut på at foreninger og organisasjoner erklærer seg oljefrie. Det betyr at de ikke mottar økonomisk støtte fra oljeselskaper og ikke promoterer dem. Først når selskapene viser reell omstillingsvilje, altså slutter å lete etter mer olje og gass, kan de inviteres inn igjen, forklarer Gylver, og legger til at tiltaket er alt annet en radikalt.

— Det er verken ekstremt fra et klimaperspektiv, økonomisk perspektiv eller fagforeningsperspektiv. Det er rett og slett nødvendig hvis Norge skal klare en rettferdig omstilling. Vi må bygge fremtidens arbeidsplasser, ikke låse oss fast i fortidens.

Gylver forteller at responsen har vært overraskende stor.

— Allerede har en lang rekke studentorganisasjoner erklært seg oljefrie: studentbaren U1, Studentparlamentet i Oslo, flere studenttidsskrifter, linjeforeninger og studentforeningen Røsk. Flere kommer, sier Gylver optimistisk.

— Henger ikke sammen

Selv om hun mener universitetene snakker mye om bærekraft, synes hun avstanden til handling er for stor.

— Man kan ikke på den ene siden si at man tar klimakrisen på alvor, og på den andre siden gi oljeselskaper fritt spillerom på campus. Det henger ikke sammen, sier Gylver, som særlig reagerer på argumentet om at universitetene må være «nøytrale».

— Jeg tviler sterkt på at Marlboro hadde vært velkommen som hovedsponsor for studentarrangementer, forskningsprogrammer eller karrieredager. Likevel er forskningen krystallklar på hvor skadelig oljeindustrien er for nåværende og fremtidige generasjoner. Dette handler ikke om nøytralitet, det handler om integritet, sier klimaforkjemperen.

For Gylver handler det ikke om å stenge dørene for all dialog, men om å stille krav.

— Universitetene må tørre å se seg i speilet og spørre hvem de samarbeider med, hvem de gir legitimitet og hva slags fremtid til egentlig utdanner folk til.

Håp for fremtiden

På spørsmål om hvordan hun tror verden vil se ut om 50 år, når hun selv nærmer seg pensjonsalder, svarer Gylver at verden kommer til å være radikalt annerledes.

— Klimaendringene er i gang, og de påvirker millioner av mennesker. Tørke, flom, havstigning og økosystemkollaps er ikke lenger skremsler, men virkeligheten. Store områder vil bli ubeboelige i fremtiden.

— Men! Det er også fortsatt mulig å unngå det verste. Vi har løsningene, og vi har teknologien. Det eneste som mangler er handling. Sosial endring skjer ikke lineært. Den kommer i bølger og kast. Og vi kan være dem som skaper de bølgene, sier Gylver.

Hun håper fremtiden gir rom for å gjøre ting bedre enn før.

— Jeg håper vi klarer å skape en mer rettferdig verden. For meg er klimakampen ikke et spill man kan vinne eller tape. Alt kan bli verre, og derfor er det aldri lov å gi opp. Vi kan alltid redde liv, arter og økosystemer, sier Gylver, og legger til:

— I Norge er vi latterlig heldige, men det gir oss også et enormt ansvar. Jeg håper flere er klare til å ta det på alvor.

Klimaendringene: «Kode rød for menneskeheten»

Professoren er redd løpet er kjørt for de fleste av dagens voksne: — Hårreisende

Ingen arena for dommedag

Gyver understreker at Den grønne studentbevegelse ikke skal være en arena for dommedag, men for fellesskap.

— Jeg tror mange blir overrasket over hvor gøy det er. Aktivisme gir mening, det gir vennskap og mestring. Det er det som har holdt meg gående i alle år. Vi prøver å skape en inngang til klimakampen som ikke føles skummel. Det skal være lav terskel for å dukke opp, og høyt under taket når man gjør det, sier Gylver.

Når studentbevegelsen vil bruke studentenes egen spisskompetanse, enten de blir ingeniører, statsvitere, leger, økonomer eller kunstnere, handler det om å vise at det er plass til alle.

— Klimakampen trenger alle typer folk, alle perspektiver og alle ideer. Studenter har så mye å bidra med. Det er på høy tid at vi bruker den kraften.

På bare noen måneder har Den grønne studentbevegelse gått fra idé til nasjonal mobilisering, og Gylver tror dette bare er begynnelsen.

— Vi står i menneskehetens mest definerende øyeblikk. Da kan vi ikke sitte på sidelinjen. Nå er tiden for å gjøre noe nytt. Vi startet ikke et ferdig prosjekt, men en bevegelse. Og akkurat nå vokser den hver eneste dag. Dette er bare starten, sier Gina Gylver.