Sosial klasse

Ville ikke skrive en offerhistorie som får tårene fram hos middelklassen 

I boka «Vi fattigfolk» skildrer stipendiat Anna-Sabina Soggiu hvordan det er å tilhøre arbeiderklassen og vokse opp i et område med mye fattigdom. 

Portrett av Anna-Sabina Soggiu
Fra arbeiderklassen til akademia blir ofte kalt «klassereise». — Det skjuler utstøtingsmekanismene, sier Anna-Sabina Soggiu.

— Hver gang du kjenner at du ikke hører hjemme her, vis fingeren til hele greia. Hver gang jeg har holdt på å gi opp doktorgraden, så har jeg tenkt, helvete faen, dette skal jeg få til. Det kan ikke være slik at det bare er folk fra bemidla hjem som skal eie akademia, du også skal eie hele dritten. 

— Prøvd å legge vekk språket

Anna-Sabina Soggiu har kjeftamentet i orden. Budskapet krydrer hun med saftig bannskap. Også når hun ovenfor gir råd til en fiktiv ungdom fra arbeiderklassen som lurer på om akademia er noe å våge seg på. 

Soggiu snakker ikke dannet akademikerspråk pepret med fremmedord. Språket er direkte, høyst begripelig og er formet av en oppvekst på Oslo indre øst. I ei kommunal blokk på Tøyen med asfalt, arbeiderklasse og arbeidsmoral. 

— Jeg har lenge forsøkt å legge vekk språket mitt, i håp om å ikke høres ut som Valborg i Olsenbanden, skrev hun i en kronikk i Khrono for et par år siden. 

Diskuterer sosial klasse

I dag er hun forfatter, sosionom, har et opphold ved Yale bak seg, og er snart ferdig med en doktorgrad i psykisk helse ved Universitetet i Sørøst-Norge. I mai kom boka hennes Vi fattigfolk, som av Forlaget Manifest blir presentert som en historie om å være fattig og skamme seg over det. Og om å være et problem når det er mangelen på hjelp som er problemet. 

Ønsket er å skape forandring. 

Ragnhild Hennun er leder for Kif-komiteen.
Ragnhild Hennun er leder for Kif-komiteen.

Mandag 4. desember arrangerer Komite for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen) en konferanse som skal ta for seg sosial bakgrunn i akademia. Leder Ragnhild Hennum sier de har fått utvidet mandatet sitt til ikke bare å se på kjønnsbalanse, men også på sosial og etnisk bakgrunn, og hvordan det påvirker kritiske overganger i forskerkarrieren. 

Der var Soggiu invitert til å delta i en paneldebatt, men hadde ikke anledning til å komme. Men det gjør professor Svenn Erik Mamelund, som har fortalt hvordan det var å komme fra arbeiderklassen og være den første i sin familie som tok høyere utdanning på universitetet. 

— Av og til kjenner jeg på at det kunne vært fint å ha vært en sånn som bare eide denne rollen, sa Mamelund i et tidligere intervju med Khrono

Ragnhild Hennum sier de på konferansen vil skaffe seg mer kunnskap. 

— Dette feltet er nytt for komiteen, det er lite forskning på det og vi vil at flere får kunnskap om det vi vet om sosial klasse. Dette gjør vi for å starte en diskusjon om hva vi kan gjøre med skjevrekruttering. 

Misliker ordet «klassereise»

Klassereise blir det kalt når sønner og døtre av arbeiderklassen finner veien inn til middelklassen og begynner å traske i korridorene til universiteter og høgskoler. Anna-Sabina Soggiu misliker begrepet. 

— I boka var jeg mest redd for å skrive en trist offerhistorie, slik at øvre middelklasse skulle få tårer i øynene og gå videre. Klassereise er ekstremt amerikansk og handler om å være din egen lykkes smed. Det er et individuelt anliggende som betyr at du er veldig flink. Jeg var helt lik de andre på Tøyen, men hadde flaks. 

Soggiu kaller det kjempeflaks at hun på skolen greide å sitte rolig på en stol i mange timer. Altfor mange greier ikke det. 

— Vi ser at folks inntekt og jobb spiller inn på frafall. Vi fra arbeiderklassen dropper ut hele veien, også på mastergradsnivå. Det er noe her som er urettferdig. Den amerikanske varianten, og dette med klassereise, skjuler utstøtingsmekanismer ved å late som at alle har sjansen og at du er flink. 

Så forskjell på øst og vest

Hun er født i 1980 og vokste opp på Tøyen. Slekta har holdt til her i seks generasjoner. Foreldrene jobbet i service- og lavtlønnsyrker med lave krav til utdanning. Far arbeidet i malingsbutikk, mens mor først var hjemmeværende, og etter hvert renholdsarbeider og skoleassistent på Tøyen skole, der Soggiu selv gikk. 

Alle leilighetene i blokka var kommunale og det var de også i naboblokka. Det var mange fabrikker i nærheten: Mills, Kværner og Schous Bryggeri. Soggiu forteller at det var et miljø preget av at de første innvandrerne kom og bosatte seg i området. 

— Hvordan var oppveksten din?

— Jeg var ganske lik de andre. Jeg hadde foreldre som var opptatt av at vi skulle klare skolegangen, det var det mye oppmerksomhet rundt. Vi skulle gjerne få oss utdanning til noe som man vet hva er, slik som lærer og sosionom. Ikke filosofi og slike fag. 

Soggiu var skoleflink og foreldrene var opptatt av at utdanning er en vei å komme seg ut av fattigdom på. 

Året før hun begynte på ungdomsskolen byttet hun til Kampen skole, som lå rett i nærheten. Der var miljøet helt annerledes. 

— Det var foreldre med helt andre yrker og helt annen inntekt. Det var musikere, kunstnere og journalister, yrker som jeg ikke visste det var mulig å leve av en gang. 

Gradvis begynte hun å forstå. 

På Foss videregående ble hun kjent med elever fra Oslo vest. Som 10- eller 11 åring hadde hun meldt seg inn i AUF. Heller ikke der var det så mange som kom fra ei blokk på Tøyen. 

— Jo eldre jeg ble, jo mer så jeg meg selv, miljøet mitt og oppveksten fra utsida. jeg skjønte at det var forskjell på folk. 

Anna-Sabina Soggiu ga opp Blindern. Det var en fremmed verden.
Anna-Sabina Soggiu ga opp Blindern. Det var en fremmed verden.

Passet ikke inn

Soggiu trosset de klare advarslene fra mor og tok ex.phil. på Blindern ved Universitetet i Oslo. 

— Der passet jeg ikke inn. Jeg følte meg som beskrivelsen til Zeshan Shakar i boka Tante Ulrikkes vei. På Blindern tok hovedpersonen Mo en cola fra kjøleskapet, mens de andre skulle ha macchiato og andre kaffedrikker. Da satte han rolig colaen tilbake. 

Hun sluttet på Blindern og begynte på en høgskole. I boka beskriver hun det som at hun skjønte at veien ikke var tråkket opp for henne. Og når man ikke kjenner noen som har akademisk utdanning, så er det vanskelig å se for seg hva den kan brukes til og hvilke jobber man kan søke på. 

— Blir du sint over at livet i akademia virket så fjernt for deg?

— Nei, ikke sint. Men det har heller vært slik at jeg har trukket meg tilbake til det som er mer trygt. Bare det å gå på en høgskole var stort for meg. Mamma hadde gått på samme høgskole, hun var ferdig på våren, jeg begynte på høsten. Det var mindre skummelt, selv om det hele veien var angst for om jeg kom til å få til dette. 

Kun én sjanse

Det henger alltid et damoklessverd over hodet på Anna-Sabina Soggiu. Hun har bare denne ene sjansen. Skjærer det seg nå, så må hun trenge mer lån, det må ikke være for høyt, hun må spare til egen leilighet, det er bare hun selv som må fikse dette. 

Da er det ikke rart at hun innimellom har kjent på en viss irritasjon over medelever som hadde foreldre som hjalp dem å ta opp fag på videregående. De hadde flere sjanser. 

— Jeg hadde den ene sjansen. Å bytte utdanning var ikke et alternativ for meg. Var jeg usikker, sa mamma at jeg måtte fullføre det jeg startet på, dette er ikke selvrealisering, du skal skaffe dg utdanning og jobb. Ferdigsnakka. Slutt å føle så veldig mye. 

Når hun ser tilbake, er hun glad for at hun utdannet seg til sosionom. 

— Men det henger ved meg hele livet de greiene der, det føles som det er en kamp hele tida. Hvis jeg får til noe, er det på tross av og ikke på grunn av. 

Arven hjemmefra

— Har du med deg noe fint hjemmefra, fra arbeiderklassen, som du har hatt glede av?

— Jeg har høg arbeidsmoral fra hele oppveksten, både fra miljøet rundt og fra familien min. Og en utholdenhet, fordi dette er de sjansene du har, nå må du bruke dem. 

Soggiu kaller det flaks at hun til slutt fikk muligheten til å skrive en doktorgradsavhandling. En ansatt ved daværende Høgskolen i Buskerud leste masteroppgaven hennes og tilbød henne en deltidsstilling som høgskolelektor. Deretter ble hun stipendiat. 

— Jeg har vært heldig med at folk ville gi meg muligheter. Du blir veldig avhengig av deg selv og de veilederne du har. Søker du på et stipend, trenger du folk som vil deg vel, det er noe helt annet å ha folk i nettverket sitt. For eksempel barn som har akademiske foreldre som hjelper dem med doktorgraden. 

Middelklassens blikk

Hun misliker oppfatninga om at fattige folk i kommunale gårder skal plasseres i et miljø der de andre ikke er fattige. 

— Det må bety at fattigfolk er dårlige per se og at det er bedre å være fattig sammen med de rike. I stedet kunne man løst fattigdomsproblemene til folk. Er det dårlig moral du skal avskaffe ved å bo sammen med rike folk? Dette provoserer meg voldsomt. 

Anna-Sabina Soggio er skeiv. Da er det beskyttende å være i kontakt med andre skeive og ha en klar identitet. Likedan har hun blitt god til å finne folk som er lik henne i akademisk sammenheng. Hun kjenner seg mer igjen i folk som hun vokste opp sammen med og folk som likner på henne. Det er beskyttende for henne. 

Egentlig skulle hun skrive en bok om å være stolt over å være fra arbeiderklassen. Hun kjenner på en internalisert skam, det er sårbart for henne å snakke om dette. 

— Jeg vet hvordan blikket på meg og arbeiderklassen er. Middelklassen jobber i kontrollfunksjoner overfor arbeider- og underklassen. Stakkars disse ungene i kommunale gårder, tenker de. Enten ser de ned på oss, eller så synes de synd på oss. Det er ikke særlig digg å leve med en slik mentalitet. Og det hjelper ikke å si at jeg er ekstra flink, og at de andre er dårligere enn meg. 

Hun fortsetter:

— Jeg er helt lik de ungene som vokser opp på Tøyen i dag og ungdommene som går på Nav. Jeg kjenner dem bedre enn jeg kjenner noen andre. 

Powered by Labrador CMS