Å ta doktorgrad i en pandemi gjorde at jeg møtte veggen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg er en del av de som Khrono nå har omtalt i en lengre tekst om det å ta doktorgrad i en pandemi. Akkurat nå er jeg 80 prosent sykemeldt. Fra starten av desember i fjor var jeg 100 prosent. Det gikk bare ikke lenger. Nå prøver jeg, med hjelp, å komme meg tilbake til det å kunne fullføre graden, samtidig som det er vanskelig å se hvilken fremtid jeg kan få som forsker.

les også

Om åpenhet rundt psykisk helse hos stipendiater

Når jeg endelig blir ferdig en gang, så kan jeg ikke friste arbeidsgivere med at jeg har fått noe internasjonalt nettverk fra utveksling, jeg mangler arbeidserfaring i det å være en vitenskapelig ansatt og alt det innebærer, jeg har heller ikke pliktarbeid som del av kontrakten, og derfor heller ikke noe særlig undervisningserfaring. Det jeg har derimot, er angst i bøtter og spann.

Samtidig er jeg en av de heldige. Jeg er ansatt ved det eneste universitetet som faktisk tok saken om koronaforlengelse på sentralt nivå og fiksa mulighet for å søke forlengelse for alle, og det flere ganger. Så dette demmet godt opp og var med på å faktisk klare å holde meg gående mye lengre. Videre har jeg har også en flott sjef og flotte veiledere. Så det er ikke det det står på.

Alt dette kunne ikke kompensere for den unntakstilstanden som konstant eksisterte. Som ikke akkurat gjorde meg forsinket, men som heller gjorde at forskningen ble dårligere. Som gjorde at rommet for å være forsker, eller det å integrere seg i et faglig fellesskap, ikke var der.

På starten av høstsemesteret skrev jeg derfor i Khrono om at vi måtte rope varsku for hva fraværet av den faglig-sosiale delen av forskerutdannelsen gjorde med forskningen. Men jeg var også positiv til at det kunne fikses, fordi jeg tross alt var ansatt på en institusjon som ikke hadde stukket kjepper i hjulene når vi stipendiater hadde krevd forlengelser (med unntak av et par fakulteter og institutter som prøvde seg. Dere vet godt hvem dere er).

Debatt ● camilla holm

Unge forskere er på rett sted, men til feil tid: Det stille året

Og nå, etter ønske fra stipendiatene, kom det også faglig-sosiale midler fra sentralt hold for å stimulere til ekstra tverrfaglig aktivitet, for å demme opp for fjernværets påvirkninger på forskerutdannelsen og forskningen. Dessverre har ingen ennå tatt de i bruk her på OsloMet, som jeg vet om.

Senere samme høst holdt jeg to foredrag på løpende bånd for doktorgradsveilederkurset til OsloMet, og så for det sentrale utdanningsutvalget og forskningsutvalget. Her snakket jeg om det å være stipendiat.

Jeg er en typisk «flink pike», sa jeg. Dette fører ofte til utbrenthet, sa jeg. Men ta det med ro, jeg har det under kontroll, sa jeg, mens den artige animasjonen, av en forsker i flammer gikk bak meg på skjermen. Som skjebnens ironi, som et frampek uten at jeg skjønte det selv.

At jeg hadde det under kontroll, trodde jeg selv også. Jeg har tross alt jobbet flere år i en administrasjon som har blitt høvlet ned av konstante ABE-kutt (avbyråkratiserings- og effektiviseringskutt red.mrk). Jeg er kjent med pålagt overtid, for mange deadlines og høye arbeidskrav. Men pandemien var annerledes. Og jeg hadde jo gått glipp av det mest sentrale poenget for folk som blir utbrent – vi skjønner ikke at vi er på vei til å bli det før det stopper helt opp en dag.

Faktum var at dette fjernværet som hadde vært konstant i snart to år, hadde vært så påtrengende over så lang tid at ensomheten ble til slutt så stor at den ble helt uhåndterbar, og jeg klarte ikke være på jobb uten å gråte. Du er utbrent, sa legen, når jeg endelig bestilte en time etter oppfordring fra en kollega. Jeg fikk også en angstdiagnose på kjøpet.

Nå som jeg også har fått det å møte veggen litt på avstand, og faktisk er tilbake én dag i uka for å sitte foran PC-en og glo, kan jeg også artikulere litt bedre hva som til slutt tok knekken på meg. Hva som førte til utbrentheten. Det er en utbrenthet over å prøve å tilpasse seg og kompensere for fjernværet. For mangelen på et fysisk tilgjengelig og nært rom med aktiv forskningsaktivitet og faglig utvikling.

• Siste
• Mest lest

Nylige artikler

90 prosent av studentene slipper. Nå kan flere måtte betale studieavgift

6. mai 2026 - 10:44

Vi trenger skjermpåbud på campus

6. mai 2026 - 09:56

Nye studier og søkertall på styreagenda i Agder

6. mai 2026 - 08:33

Mener særlig uavhengige stillinger er misbruk av ansatte

6. mai 2026 - 07:05

Sigrun Aasland: — Forskere har den samme ytrings­friheten som alle andre

5. mai 2026 - 18:58

Mest leste artikler

Disse studiene ble ikke valgt av noen – derfor står studieplassene tomme

1. mai 2026 - 17:22

Vi forbereder studentene på en verden som ikke eksisterer

29. april 2026 - 15:16

Disse studiene har bare kvinner satt øverst på listen

29. april 2026 - 10:24

Epstein hjalp diplomat­sønn med å søke studie­plass på universitet

5. februar 2026 - 13:09

Vil endre reglar for opprykk og rekruttering av forskarar

1. mai 2026 - 22:27

På lærerutdanningen jeg gikk på for mange år siden lærte jeg at kunnskap er sosialt situert. Men under korona har vi stipendiater, og vitenskapelige ansatte, brukt de sosiale rommene til å holde hverandre oppe. Det faglige får vente.

For oss på midlertidige kontrakter som skal levere et ferdig produkt til slutt som hovedjobben vår, samt at vi også gjennomgår en forskerutdannelse som skal kvalifisere oss som forskere, så gjør utsettelsen av ukentlig fellesfaglig aktivitet (gangprat, så vel som møter og felles faglige løft for forskergruppa) at det faglige ikke kan vente. Det er vår praksisperiode. For det er nettopp det vi trenger for at forskningen blir god, og for at vi skal lære oss å bli forskere og vitenskapelig ansatte.

les også

Pandemi-stipendiatene fortjener bedre støtte

Dette innebærer å arrangere seminarer, delta i diskusjoner, samhandle om spennende resultater fra analyser, diskutere bøker og artikler vi leser, samt drive forskergruppa sammen ved å oppdatere oss felles på det nye, og vite hvordan vi kan formidle dette til studenter og samfunnet ellers. Det handler om å snakke fag sammen med andre i ditt eget fagmiljø. Det handler om forskningens praksis. Å være forsker er en profesjon.

Jeg tror det vil gå bra med meg. Jeg begynner å få kontroll over meg selv og jeg føler meg mindre sliten. Jeg gråter ikke like mye lenger. Jeg klarer å sove bedre. Jeg har også de riktige folka rundt meg. Men jeg mangler fortsatt nødvendig praksis.

Jeg håper derfor dette innlegget kan skape debatt, og få stipendiatenes psykiske helse mer opp på dagsorden. For når jeg leser tekster som den skrevet av Svein Stølen, men samtidig også vet hvor hardt stipendiatene der har jobbet for å få gjennom faktiske forlengelser (mange har fortsatt ikke fått), samt hvordan resultatene fra SiN (Stipendiatorganisasjonene i Norge red.anm.) sin undersøkelse om kompensasjon under pandemien viste at UiO sviktet stipendiatene sine, så skjønner jeg at det er faktisk mange som virkelig ikke forstår problemet. Som ikke er bevisst på hva en doktorgrad faktisk er og innebærer. Eller som tenker at litt motstand vil bare skille klinten fra hveten. Slikt gjør meg provosert.

Gjennom SiN har jeg blitt kjent med flere stipendiater som kommer fra utenfor Europa som er forsinket og sliter, men som nettopp ikke har søkt om forlengelse fordi de ikke har penger til å søke nytt visum som konsekvens av at de får en lengre kontrakt, eller som sliter psykisk men ikke er sykemeldt – fordi de er redd det ødelegger sjansene for videre ansettelse i Norge. Så folk har det verre enn meg. Men jeg håper det å brette ut om psyken min her i Khrono kan være til hjelp for disse.

Les også:

debatt

Hvorfor snakker vi ikke om lønn?

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside