Debatt ● Jörn Klein
Akademisk fredsbygging i krigstider
Universiteter kan spille en kritisk rolle i fredsbyggingsprosesser. Universitetet i Haifa er et eksempel på det, skriver Jörn Klein.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Mens mitt eget universitet, Universitetet i Sørøst-Norge, sammen med andre universiteter går inn for en de facto-boikott av israelske universiteter, og mens en del norske akademikere høylytt krever en boikott av disse israelske institusjonene, demonstrerer nettopp et av de universitetene hvordan universiteter kan bidra om å fremme fred — også i krigstider.
På grunn av den traumatiske massakren begått av Hamas den 7. oktober og starten på Gaza-krigen, ble vintersemesteret ved Universitetet i Haifa først utsatt flere ganger, men i slutten av desember ble studieaktiviteten gjenopptatt. Det fungerte. Semesteret avsluttes i disse dager.
Krigen, dessverre, slutter ikke. Til tross for krigen er atmosfæren på universitets campus generelt fredelig, selv om mer enn 40 prosent av studentene er arabiske israelere, som ikke ønsker noe mer enn en umiddelbar slutt på Gaza-offensiven og som er sinte og opprørte over omfanget av ødeleggelsene og antallet palestinske ofre.
En grunn til den relative roen på campus: de fleste jødiske studenter, og definitivt professorene, ønsker også en rask slutt på krigen. Minst en våpenhvile, for å kunne forsyne den sultende sivilbefolkningen. Mange vil sikkert argumentere heftig om hva som skal skje etter krigen, men den altomfattende konsensus de siste ukene ved Universitetet i Haifa er: Netanyahu må gå. Fred oppnås kun uten ham og hans ekstremistiske regjering.
De fleste jødiske studenter, og definitivt professorene, ønsker også en rask slutt på krigen.
Jörn Klein
Man hører hebraisk og arabisk over hele campus, studentene sitter sammen i kafeteriaen og i seminarene, uavhengig av om de studerer jus, pedagogikk eller mikrobiologi.
I universitetets nedslagsfelt, i storbyen Haifa og i Nord-Israel, bor de fleste av de nesten to millioner arabiske israelerne, hvorav ikke alle identifiserer seg som palestinere. Men alle er israelske statsborgere, de går gjennom det israelske utdanningssystemet, og Universitetet i Haifa her i nord er Israels tredje største universitet.
Byen Haifa, med sin høye andel arabiske befolkning, og spesielt universitetet, er et slags laboratorium for det daglige samlivet mellom jøder og arabere i staten Israel: to etniske grupper, to kulturer, to språk, men ét statsborgerskap. Og dette i et land hvor flertallet ellers er jøder og som ble grunnlagt som en jødisk stat. Dette har alltid vært en stor utfordring, nå i krigstid enda mer. Mange jødiske israelerne må først lære at de arabiske israelske statsborgerne er del av en enorm arabisk kultur, med egen litteratur, musikk, språk og egne Nobelprisvinnere. Akkurat som de jødiske israelerne er arvinger og del av en gammel, høyt respektert og nesten verdensomspennende jødisk kultur.
Den liberale avisen «Ha’aretz» har organisert en stor kongress ved universitetet, om politikk og det arabiske samfunnet i Israel. Her blir krigen og statskrisen i Israel verbalt heftig diskutert, men altså ikke utkjempet. Uten unntak krever alle talere der en umiddelbar løslatelse av gislene av Hamas og en umiddelbar våpenhvile for å forhandle. Alle arabiske aktivister og medlemmer har, på hebraisk og arabisk, muntlig og skriftlig, lenge tatt avstand fra Hamas' terror. Ellers ville jøder og arabere her ved universitetet slett ikke ha noen felles kommunikasjonsgrunnlag. Den ødeleggende krigen i Gaza må umiddelbart ta slutt med tanke på titusenvis av døde og den sultende befolkningen.
For den nåværende regjeringen i Jerusalem er Haifa et venstrevridd universitet. I fjor uttalte det seg, sammen med alle andre israelske universiteter, offentlig mot den såkalte rettsreformen til regjeringen Netanyahu. De arabiske studentene, som de arabiske israelske statsborgerne generelt, blir av regjeringen konstant beskyldt for illojalitet mot staten Israel. Allikevel, et av hovedmålene til Hamas den 7. oktober er åpenbart mislykket: å provosere palestinerne i de okkuperte områdene, Hizbollah i Libanon, Muslimbrødrene i Egypt og Jordan, og også de arabiske israelerne til et opprør og krig mot alle jøder.
Islamismen, fanatismen og terroren fra Hamas avvises stort sett i Haifa og blant de arabiske israelske statsborgerne. Den offentlige solidariseringen med Hamas uteble. Hamas representerer på ingen måte «palestinerne» slik en del ignoranter i Europa tror. Den representerer kun seg selv og gir i Gaza et nytt eksempel på skrekken ved islamistisk ideologi og diktatur.
For den nåværende regjeringen i Jerusalem er Haifa et venstrevridd universitet.
Jörn Klein
I Israel kan de arabiske israelske statsborgerne ofte føle seg diskriminert og som borgere av andre klasse, spesielt under denne sjåvinistiske, jødisk-nasjonalreligiøse regjeringen. Men spesielt de kristne palestinerne og spesielt kvinnene nyter mer rettigheter og friheter i staten Israel enn under Hamas i Gaza eller under ethvert islamistisk regime. De har for eksempel retten til å studere ved Universitetet i Haifa, også i krigstid, enten med hijab eller uten. Visepresidenten ved universitetet, Mouna Maroun, kommer fra en arabisk-kristen familie i Nasaret, er nevrobiolog og israelsk statsborger.
Nesten bekjennende taler den vennlige og tilgjengelige rektoren og siden høsten nye presidenten ved universitetet, Gur Alroey, i den alltid overfylte universitetskafeteriaen «Aroma» at han er stoltere enn noensinne over den jødisk-arabiske og sosiale mangfoldigheten ved Universitet i Haifa, spesielt nå i krigstider. Ja, universitetet er et godt sted. Man snakker allerede med jødene på like fot her, bekrefter studenten Abed. Men etter samtalen tenker de ene likevel mer på de sultende i Gaza enn de andre. — Der er den igjen, den fordømte krigen.
Nå i Ramadan faster millioner av muslimer i verden frivillig om dagen; i Gaza sulter de fordi den israelske hæren holder tilbake mattransportene for lenge, dag og natt. «Vi er på vei til helvete», sier lederen for det jødisk-arabiske senteret ved universitetet, Doron Navot, inntrengende.
Som flere kolleger forteller, har bildene av massakrene fra 7. oktober, som Hamas målrettet og provoserende la ut på nettet, utløst en overlevelsesfrykt hos mange israelere med umiddelbare assosiasjoner til Holocaust og Jom Kippur-krigen i 1973, da landets eksistens sto på spill. I tillegg kom regjeringens og hærens svikt i å få situasjonen under kontroll: Den totale mangelen på kontroll varte nesten tre dager.
Avisen «Ha’aretz» publiserte nylig en meningsmåling som viser at et flertall av israelerne tror at denne krigen bare fortsetter fordi slutten på krigen også ville bety slutten på Netanyahus karriere.
Jörn Klein
Netanyahus ofte gjentatte kunngjøring om å føre den blodige krigen i Gaza til en «total seier» — men uten å nevne en plan eller et politisk mål for en etterkrigsorden — fremstår uforståeelig blant alle kolleger. Det er rett og slett irrasjonelt å føre en krig uten et politisk mål. Når Netanyahu nekter å si et ord om dagen etter krigen, fremstår det uforståelig for utlandet, men overfor den israelske befolkningen og egne soldater som en demokratisk frekkhet. Valg skal det først være etter krigen, som ingen vet hvor lenge vil vare. «Diktator» kaller de ham derfor på en regjeringskritiske demonstrasjonen i Haifa. Avisen «Ha’aretz» publiserte nylig en meningsmåling som viser at et flertall av israelerne tror at denne krigen bare fortsetter fordi slutten på krigen også ville bety slutten på Netanyahus karriere.
Boikott er alltid udifferensiert. Så hvis norske universiteter ikke lenger ønsker å samarbeide med israelske forskere, musikere, og kunstnere bare fordi de er israelere, og mange norske akademikere føler dette som rettferdig, er det for meg bare et uttrykk for blind selvrettferdighet.