Akademiske nerder på kjæreste­helg

FAKTA

Universal

• Kan strømmes på Apple TV
• Manus og Regi: Stephen Portland
• Skuespillere: Joe Thomas, Rosa Robson, Kelley Mack

Filmen Universal framstår som noe vi svært sjelden ser i filmens verden — ja, i underholdningskulturen i det hele tatt. Den behandler vitenskap på vitenskapens egne premisser. Den sier at akademisk arbeid har en egenverdi. Den gjør noe annet enn det vi nesten alltid ellers ser i fiksjonsfilm, der vitenskap ofte brukes som en dramaturgisk ingrediens; som en kulisse eller som bakgrunn for en fortelling som egentlig handler om noe helt annet.

Den ytre rammen for Universal er ganske enkel: Et par, som begge er akademikere, har bestemt seg for å ta en helg i et leid hus for bare å slappe av. Leo forsker på gener, Naomi er antropolog.

Stedet Leo og Naomi har leid er så langt borte fra «alt» at de verken har nett- eller telefondekning. De er enige om at de trenger ro, og tid til hverandre. I de innledende scenene skjønner vi at dragningen mot den hektiske hverdagen likevel melder seg. Mer for han enn for henne.

Morgenen etter dukker Ricky opp, helt uventet. Ingen av dem kjenner henne. Hun bare går inn. Hun er ikke den beste på høflighetsfraser og sosialt samspill. Men hun har et godt hode. Det viser seg at hun har forsøkt å oppnå kontakt med Leo tidligere, men han har ikke tatt opp tråden. Ricky har kjørt i 16 timer fra California for å fortelle Leo noe han bare må vite. Med utgangspunkt i Leos forskning om ikke-kodende DNA (tidligere kalt junk DNA) har hun funnet noe svært viktig.

Filmen benytter seg av et område innen genetisk forskning der det ennå er mye vi ikke vet. Vi har mindre kunnskap om ikke-kodende DNA, enn om kodende DNA, selv om førstnevnte utgjør 98 prosent av genene. Kan Rickys funn, basert på Leos data, innebære et betydelig gjennombrudd?

Ricky er absolutt nødt til å fortelle om det hun har funnet, eller kanskje vi skal si; er i ferd med å finne. Under tvil får hun fem minutter. Særlig Naomi er lite velvillig. Leo setter seg ned med Ricky, og han blir relativt raskt fascinert. De fem minuttene blir til tretti. Etter hvert til mer. Langsomt blir Naomi også engasjert. Sammen med Leo blir hun enig om å gi Ricky mer av den dyrebare kjærestetiden.

Resten av filmen spiller på og videreutvikler denne situasjonen. Det meste av dialogen er akademisk. Og det er mye dialog. De tre diskuterer ulike innfallsvinkler, prøver ut ulike hypoteser. Innimellom får de glimt av erkjennelse som antyder at de er i ferd med å løse de helt store gåtene. Nobelpris nevnes, men dette er faktisk enda større.

Selv opplevde jeg at mye av dialogen gikk meg over hodet, fordi jeg ikke kjenner det aktuelle fagfeltet. Men jeg aksepterte den.

Etter hvert introduserer filmen (les: dialogen) en annen type svar på de vanskelige spørsmålene som de tre diskuterer. Det dreier seg om grensene for hvilke spørsmål det vitenskapelige baserte undersøkelsesprosjektet makter å håndtere.

Regissør Stephen Portland har tatt noen uvanlige, og (vil enkelte hevde) dristige valg. Universal er en lavbudsjett independent-film, der alt foregår i ett hus, med kun tre skuespillere. Og der det meste av dialogen er såpass faglig avansert at de fleste ikke vil kunne følge den. Portland har i intervjuer sagt at han søker et smalt og interessert publikum, heller enn et stort, generelt publikum for denne filmen. Etter en rask og kort festivalsesong har filmen landet der den hører hjemme, på en strømmetjeneste der den kan sees av folk som aktivt oppsøker den.

Filmen fungerer i hovedsak etter hensikten. Den som aksepterer Portlands invitasjon, får en morsom fortelling som hyller kunnskap, og som viser at samtaler har verdi. Den antyder, om enn mest på en indirekte måte, at forskning og annen søken etter kunnskap har harde kår i dagens USA. Stephen Portland gjør dette mest ved å søke å gjøre dialog om et problem til noe vakkert.

Universal er overraskende kompleks. Den får etter hvert delvis et sci-fi/thriller-preg, den peker humoristisk på forbindelsen mellom arbeid og fritid, og den lar oss hele tiden sitte og lure på hva som hender «rundt neste sving». Det underliggende humor-elementet i fortellingen bidrar til at filmen aldri blir kjedelig. Noe av humoren handler om at filmen setter et skråblikk på akademikere.

Ikke alle ideene underveis er like gode. En toalettscene og en scene med et våpen kan diskuteres med tanke på hva de bidrar med, og om de egentlig er nødvendige.

Filmen er klokt bygget opp med tanke på dramaturgi og klipping. Det som kunne blitt kjedelig og stivt, blir sjelden nettopp det. Og det er en prestasjon i seg selv, med en film der alle opptakene ble gjort i løpet av åtte dager, av en stab på seks personer.

Universal er på ingen måte en film for alle. Men for det publikummet den er laget for, har den en klar underholdningsverdi. For de akademiske nerdene.