Arbeidergutten ble filosof. — Universitetet var en skummel verden

Med mørk, høyhalset genser under ei enda mørkere dressjakke ser Heine Alexander Holmen ser ut som prototypen på en akademiker. Verdensvant, intellektuell og folkelig på samme tid er han der han vil være, nesten for enhver pris: På et universitet sammen med akademikere.

Han er hjemme. 

Slik har det ikke alltid vært. 

Trakk seg fra ex.phil.

I dag er Heine Holmen instituttleder for filosofi og religionsvitenskap ved NTNU. Han deltar jevnlig i radioprogrammet Etikketaten i NRK, skriver innlegg og holder foredrag. 

Han har gått en lang vei.

Det er lenge siden filosofen strøk og trakk seg to ganger fra eksamen i ex.phil. 

— Jeg strøk og trakk meg av ren angst. Jeg trodde ikke jeg fikk det til. Det tok meg et par år og komme inn og kjenne at også jeg har en plass på universitetet. Jeg kjente virkelig ikke spillereglene. 

Holmen vokste opp i et arbeiderklassestrøk i en forstad til Fredrikstad, som var en tradisjonell verftsby. Omtrent hele slekta har tilhørt arbeiderklassen, og har arbeidet på fabrikk, vært tjenestefolk og husmenn. Hans far arbeider som ufaglært snekker, mens hans mor har ett år med handelsskole etter grunnskole. Hun har jobbet både på fabrikk og som leder i renholdsbransjen. 

— Jeg vokste opp i et homogent miljø med barn av samme sosial lag rundt meg. Jeg måtte ta en kamp da jeg ville gå på universitetet. Jeg fikk lov og de ga meg støtte hjemme, men det var samtidig fremmedgjørende for dem at jeg skulle begynne på universitetet, og kanskje særlig på et fag som filosofi. 

mangfold

— Det kan ikke være slik at det bare er folk fra bemidla hjem som skal eie akademia

— Ensomt og vanskelig

Holmen likte veldig godt å lese bøker under oppveksten. Han har alltid hengt på det lokale biblioteket, vært nysgjerrig og elsker kunnskap. Han beskriver seg selv som vitebegjærlig og litt sta. 

— Vi har gått veldig ulike veier i min familie. Min mor sier at jeg pratet om å bli professor omtrent før jeg kunne snakke, sier filosof Holmen og smiler. 

De første årene fikk han støtte fra foreldrene til skolearbeidet. Etter hvert tok han igjen den kunnskapen de hadde. Særlig på videregående skole merket han at det var forskjell på folk. Noen av elevene fikk mye mer hjelp hjemmefra av foreldre som selv hadde utdanning og mer kunnskap. Selv sto han litt på bar bakke i møte med utdanning.

— Hjemme hos meg visste de ikke hva universitet var, og det må jeg fortsatt av og til forklare. 

Bestefaren ertet ham med glimt i øyet med å regne ut hvor mye han kom til å tape i penger ved å studere framfor å ta seg en jobb med en gang. 

— Nå er han stolt av at jeg har fast jobb i Trondheim og en tittel, selv om han ikke får til å uttale førsteamanuensis. Det har snudd litt, men da jeg var litt yngre synes jeg det ofte var ensomt og vanskelig. Heldigvis hadde jeg gode venner på videregående med foreldre som visste en del. De ga meg støtte i skolearbeidet og oppmuntret meg til å gå på universitetet. 

De understreket at det ikke var så farlig å ta studier i Oslo, heller ikke hvis de ikke klaffet med en gang. Denne støtten ga Holmen en trygghet som var svært viktig, forteller han. 

Familier med historie

På denne tida fikk han altså med seg at noen familier var forskjellige fra det han var vant til hjemmefra. Det var noe med hva de snakket om, hvilke diskusjoner vennene hadde med foreldrene sine og at noen av dem var politisk engasjerte. 

— De visste utrolig mye mer enn meg. Jeg skrev lister over tema jeg måtte hente meg inn på og hvilke klassikere jeg måtte vite mer om. Da jeg var på universitetet, skrev jeg også lister over klassisk musikk og kunstfilmer, siden det var en del av dannelsen jeg tenkte at jeg måtte kjenne til. Det drev meg veldig at de andre var så verdensvant, jeg fikk panikkangst og merket stadig at jeg manglet noe. 

Førstegenerasjonsprofessor

Gjorde klassereise, men føler fortsatt han snubler

Holmen sier at dette ikke var noe som nødvendigvis ble uttalt av de andre, men som han selv merket. Det ble til at han stadig følte at han måtte holde igjen og ikke fortelle så mye fra egen oppvekst og familie. Han måtte ikke avsløre at han kunne tekster av svensktopp-sanger heller enn sitater fra Solstad, eller at familien stort sett var på campingferie om sommeren.

— Dette ble veldig forsterket på Universitetet i Oslo da jeg etter hvert ramlet inn på filosofistudiet. Der ble jeg kjent med det ganske mange flinke, norske ungdommer fra akademikerfamilier hvor flere har vært filosofer og kjente professorer. De hadde en historikk jeg ikke har i det hele tatt. 

Vitebegjærligheten og staheten hjalp ham likevel videre samt gode venner på studiet. Filosofi var særlig det faget som virkelig utfordret ham og som han derfor valgte.

 Å ikke gi seg, bare dure på videre er noe Holmen mener han har fra familien. De er driftige, hardtarbeidende og folk som vil få til ting. De har også utmerket seg, bare ikke i akademia. 

— Denne stå på-kulturen har sittet litt i meg, kombinert med å være sta og nysgjerrig. Og så har jeg hatt litt flaks. Jeg har vært veldig heldig med mange folk som har gitt meg støtte underveis. Jeg har fortsatt kontakt med lærere fra grunnskolen og videregående samt professorer jeg hadde som undervisere på universitetet. De møtte meg på at jeg var nysgjerrig og oppfordret meg til å gå videre. 

Filosofi

Slet med «gutta­stemning» og hersketeknikker. Nå går nye studenter på bøllekurs

La fra seg dialekten

Det var virkelig en overgang for Holmen å begynne på universitetet.

— Det var en ny og skummel verden. Det dreide seg særlig om dannelsen. Det var mange folk der som kunne ting jeg ikke ante noen ting om. Dette var før internett, så jeg kunne ikke bare google heller. Jeg måtte innom biblioteket. Gamle Deichmann i Oslo ble en redning for meg.

Dialekten ble også et problem. 

— Jeg hadde en bred Fredrikstad-dialekt, som jeg skjønte veldig fort at jeg ikke kom langt med ved Universitetet i Oslo. Vi som bruker denne dialekten, ble den gangen vurdert som litt enkel og bondsk. Den såkalte Raymon-effekten hadde ennå litt virkning.

Han gikk over til å snakke pent Oslo-språk. At han mistet dialekten, er noe han angrer litt på.

— Jeg har aldri hatt en identitet knyttet til min dialekt. Jeg la den pent bort og har vel aldri sett meg tilbake på det. Det var derfor mye på universitetet som fikk meg til å lure på om dette er min plass og om jeg har noe her å gjøre. 

Intervju

Slet med å lese og skrive til hun gikk i 8. klasse. Så opp­daget hun western­romaner

— Vippet av pinnen

Det tok altså noen år, men til slutt erfarte han at studiene gikk godt, han kunne bidra og mestret faglige spørsmål andre rundt ham ikke nødvendigvis fikk til. Dessuten var det til god hjelp at han alltid har kunnet snakke for seg og skriver godt. 

— Men det tok en del år før jeg kjente at her hører jeg hjemme. Det klassiske impostersyndromet satt lenge i. Jeg fryktet stadig at noen ville komme inn og avsløre at her har jeg ikke noe å gjøre. 

Fortsatt sitter det igjen hos ham hvor viktig det er å holde tritt sosialt. 

— Henger jeg ikke med, blir jeg fort vippet litt av pinnen. Da blir jeg veldig stresset og merker at jeg er tilbake til den arbeiderklassegutten som ikke hører helt til, som ikke vet. Da kjenner jeg meg bare dum, egentlig. 

Han peker igjen på det konservative miljøet på filosofi, som i hvert fall den gang var et fag som rekrutterer en viss type mennesker fra særlig Oslo, gjerne med bakgrunn fra Oslo katedralskole. 

— Det er jo ei sosial gruppe vi andre kan slite med å komme innpå. 

Samtalen stopper

Av og til får han spørsmål fra akademikere og kolleger om hva foreldrene driver med. 

— Da kan jeg føle en stolthet over hva foreldrene mine har utrettet og at de har ærlige, gode jobber. Men når jeg sier hva de gjør, stilner ofte samtalen. Det blir ikke fulgt opp med nye spørsmål. Det er akkurat som om jeg forteller om et dødsfall. 

— Hadde foreldrene mine hatt ei utdanning, vært sosiologer, jobbet på en høgskole eller vært lærer, eller i det minste kom fra en gård, så hadde det vært mulig å snakke om dem med akademikere. Stillheten gir meg et signal om at det fortsatt er litt rart å ha den bakgrunnen jeg har. 

Ikke for det, Holmen blir møtt med den samme stillheten når han er i Østfold og forteller familien hva han gjør. 

— Da har de heller ingen knagger å henge det på. Det er nok derfor mer en naturlig fremmedgjøring i stedet for klasseforakt. De vet ikke hva de skal snakke om på hver sin side av skillelinjene. 

Han har forstått mye av sin egen bakgrunn og mobilitet ut fra begrepet klasse og klassereise, som er nyttige begrep, men som på mange måter kommer litt i skyggen av andre mangfoldsbegreper i dag. 

— Da jeg var fersk student, syntes jeg det var vanskelig å kombinere de to verdenene. Nå er jeg blitt eldre og tryggere, og kan spille på flere strenger. Jeg snakker gjerne om opera, romaner og filosofi på lunsjrommet her på NTNU, og så reiser jeg hjem til Fredrikstad og blir med på hockeykamp. Da er jeg ikke helt med, men jeg har jo registeret i meg fra røttene av, selv om det er rustent. 

Ifølge filosofen og instituttlederen må han tilpasse seg. Han kan ikke bare ta med seg sin verden hjem til Fredrikstad. Å forklare eller snakke om hva han gjør på jobb, synes de nok er vanskelig å henge med på.

— Det er også vanskelig for min del. Det er ikke sikkert at jeg forstår hva de snakker om heller. Du blir derfor litt gjøkunge begge steder.

utdanning

Dei som hermar etter mor og far har størst sjanse for å gjennomføre studiet

— Må klø de små grå

— Når begrepet klassereise av og til brukes, kan det virke som at her har noen kommet seg vekk fra «sumpen» og blitt opphøyet til akademia, men slik ser ikke du på det?

— Jeg har fått veldig mange gode verdier fra en arbeiderklassepreget oppvekst. Solidaritetsverdier sitter i ryggmargen og jeg har med meg en god variant av janteloven, der man faktisk ikke er bedre enn andre, sier Holmen.

Nei, han føler absolutt ikke at han har dratt ut av en «sump». Han beskriver det mer som at han står med ett bein i to leire som ikke forstår hverandre og som er gjensidig fremmedgjørende.

— Samtidig vet jeg at hadde jeg blitt værende igjen i Fredrikstad og ikke tatt høyere utdanning, så hadde jeg slitt med det. Jeg er skeiv, kunnskapstørst og kreativ, og hadde nok kjedet meg og ikke fått stimulert det jeg trenger å få stimulert, å få klødd de små grå. 

Heine Alexander Holmen vil være del av et åpent akademisk miljø. 

— That’s my drug, ler han. 

— Jeg er glad for at jeg ikke ga opp.