Debatt Svein Stølen

Denne strategien for digitalisering bør bli den siste

Er det Unit som skal styre digitaliseringen av universitets- og høgskolesektoren eller er det institusjonene?

Torbjørn Røe Isaksen og Bent Høie poserer på bevegelsesanalyselaboratoriet ved OsloMet.Arkivfoto: Øystein Fimland
Torbjørn Røe Isaksen og Bent Høie poserer på bevegelsesanalyselaboratoriet ved OsloMet.Arkivfoto: Øystein Fimland
Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning (Unit) har levert utkast til ny digitaliseringsstrategi for UH-sektoren 2021- 25: Innovativ utdanning og fremragende forskning. Strategien inneholder mange tiltak som kan løfte norsk forskning og høyere utdanning framover, men det er bra den skal på høring da den også inneholder flere forslag som er uheldig for den videre digitaliseringen i sektoren.

Strategidokumentet omtaler digitalisering som transformativ, som en teknologisk kraft som kommer utenfra og som omformer utdanning og forskning og på egen hånd fremmer kvalitet og relevans. Retorikken på dette området tar i for liten grad innover seg at digitalisering i høyeste grad også er en indre kraft som i betydelig grad endrer fagenes innhold og utvikling, og med det våre utdanninger og vår forskning. Digitalisering handler ikke først om effektivisering. Denne dobbeltheten er blant annet omtalt i en artikkel av Dæhlen og Ludvigsen og Øvrelid og Bygstad

Manglende vekt på det drivet som kommer innenfra, resulterer ofte i undervurdering av brukernes og institusjonenes rolle i utviklingen.

Det er et mål for kunnskapssektoren å utvikle mangfold basert på autonome institusjoner. Særlig på utdanningsområdet går utkastet til digitaliseringsstrategi for langt i å legge føringer for institusjonenes veivalg og fagmiljøers mulighet til å prioritere egen utvikling.

Kunnskapsdepartementet må styre UH-sektoren overordnet. Basert på institusjonenes rolle og strategier må og kan institusjonene styre sin egen fagutvikling. Regjeringen og KD må styre i det store, ikke i det små. Skal man tilrettelegge for mangfold, må man redusere detaljstyringen.

Det er behov for å gå igjennom rollefordelingen mellom departement, Unit og institusjonene. Institusjonenes autonomi og ulike behov må ivaretas. Det legges for Units del opp til en for sterk nasjonal koordinering og styring på flere områder som spenner fra digitale verktøy til innretting og organisering av utdannings- og forskningsvirksomheten. Det er store forskjeller mellom institusjonene i UH-sektoren og det er ulike behov. Ensretting vil svekke institusjonenes mulighet for utvikling.

Units rolle bør utvikles mer i form av tjenesteleverandør og mindre i form av direktorat. De må være opptatt av felles rammeverk og felles tjenester enkeltinstitusjonene kan bygge på avhengig av behov. Vi trenger å definere tydelig hvem som eier data, analyser og resultater, hvordan de kan kobles og hvordan vi sikrer kvalitet og kontroll på verdikjeden data inngår i. Det må være klare kriterier og prosesser for å beslutte hva som prioriteres og i hvilken grad det forplikter den enkelte institusjon.

Koronaperioden viser at store deler av UH-sektoren og institusjonene allerede hadde arbeidet langsiktig og strategisk med digitalisering, slik at de raskt kunne iverksette nødvendige tiltak å gå over til digitalt format. Digitalisering i dag er sterkt integrert i kjernevirksomheten. Det gir derfor ikke mening å skille det ut som eget strategisk område. Denne digitaliseringsstrategien bør således bli den siste.

Powered by Labrador CMS