Debatt Ester Fremstad

Eksamen – et nødvendig onde?

I stedet for å rette en moralsk pekefinger mot studenter som samarbeider, er det på tide at vi som jobber med høyere utdanning spør oss selv om de vurderingsformene vi bruker er hensiktsmessige.

Vi må spørre oss hvordan vi vil at studentene skal jobbe – og deretter velge en vurderingsform som kan bidra til at studentene jobber slik, skriver Ester Fremstad.

Vi må spørre oss hvordan vi vil at studentene skal jobbe – og deretter velge en vurderingsform som kan bidra til at studentene jobber slik, skriver Ester Fremstad.

Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den 24. november skrev P3.no og Uniforum om NTNU-studenter som jukser på hjemmeeksamen ved å samarbeide. Skuffelse over studentenes tillitsbrudd og manglede moralske kompass uttrykkes av utdanningsledelsen ved gjeldende fakultet, og måter å forhindre og avsløre slik juks er hovedvinklingen i oppslagene. I stedet for å rette en moralsk pekefinger mot studenter som samarbeider, og å fokusere på måter å bekjempe og avsløre juks er det på tide at vi som jobber med høyere utdanning spør oss selv om de vurderingsformene vi bruker er hensiktsmessige.

Det er de fagansvarlige og utdanningsledere som har ansvar for at eksamen fungerer etter hensikten. Vi vet at eksamensform i stor grad påvirker hvordan studentene jobber med studiene sine. Vi får det vi tester i den forstand at studentene orienterer sitt arbeid mot det de ser forventes av dem til eksamen. Derfor må vi først spørre oss hvordan vi vil at studentene skal jobbe – og deretter velge en vurderingsform som kan bidra til at studentene jobber slik.

Forskning på læring forteller at samarbeid om fortolkning av oppgaver og utforsking av løsninger og svar er en type studieatferd som genererer god læring. Vi vet også at samarbeidsevner er ettertraktet i arbeidsliv, og nødvendig i samfunnsliv. Slike evner er gjerne beskrevet som del av de såkalte generelle kompetanser som skal styrkers gjennom de enkelte utdanninger. Om vi ønsker at studentene skal samarbeide om faglige spørsmål gjennom studiet synes det ikke klokt å legge opp til vurderingsformer der det å samarbeide betraktes som juks.

Det er viktig å kontrollere og vurdere hva studentene har lært. Vi sertifiserer til ulike yrker og til videre studier, og må sikre at studentene kan og vet det de trenger. Eksamen gir oss også viktig informasjon for å forbedre vår undervisning. Som professor Arild Råheim ved Universitetet i Bergen fremhever i Khrono 30. november finnes det imidlertid utallige måter å gjøre dette på som er mer hensiktsmessige enn individuell ‘skoleeksamen’ både med tanke på å lede studentene mot godt læringsarbeid og å vurdere hvilke kunnskaper, ferdigheter, holdninger og kompetanser de tar med seg videre til profesjonsutøvelse, videre studier og livet for øvrig. Vi vet også at mange fagmiljøer har utviklet gode og kreative vurderingsformer og at både studenter og lærere har gode erfaringer med disse, både når det gjelder å sette karakter på studentenes prestasjoner og hvordan vurderingsformen virker positivt inn på læringsaktivitetene. Er det da noen grunn til å holde fast ved den tradisjonelle skoleeksamen og simpelthen flytte den hjem til studentenes hybel?

Som Råheim påpeker gir årets smittevernsituasjon grunn og anledning til å tenke nytt om eksamen. Om vi så langt har vært bundet av eksisterende rammer og kort tidshorisont, har vi nå mulighet til å tenke mer kreativt og forskningsbasert for året som kommer. Og hva forteller så forskningen oss?

I tillegg til å fortelle oss at samarbeid har stort potensial for å styrke læring, forteller forskning at dersom det ikke er samsvar mellom eksamensformen og læringsmålene, er det forventningene til hva som kreves til eksamen, og ikke målene og innholdet i emnet eller programmet som styrer studentenes innsats. Forventninger om å bli prøvet i en tradisjonell eksamensform der formålet er kontroll vil sjelden bidra til utforskende, kreativ og kritisk tilnærming til faget selv om dette er uttalte mål i de fleste utdanninger.

Forskning viser at studentene lærer best om de får jobbe med og bli vurdert på oppgaver som er så like som mulig reelle faglige oppgaver og problemstillinger

Ester Fremstad, førstelektor ved Universitetet i Oslo.

Først og sist handler dette om pedagogisk design – det vil si om legge til rette for læring. Vi vet at det må være god sammenheng mellom det vi anser som overordnet formål med høyere utdanning, læringsmålene for det konkrete emnet/program, læringsaktiviteter det legges til rette for, den støtte studentene får til dette læringsarbeidet, og hvordan de får anledning til å vise hva de har lært. Hva skjer med vårt syn på eksamen om vi skifter perspektiv fra spørsmålet om hvordan vi kan kontrollere hva studentene har lært til hvordan de kan få anledning til å vise hvilke kunnskaper, ferdigheter og kompetanser de har? Det er lett å tenke at læring og vurdering er to separate aktiviteter, men forskningen tilsier at vi må se de to som uløselig sammenvevd. Det bør derfor være et mål at studentene lærer mens de jobber med oppgaver som gjøres til gjenstand for vurdering. Forskning viser at studentene lærer best om de får jobbe med og bli vurdert på oppgaver som er så like som mulig reelle faglige oppgaver og problemstillinger, til forskjell fra oppgaver som er formulert for å kontrollere at studentene har lest og husker pensum.

Dette er ikke et løft den enkelte underviser, ei heller det enkelte fagmiljø kan gjøre alene. Rammefaktorer i form av materielle ressurser, teknologier, strukturer og kompetanse er avgjørende. Likevel må vi begynne med de lokale og fagspesifikke spørsmål om hva vi ønsker at studentene skal lære og hvordan de kan få vist frem, både i samarbeid og individuelt, hva de har lært og hva de kan få til.

Powered by Labrador CMS