Fantasirikt om Chiles diktator

Regissør Pablo Larraín, chilener med en solid filmografi bak seg, har valgt å fortelle om diktatoren på en usedvanlig måte. Kortversjonen er at Augusto Pinochet er vampyr, en kommunistjegervampyr. Og at han ønsker å dø. Han er sliten og føler seg forulempet. I det siste har han kun spist grønnsaker, ikke hjerter fra nylig døde mennesker.

La oss rekapitulere de historiske fakta. I 1973, nærmere bestemt 11. september og dermed nøyaktig for femti år siden, ble Chiles president Salvador Allende styrtet i et blodig militærkupp. Allende var sosialist, og ble valgt tre år tidligere i en urolig tid i både Chile og resten av Latin-Amerika.

Fakta

Greven av Chile

• Premiere på Netflix: 15. september 2023

Kuppet ble ledet av generalen Augusto Pinochet. Det resulterte i et 17 år langt brutalt diktatur med Pinochet ved roret. Mer enn 30.000 ble arrestert og mange av dem torturert. Mer enn 3 000 «forsvant». Skjebnen til mange av dem er fremdeles ukjent. Etter sin tid som diktator ledet Pinochet det chilenske forsvaret i flere år. Han døde i 2006. Pinochet ble aldri rettsforfulgt for sine overgrep mot det chilenske folket, delvis fordi han som senator utnevnt på livstid var immun.

I følge Larraín har Chile ikke fått bearbeidet denne perioden i landets historie fordi det aldri ble tatt et oppgjør med den. Det er i dette perspektivet filmens ide må forstås. Den politiske undertonen, et oppgjør med fascismen, er tydelig kommunisert. Larraín gir oss et fantasispekket univers, der han ikke nekter seg noe.

Pinochet ble — i følge denne fortellingen — for eksempel født i Paris under tiden før den franske revolusjon, der han (og vi) bevitner henrettelsen av Marie Antoinette. Etter å ha slåss mot revolusjoner i flere land opp gjennom århundrene, velger han opp mot vår tid et land uten konge; Chile. Han mener den plassen er ledig for ham selv.

Det meste av filmen handler likevel om den aldrende Pinochet (Jamie Vadell), som bor i en fjern, nedslitt herregårdsliknende bolig helt sør i Chile sammen med sin kone (Gloria Münchmeyer).

Deres fem barn kommer på besøk for å undersøke hva som kommer til å skje med arven. En nonne og exorcist (Paula Luchsinger Escobar) utsendt fra den katolske kirken kommer også, angivelig for å undersøke Pinochets økonomi. Hennes intervjuer med den aldrende generalen og vampyren får fram både hans forbrytelser og bortforklaringene.

En fortellerstemme med tydelig britisk aksent (Stella Gonet) guider oss gjennom fortellingen. Hun lyder merkelig kjent, og etter hvert dukker hun opp i filmen — hun er av Pinochets mektigste venner fra hans tid som diktator; jada, det er henne.

Greven av Chile er fotografert i svært flotte svart-hvite bilder. Den gir en visuell nytelse i de aller fleste scenene. Rytmen i filmen er også svært gjennomarbeidet. Selv om den beveger seg mellom det realistiske og det magiske, føles den som et helstøpt verk.

Larraín burde ha puttet færre ingredienser i gryta enn han har gjort (sammen med medforfatter av manus, Guillermo Calderón). Her skjer det mye, mer enn mange seere vil kunne følge med på. Det er ikke alltid like klart hva de nevnte aktørene, i tillegg til butleren, står for. Et strammere manus ville kunne gjort filmen mer tilgjengelig. 

Dette er likevel ikke en kritikk som er ment å holde folk borte fra filmen. Det inntrykket som aller mest fester seg er regissørens boblende skaperglede. Den riktignok noe overfylte gryta er proppet med temaer og vinklinger som er interessante — antakelig enda mer for chilenerne selv enn en som betrakter det hele fra utsiden.

Vi har å gjøre med en film som på en kreativ og underholdende måte inviterer oss til å bivåne Larraíns høyst legitime mobbing av en diktator. Hans fortellerstil ligger innenfor den magiske realismen. Den er også et bidrag til det etterlengtede oppgjøret med en særdeles vanskelig periode i Chile, ja, antakelig også med polarisering i dagens Chile.

Filmen har for øvrig hatt premiere på kinoer over hele Latin-Amerika denne helgen. I Norge vises den på Netflix.