Om sublim brutalitet

En ny film av Lars von Trier er en begivenhet i seg selv. Den gale eller geniale danske filmskaperen (her kan man fritt velge perspektiv) kan aldri mer lansere en film uten at vi også snakker om mannen bak. Det gjør anmelderoppgaven vanskelig, men også interessant. Mitt utgangspunkt er: Vi trenger noen gale mennesker for å peke på noe de (eller vi?) normale ikke klarer å se. Jeg er altså blant de hovedsakelig positivt innstilte. Greit å komme ut av skapet, først som sist. Men filmen skal bedømmes som det den er. Ikke som en manifestasjon av mannen bak.

Fakta

The House That Jack Built

Norgespremiere: 25.01.2019

Sjanger: Thriller, Drama

Skuespillere Matt Dillon, Bruno Ganz, Uma Thurman, Sofie Gråbøl

Regi: Lars von Trier

Manus: Lars von Trier, Jenle Hallund

Nasjonalitet: USA

Språk: Engelsk

Lengde: 2 t. 32 min.

Aldersgrense: 18 år

«The House That Jack Built» har fått mye presse siden den ble vist for første gang på Cannes-festivalen i mai 2018. Da kunne vi lese om massiv utmarsj fra kinosalen midt i filmen. Men de som ble igjen til slutt ga til beste en ti minutters stående applaus.

Lars von Trier forteller denne gangen i seks kapitler (fem pluss epilog). Historien er som følger: Hovedpersonen er Jack - svært overbevisende framstilt av Matt Damon - som bor alene, som har en sammensatt psykisk sykdomshistorie inkludert blant annet tvangshandlinger - og som dreper. I den delen av Jacks liv vi er tilstede dreper han kvinner. Iallfall i all hovedsak. Han har en grunn til dette, og den forteller han oss. Den er delvis at kvinner har alle fordelene og menn ulempene (sic) og dessuten at det er lettere å drepe kvinner. Han dreper også barn og vi får se det - noe som de aller fleste filmskapere ellers oppfatter som et absolutt ubrytelig tabu.

Drapene er Jacks livsprosjekt. Han fotograferer likene i arrangerte situasjoner og skaper dermed et kunstnerisk uttrykk for dævelskapen. Jack bruker drapene og bildene både til å se seg selv i relieff og til å skape noe opphøyet. Dette er, om ikke annet, narsissisme i uuttømmelige mengder. Han skårer ikke høyt på selvrefleksivitet, men desto høyere på selvgodhet, type patologisk.

Kanskje er det ikke nødvendig å si så mye mer om handlingen. Bortsett fra at vi ser det meste. Vi ser Jacks brutalitet, hans måte å overliste sine ofre på, hans måte å skremme dem på. Og vi ser drapene.

von Trier undersøker seg selv. Jacks barndom fortelles fram i flere sekvenser. Vi er i grunnen ikke i tvil om at Lars sin barndom er sterkt tilstede i dette. von Trier har selv sagt at Jack ligger nærmere ham selv enn de andre mannlige karakterene han har portrettert. Bortsett fra at Lars ikke dreper. Utgangspunktet er individualistisk og narsissistisk. Men han går heldigvis lenger enn det. Han undersøker ondskap, og vi kan også si at han undersøker fascismen.

For å være med på undersøkelsen sammen med regissøren er vi henvist til å bevitne ondskapens grufulle handlinger. Her legger von Trier ikke noe i mellom. Vi har ikke lyst til å se det. Ikke engang kikkeren i oss. For noen vil enkelte scener være for vanskelige å bivåne. For oss andre hjelper det å bruke et lite hjørne av hjernen til å selvinstruere: Dette er bare på film.

Samtidig, disse scenene er ikke denne filmens viktigste element. Det er tvert i mot den diskusjonen Jack fører med karakteren Verge (Bruno Ganz) i en stadig tilbakekommende voicover som kanskje egentlig ER filmen. von Trier er tekstlig denne gangen. Når det gjelder billedsiden av filmen gjentar han i grunnen tidligere tematiseringer. Men denne gangen føres altså diskusjonen i et annet medium parallelt; det muntlige. Verge er lyttende og spørrende, men etter hvert blir han tydeligere på å stille spørsmål ved Jacks prosjekt. Etter en stund forstår vi Verges rolle og oppgave.

Jack er opptatt av arkitektur. Han mener han kan myrde på et like høyt kunstnerisk nivå som de store arkitekter. Det er selvfølgelig Albert Speer som er forbilde. Hitlers arkitekt. Det er godt mulig at von Trier hadde skåret på å legge akkurat denne tematikken bak seg. Når han likevel velger å fortsette å fokusere på nazismen, tenker jeg på dette valget som et privat valg. Jeg synes det avsporer. Bildene av Speer og Hitler med tilhørende voiceover-samtale blir den kjedeligste delen av von Triers film.

En annen side av arkitektur-allegorien er likevel morsom og illustrerende. Gjennom alle episodene bygger Jack nemlig også et konkret hus. Han forsøker iallfall. Men det går ikke så bra. Han blir dermed ikke den kunstneren han ønsker å være. Iallfall ikke i grenen arkitektur.

Filmens selvportrettering er interessant. Gal eller genial? I denne filmen viser von Trier fram en mann på hans egen alder med noe av den samme oppveksten som åpenbart er gal, og som prøver å være genial. Ett ironisk poeng til filmskaperen.

Jeg finner «The House That Jack Built» spennende. Den er det i et Hitchcocksk suspense-perspektiv. Selv om von Trier faktisk viser drapene, det ville aldri gamle Hitch gjort. Og den er spennende i lys av en diskusjon om grufulle dyp i det menneskelige. Men samtidig blir noen av særhetene i von Triers insistering på kilder for sitt ondskapsprosjekt enerverende. Mitt ønske er han burde søke en mer rendyrket undersøkelse av det menneskelige. Det kan han gjøre hvis han velger å legge bak seg sin insistering på å koble denne undersøkelsen til ekstrem høyrepolitikk. Det menneskelige er uendelig mye mer enn det.

Epilogen gjør i grunnen om på hele fortellingen. Den blir en slags Grand Finale der det går til helvete ad. Og det er i grunnen greit.

Og aller sist, under rulleteksten legger den godeste von Trier inn et stykke musikk som gjør at du må tenke på nytt. Hva? Hva var det egentlig han ville si? Ingenting?