Forpliktende fantasi i akademia — viktigere enn noensinne

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I år er det 30 år siden Yngvar Løchen ga ut boka Forpliktende fantasi i 1993. Løchens hovedbudskap den gangen var at den intellektuelle sosiologen var helt avhengig av egen evne til å bruke fantasi for å kunne skape ny og handlingsorientert erkjennelse. Han så at forskernes viktigste utfordringer var å tolke og løfte fram skjulte maktstrukturer og avdekke overgrep. Han kritiserte forskningen for å være for fragmentert, noe som gikk på bekostning av å avdekke overgripende og syntetiserende helheter. Dette representerte en forpliktelse overfor både menneskene forskningen omfattet og overfor samfunnet i stort.

Selv om jeg kjøpte boka i 1994, var det først etter å ha lest boka på nytt i fjor at jeg forstod dens spesielle aktualitet i dag. Særlig tenker jeg Løchens advarsler mot at forskere gjør seg avhengig av bindinger og krefter, enten det dreier seg om forskningsråd, selvdyrkende miljøer eller bindinger i forskeren selv. Løchen appellerer til forskeres uavhengighet for å kunne bevare virkelighetskontakten. Han peker på tendenser til at forskningen kan bli fremmedgjørende (les: tingliggjørende), slik at den selvkritiske evnen lett kan bli svekket av at forskere kommer i posisjon eller ved at de blir representanter for ulike interesser.

Da jeg leste Khronos oppslag på slutten av august i år om Dag Østerbergs oppsigelse av stillingen som professor i 1991 ved Universitetet i Oslo, leste jeg dette som uttrykk for en motreaksjon på tendensene som Løchens pekte på. Østerberg protesterte mot at hans stilling var omgjort til en type proforma-stilling. Han opplevde sitt faglige skjønn annullert ved at rektoratet overprøvde en kommisjons-innstilling på en professorstilling. I sitt oppsigelsesbrev peker Østerberg på en allmenn tendens mot økt press og slit som særlig gikk ut over tid og ro til faglig arbeid.

Professor-strid

Dråpen som fikk det til å renne over for professoren

Tendenser til fragmentering og effektivisering har bare økt i styrke de siste 30 åra. New Public Management har blitt dominerende, også innen høgskole og universitetssektoren (UH-sektoren). Ansvar for å oppfylle ulike resultatmål som studiepoeng eller publiseringspoeng har langt på vei erstattet dypere former for moralsk ansvar. Uro og travelhet gjør det fristende å skjele hen til lettvinte måter å oppnå poeng og anseelse på som kan ødelegge forskningens natur. Forpliktelsene dreies mot å svare an på ulike typer prosedyre-ansvarlighet (accountability-et tilsvarende ord vi ikke har på norsk) heller enn forpliktelser om å avdekke og løfte fram moralske problemer i vårt samfunn.

Som lærer og forsker innenfor barnevern og sosialt arbeid ser jeg med bekymring på stadige varsler, ikke minst i Khrono, når det gjelder sviktende rekruttering til profesjonsutdanninger som barnehagelærerutdanninger, lærerutdanninger og sykepleierutdanninger. Jeg ser dette som uttrykk for at negative erfaringer fra profesjonsfeltet er nådd unge mennesker. 

Mange unge anser det ikke lengre å være en framtid som profesjonell yrkesutøver. Mye av profesjonsforskningen retter seg mot relasjoner på grasrotnivå, der fokuset lett blir kritisk i den forstand at det avdekker negative trekk ved profesjonelles manglende kompetanse. Botemiddelet blir da å styrke den profesjonelle kompetansen. En slik kompetansediskurs er feilslått og svarer ikke på problemene i feltet! Heller enn kompetanseproblemene er det nå på tide å vie kapasitetsproblemene mer oppmerksomhet! Den sviktende rekrutteringen til flere av samfunnets vitale profesjoner må heller møtes med en forsking som har et utvidet blikk på hva profesjonell kompetanse er og hva som kreves for at kompetansen skal være god nok i praksis.

Finansieringsmodellen innenfor UH-sektoren har de seinere årene vært basert på høy studiepoeng-produksjon for å kunne finansiere forskningen. Men å publisere forskning er mer meritterende enn å undervise. Slik synes det å ha oppstått en (uformell) arbeidsdeling, der profesjonsbærere lett får en større undervisnings-tyngde enn bærere av tradisjonelle akademiske fag, noe som kan få skeive implikasjoner for hva det forskes på. Det blir avgjørende å følge med på hvilke effekter en ny finansierings-modell for UH-sektoren vil få når det gjelder profesjonsforskningen.

statsbudsjettet

Snikinnfører ny finansiering. Stavanger taper, Bergen vinner

Idet jeg kjenner en uro med tanke på framtida, vil jeg igjen rette en stor takk til forskerne og sosiologene Yngvar Løchen (1931—1998) og Dag Østerberg (1938—2017) fordi de viet oppmerksomheten mot kollektive strukturer i vårt samfunn! Jeg minnes spesielt med glede hvordan Løchens studie fra 1964 Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus — en sosiologisk fortolkning åpnet mine øyne da jeg jobba som pleiemedhjelper i psykiatrien på slutten av 1970-tallet. Det var få bussforbindelser fra Oslo i helgene, fra der jeg bodde og til sykehuset som lå noen mil unna. Jeg hadde fått tillatelse av avdelingsleder å komme litt seinere på søndagen, selv om jeg hadde muligheter til å overnatte på sykehuset for å komme tidsnok. En kollega undret seg over at jeg ikke benyttet overnattingsmuligheten framfor å komme seinere på søndag. Hun uttrykte skuffelse over at jeg hadde et for svakt utviklet superego (les samvittighet). 

Løchens bruk av sin forpliktende fantasi ga meg en forløsende kunnskap og forståelse av hvordan den diagnostiske kultur gjorde seg gjeldende i praksis, også overfor ansatte. Det er også mitt håp at forskere og lærere i UH-sektoren i dagene som kommer bys forutsetninger som gjør det mulig engasjere seg i temaer og fenomener som ikke uten videre ligger klare i overflaten, men som kaller på et nysgjerrig blikk og en tålmodighet til å kunne avdekke mer eller mindre skjulte sammenhenger!