Forskningsjuks og utroskap som true crime

Fakta

Bad Surgeon

Kan sees på Netflix

Det er særlig årene 2010 – 2013, der Machiarini var gjesteprofessor ved anerkjente Karolinska institutet i Stockholm, og de tre neste årene, der han var noe løsere tilknyttet institusjonen, men utførte kirurgisk arbeid der, som er interessante. I disse årene utførte han også tilsvarende arbeid i flere andre land, blant annet Island og Russland.

Macchiarini drev med regenerativ medisin og særlig med transplantasjon av luftrør. Før 2010 gjorde han noen slike operasjoner ved bruk av donorluftrør, men i perioden på Karolinska prøvde han ut samme operasjon med rør av plast dynket med mottakerpasientens stamceller. Disse cellene skulle sette kroppen i gang med å bygge vev rundt plast-implantatene.

Karolinska mente Macchiarinis arbeid var banebrytende. Hadde det fungert, hadde det vært banebrytende. Men etter hvert ble problemene store: pasientene døde, en etter en. Likevel fortsatte Macchiarini operasjonene, både i Sverige og i Russland. Karolinska avsluttet samarbeidet i 2016.

Samme år publiserte svenske SVT en tre timers dokumentar om saken, under navnet Experimenten. Den vakte stor oppsikt. Den avslørte blant annet at Macchiarini ikke hadde gjort dyreforsøk før han prøvde metoden på mennesker. Dessuten gikk serieskaper Bosse Lindquist nøye inn i legens publiseringer, og fant at de ikke holdt vitenskapelig standard. Serien ligger på SVT Play og kan sees i Norge via VPN.

Nylig ble Macchiarini dømt til to og et halvt års fengsel i Sverige. Hans anke til Høyesterett ble avvist i november. Han har også fått en tilsvarende dom på seksten måneder i Italia. I skrivende stund er det usikkert hvor Macchiarini befinner seg. Noen medier melder at han allerede sitter i et svensk fengsel, andre (som Science) at han kanskje kan komme til å sone i Spania.

NBCs dokumentar "A Leap of Fatith" om Macchiarini, ble laget mens han ennå ble hyllet for sitt arbeid. Den ble produsert av Benita Alexander. NBC trakk den i 2016 etter at SVTs serie ble publisert og selskapet forsto at de ikke lenger kunne stå inne for en dokumentar som presenterte det de trodde skulle bli "the next big breakthrough in medicine". Men den første delen er tilgjengelig, og kan sees på Page Six sin nyhetssak, der nyheten om at NBC trakk programmet ble gjort kjent.

Khrono har skrevet mye om saken tidligere, og har en egen samleside om den. For halvannet år siden intervjuet Khrono serieskaper Lindquist om hans arbeid med serien og en bok han har skrevet om saken. Her hevder han at Karolinska ikke har gravd dypt nok i sin egen virksomhet i Macchiarini-saken, og dermed ikke tatt et ordentlig oppgjør med sin egen rolle.

Nylig lanserte altså Netflix en tre timers serie om hendelsene. Den er laget av produksjonsselskapet Nutopia. Der forteller serieskaper Ben Steele om Macchiarinis bravader, og legger dessuten inn en annen fortelling. Den amerikanske journalisten, Benita Alexander fra NBC News, blir intervjuet om sitt kjæresteforhold til og forlovelse med Macchiarini. De traff hverandre under hennes arbeid med NBCs dokumentar om han. Der kommer det dessuten fram at han har barn med og har pleiet forhold med minst to andre kvinner i samme periode.

Netflix sin tittel er Bad Surgeon. Love under the Knife Den kunne like gjerne vært supplert med «Svikefull kvinnebedårer». På norsk har den fått tittelen Skandalekirurgen. Kjærlighet under kniven.

Macchiarinis virksomhet er også presentert i nok en dokumentar. I 2011 publiserte det tyske filmselskapet K22Film en serie kalt Supercells, der deler av Macchiarinis arbeid fram til da ble presentert. Her ble historien til særlig en av pasientene fortalt; den tidligere Bolsjoj-danseren Yulia Tuulik. Den skal ha blitt fortalt som en suksesshistorie. Denne dokumentaren er etter at å dømme avpublisert, den er ikke sporbar på nettet. Det tyske filmselskapet svarer ikke på mine henvendelser om den. Hvis vi skal dømme etter hva som fortelles i den svenske serien, visste de tyske filmskaperne at Tuuliks situasjon var verre enn det de fortalte om, inkludert at hun til slutt døde, men de publiserte likevel.

Dessuten holder NBCs strømmeselskap Peacock nettopp nå på å rulle ut en åtte episoders dramaserie som tar utgangspunkt i saken; andre sesong av Dr. Death. Første episode hadde premiere 21. desember. Serien bygger på en åtte-episoders amerikansk podkast om saken, laget av Wondery. Også den har fått det talende navnet Dr. Death.  Norsk TV2 sender dramaserien fra 18. februar, under navnet Dr. Death: Stockholmsskandalen.

Her skal jeg likevel begrense meg til den nye Netflix-serien, og den svenske serien. Det er interessant å se de to dokumentarene opp mot hverandre.

Både Netflix og SVT har kjøpt bilder fra Supercells. Netflix har dessuten kjøpt bilder fra SVTs serie, men forteller historien på en helt annen måte enn svenskene gjør det. 

I den svenske dokumentaren møter vi Macchiarini og er relativt tett på ham, fordi journalisten har fulgt ham over lengre tid og intervjuet ham. I serien fra Netflix møter vi ham gjennom skjermdumper av private hilsener han har sendt sin kjæreste på mobilen. I rulleteksten opplyses det at han ikke har svart på henvendelser om å delta i serien. Vi aner at han fikk nok etter at svenskene fulgte ham lenge og inngående.

Den svenske dokumentaren slår den amerikanske ned i støvlene på særlig to punkter. Den er sterkere på undersøkende journalistikk (der serieskaperen viser fram sin metode), og klart sterkere på kunnskapsprofilen – som er sentralt i det temaet begge behandler.

Likevel er ikke Netflix sin serie dårlig. Serien er godt laget, men er mindre orientert mot det faktiske profesjonelle grunnlaget for legens virksomhet: problematisk legeetikk og forskningsjuks.

Den viktigste grunnen til at Netflix sin serie er severdig er at den for det meste forteller historien i en neddempet tone og lar materialet snakke for seg selv.

Netflix-serien følger tre spor: den forsmådde kjæresten, den svenske serieskaperens arbeid med SVTs serie og Karolinska institutets måte å håndtere saken på. Det siste sporet gir oss bidrag som SVTs serie ikke har, nemlig ferske intervjuer med varslere på Karolinska. Her får vi kunnskap om hvor vanskelig det var å fremme tvil om Macchiarini internt på instituttet. Det antydes blant annet at en av motkreftene var at Karolinska ikke ønsket publisitet om det som etter hvert framsto som sannhet – at de hadde gjort en feilvurdering da de ansatte Macchiarini.

SVTs Lindquist og Netflix/Nutopias Steele har arbeidet på svært ulike måter. 

En av de sterke sidene ved den svenske dokumentaren er at Lindquist følger saken over tid og evner å fortelle om sitt personlige møte med Macchiarini og hans arbeid. Han innrømmer å ha blitt imponert på et tidlig stadium, men forteller også at han etter hvert så hulheten i legens måte å forklare seg på. På den måten blir serieskaperen «vår mann» i undersøkelsen. Han viser fram noe av sakens kjerne; det har vært lett å la seg forføre av Macchiarini, men nærmere undersøkelser ga grunnlag for sterk tvil om hans metoder og integritet.

En dokumentar kan, på samme måte som en oversiktsartikkel eller som en saksgjennomgang i en bok, skape et annet perspektiv på et hendelsesforløp enn det vi får når hendelsene utvikler seg mens vi betrakter dem i nåtid. I dokumentaren legges hendelsene oppå hverandre slik at de danner et større materiale, og gir et mer sammensatt bilde. Dermed kan de kommenteres, og det kan trekkes linjer mellom dem.

Alt dette fører til at saken belyses på en annen måte i dokumentaren enn det som er mulig i sanntid. Vi tar oss gjerne i å spørre: «Hvordan kunne dette skje, uten at noen stoppet det?». Spørsmålet kunne kanskje vært stilt tidligere, men ikke i det klarhetens lys som dokumentaren har mulighet til å kaste over hendelsene, valgene som ble gjort og begrunnelsene for valgene.

Ettersom Steele ikke har hatt tilgang til mannen selv, har han i liten grad hatt mulighet til å inkludere nytt materiale om grunnlaget for saken. Men så har han altså hatt den forsmådde kjærestens fortelling. Henne har han brukt for alt hun var verdt. Dermed har Netflix-serien blitt mer av en fortelling som gir assosiasjoner til historier vi har hørt tidligere, om dem som kan kalles «Tinder-svindlere». Det gjør serien mindre interessant enn den svenske.

Likevel bør vi låne øre til Alexanders fortelling om å bli sviktet som kjæreste. Hun har valgt å dele en historie som det sikkert ikke har vært lett for henne å fortelle. I dag sier hun selv at hun som journalist burde ha oppdaget kjærestens spill. Hun ble kjent med ham gjennom å lage en reportasje om det som på det tidspunktet ble sett som viktig medisinsk utviklingsarbeid. I dag kaller hun ham en patologisk løgner.

Bad Surgeon viser hvordan Macchiarini har gått fram, hvordan han har holdt ting skjult for henne, og hvordan han har bortforklart. Og når vi får vite at hans planer for deres kommende bryllup antok dimensjoner utover enhver rimelig fornuft, aner vi mer om mannens indre verden. Paret skulle vies av Paven og det absolutte toppsjiktet av internasjonale kjendiser skulle være til stede, tidligere amerikanske presidenter inkludert.

Selv om vi kan se tilbake på omfattende journalistisk og dokumentarisk virksomhet knyttet til denne saken, kan det virke som om den verken er fullt ut gjennomlyst, eller at det har ført til de nødvendige opprydninger. Karolinska har gjort sin egen utredning. Etter hvert førte den til at flere i ledelsen ble omplassert, og at samarbeidet med Macchiarini ble avsluttet. Likevel gir begge dokumentarene et bilde av at ikke alle steiner er snudd. 

Vi får, i begge seriene, et bilde av en lege og akademiker som kunne snakke seg fram i verden, via gode talegaver og en god dose sjarm. Kanskje er noe av problemet så enkelt; den berømte legen befant seg et sted «over» de sfærer der hvor man stiller spørsmål.

Men for den som ser seriene med et kritisk blikk er det likevel utrolig at saken kan ha pågått så lenge før legens virksomhet ble stanset. Ut fra et vitenskapelig perspektiv må vi anta at både faglige og etiske alarmknapper burde vært utløst for lengst.

At vi nå får vite at Macchiarini også hadde en kjæreste han løy for, bidrar ikke nevneverdig til oppklaring av den faglige saken. Selv om vi skjønner at hans vinnende vesen har antagelig har vært i spill og blitt sett av flere enn ledelsen på Karolinska institutet.

Macchiarini viser forresten også et eksempel på sin egen versjon av legeetikk, som det er interessant å legge merke til. Det er nesten så vi tror på ham når han sier at det etiske ligger i det å prøve. Med det mener han tilsynelatende at der hvor vi ikke har tilstrekkelig kunnskap, må vi prøve den metoden vi tror er best. Slik setter han hele vitenskapssamfunnets troverdighet på spill.