Fortelling om ungdom som insisterer på å representere seg selv

Det er en film med flere lag som må settes sammen i tilskuerens hode for å skape sammenheng. Litt enkelt kan vi si at den er en film som handler om en film som handler om mange filmer.

En slik beskrivelse har det problemet at den mystifiserer, snarere enn oppklarer. La oss derfor raskt gå videre til det faktiske oppsettet for filmens dramatiske univers.

Regissør Ane Hjort Guttu tar oss med til et ungdomsprosjekt med navnet Voice i Groruddalen der ungdom samles for å lage korte filmer med utgangspunkt i egen hverdag, og hverdagen til folk rundt dem. Prosjektet ledes av noen voksne som er svært opptatt av at ungdommene i prosjektet får fortelle sine egne historier, og de vil lære dem hvordan dette kan gjøres i filmmediet. 

Når Voice begynner, har en regissør med navnet Rhea (Iselin Linstad Hauge) startet med å lage en film om prosjektet — en dokumentar. Alle i prosjektet skal være med på denne filmen, både ved å levere bidrag de selv filmer og ved å delta med seg selv i prosjektets dagligliv. Det kan høres forvirrende ut, men er det stort sett ikke.

Fakta

Voice

• Premiere: 22.09.2023
• Skuespillere: Iselin Linstad Hauge, Esrom Kidane, Damla Kilickiran, Felipe Orellana Castro, Sujani Sutharsan, Marte Kilde Mosnes, Kumaran Nathan, Ali Choudri, Sawera Mansoor, Terje Nicolaisen, Janvier Kumu Iraguha, Habane Ali Abdi
• Sjanger: Drama
• Regi: Ane Hjort Guttu
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 9 år
• Språk: Norsk

Jeg oppfatter hovedtemaet i Voice til å være at filmen diskuterer hvem som eier fortellinger om folk. Er det de som lever dem, eller kan andre komme utenfra og definere slike fortellinger. Temakretsen i filmen er innom representasjon, ekthet, eierskap til identitet og andre svært aktuelle temaer. I et intervju nylig sa Guttu at for henne er et perspektiv på klasse en del av hennes utgangspunkt.

Dette illustreres særlig tydelig i hvordan Rhea planlegger å begynne sin film. Hun har med seg kameraet på T-banen og filmer reisen mens den frakter henne fram til Linderud. Hun introduserer dermed bydelen og Groruddalen ved å vise hvordan «man» kommer seg dit. Det synes de andre er en dårlig ide. De mener at hun — som kommer reisende fra den vestlige bydelen Uranienborg — blir for mye av en aktør utenfra. De krever en bedre forklaring på hvorfor hun vil lage film om dem enn den forklaringen hun presenterer.

Rhea forlater mer og mer sin opprinnelige ide for filmen, mens hun samtidig sloss for en fortellerform som kan fungere rent kunstnerisk. Dermed er vi også inne i en diskusjon om kunstens vilkår. Og om hvorvidt en kunstner kan eller bør styres av meninger, av politikk.

Guttu, som spillefilmdebuterer med Voice, er ikke bare regissør. Hun er også professor i samtidskunst ved Kunsthøgskolen i Oslo, en utdanningsinstitusjon som har vært en del omtalt i mediene de senere årene. Det er mulig se filmen på denne bakgrunnen, men det temaet skal ikke forfølges her.

Voice er filmet og klippet slik at vi sitter med en følelse av at filmen er en dokumentar. Guttu har valgt en form som ligger tett opp til hva vi vanligvis finner i dokumentarer av den typen der kameraet hele tiden er så «usynlig» som mulig til stede i sosiale sammenhenger og registrerer det meste. Det fører til at bildene oppleves som realistiske. I Voice er vi med i samtalene rundt bordet der alle er til stede, over kaffekoppen inne på kjøkkenet eller der det røykes på balkongen og kanskje bare to personer snakker lavmælt sammen. Formen kjennes best under begrepene Direct Cinema og Cinéma Vérité.

Da disse formene ble utviklet for et halvt hundre år siden hadde mange sterk tro på den ektheten filmfolkene søkte ved å gå tett inn på folks liv. Senere har denne idealismen bleknet noe, blant annet fordi de fleste har innsett at den som lager filmen uansett har en subjektiv deltagelse i prosessen. Det nyere begrepet Participatory Cinema dekker derfor bedre de moderne formene. Det er i dette begrepslandskapet vi finner Guttus formspråk, og hennes fiksjonsfortelling tematiserer altså i seg selv slike diskusjoner.

Voice er på ett nivå en krevende film fordi den viser fram en spenning i det miljøet den forteller om. Her er mange forslag til hvordan ungdomsliv kan forstås og hvordan de kan framstilles i en fortelling. Og, ikke minst, hvem som eier den fortellingen som fortelles. På et annet nivå er filmen lettfattelig fordi den er forteller om et hverdagsliv blant en gruppe mennesker som er samlet for å gjøre noe sammen. Vi får innblikk i unge menneskers diskusjoner og meninger om hvordan presentere seg selv og andre. Noen av idealene som berøres handler om å være ekte og om å bruke sine ressurser.

Filmen kunne «slått» hardere dersom konfliktstoffet hadde vært tydeliggjort mer. Vi oppfatter konflikten mellom Rhea og de andre, men i filmens ide ligger det også muligheter for å synliggjøre og dermed utforske mer av det som skjer innad i gruppa av ungdommer og voksne. De er opptatt av at ungdommene — og andre fra Groruddalen — ikke må framstilles som ressurssvake. De har altså en uttalt interesse i å påvirke hva slags narrativ om dem selv Rhea tilbyr.

Det skapende kollektivet som Rhea har satt seg fore å filme har sine styrker i å samle folk som ønsker omtrent det samme. Dets svakhet er kanskje aller mest at det ikke tåler andre blikk på seg selv enn sitt eget omforente selvbilde. Det kunne det vært spennende å få mer stoff på.

Guttus film interessant fordi den våger å bryte med dominerende fortellermåter i norsk film. Voice er en film som holder oss våkne fordi den også utfordrer oss.