Grunnlovfesting av akademisk frihet — en god idé?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I det siste er spørsmålet om grunnlovfesting av akademisk frihet kommet opp igjen ved at Forskerforbundet og Norsk studentorganisasjon tok dette opp på Kunnskapsdepartementets årlige kontaktkonferanse for institusjoner innenfor forskning og høyere utdanning. De vil at akademisk frihet skal inn i Grunnloven så det «blir vanskeligere for framtidige politikere, som vi ikke vet hvem ennå, å fjerne det som prinsipp», og for å styrke bevisstheten rundt den akademiske friheten både hos politikere og i næringslivet. 

Det er riktig at grunnlovfesting kan binde fremtidige politikere. Men det gjør også at innholdet og rekkevidden av akademisk frihet blir rettslige spørsmål som avgjøres av jurister, og fratar dermed vitenskapssamfunnet makten til å avgjøre disse spørsmålene selv.

akademisk frihet

De vil ha akademisk frihet inn i Grunnloven

Sist spørsmålet om grunnlovfesting av akademisk frihet var oppe var i forbindelse med grunnlovsreformen i 2014. Den gang oppnådde ikke forslaget det nødvendige to-tredjedels flertall på Stortinget. Lønningsutvalget, Dokument 16 — 2011— 2012, forberedte den store grunnlovsreformen.

Utvalget foreslo grunnlovfesting av akademisk og kunstnerisk frihet for å markere prinsippet i Grunnloven, og «for å redusere faren for at oppdragsforskning forsøkes styrt, at forskning kamufleres som konsulentoppdrag, eller at forskere som fremlegger upopulære resultater, straffes gjennom manglende lønnsopprykk eller manglende tildeling av nye forskningsmidler». (s. 213.) 

Forslaget gikk ut på å grunnlovfeste prinsippet. Det var ikke utformet som en individuell rettighet for den enkelte kunstner eller forsker. Bestemmelsen skulle først og fremst være en politisk rettesnor og et tolkningsmoment ved fortolkningen av annen lovgivning.

Det er bred enighet om verdien av akademisk frihet. Skal forskning og undervisning lede til ny innsikt må den skje upåvirket av hensyn til hva som er politisk opportunt eller økonomisk lønnsomt. Det er bare om virksomheten skjer ut fra vitenskapens egne metoder og normer at vi kan stole på den som kilde til sann kunnskap. Akademisk frihet er derfor viktig for at samfunnet skal kunne høste den nytte som kunnskap bringer, og det er viktig for tilliten til forskningen. 

politikk

SV vil grunnlovs­feste akademisk frihet

Nysgjerrighetsdrevet, langsiktig forskning drevet av forskere uten tanke på annet enn å finne svar på de spørsmål som driver dem, har dessuten gang på gang vist seg særlig verdifull, uansett at det kan være vanskelig å se nytten eller anvendbarheten av kunnskapen mens forskningen pågår. 

Å kunne søke sannhet og kunnskap uten innblanding er dessuten en viktig verdi i seg selv.

Enigheten er likevel mindre når det gjelder nærmere hva den akademiske friheten skal inneholde og hva den skal bety for organiseringen av forholdet mellom individuelle forskere og deres institusjoner, og forholdet mellom forskersamfunnet og samfunnet ellers. Særlig gjelder det i hvilken grad og på hvilken måte staten skal kunne styre forskning inn mot å løse samfunnsutfordringer, hvordan forskning og forskningens institusjoner skal kunne knytte seg opp mot næringslivet og kommersielle interesser og hvilket ansvar forskere og undervisere har og som følger med friheten, både nasjonalt, men også internasjonalt.

DEBATT ● Guro Elisabeth Lind

Forskerforbundets Guro Lind ønsker seg mer debatt om universitetenes autonomi og samfunnsrolle

Dette er viktige spørsmål som må løses gjennom dialog internt i vitenskapssamfunnet, og mellom vitenskapssamfunnet og samfunnet ellers. Det er viktig å beskytte denne dialogen, og rettslige midler som lov og grunnlov kan være en måte å gjøre dette på. Men det som gjerne følger med en slik beskyttelse er at grensen for hva som er beskyttet og hva som ikke er beskyttet blir rettslige spørsmål. 

Dette innebærer fort at vitenskapssamfunnet blir fratatt friheten til selv å trekke opp rammene for den akademiske friheten og til å gå utenfor de rammene som er trukket opp av staten gjennom rettslige midler.

En generell grunnlovsbestemmelse vil etterlate mange åpne spørsmål som må løses gjennom fortolkning, enten den er utformet som en individuell rettighet eller ikke. Grunnlovfesting vil innebære en begrensning på staten, men hvor grensene går vil bli trukket av domstolene, blant annet spørsmålet om hvor langt friheten rekker og hva som skal regnes som inngrep i den. Friheten vil dessuten neppe bli absolutt, noe som innebærer at domstolene vil avgjøre om de inngrep staten foretar er nødvendige og proporsjonale. 

Når grensene først er trukket vil de også få et preg av rigiditet og være vanskelig å tilpasse endringer i vitenskapen selv og i samfunnet. Dette vil være prisen å betale for en rettslig beskyttelse av friheten. Det ligger dessuten implisitt i en rettslig beskyttet frihet at staten står fritt til å definere forholdet straks man er utenfor den rettslige avgrensningen som friheten er gitt.

Dette betyr at sett fra vitenskapssamfunnets perspektiv innebærer grunnlovfesting en noe økt beskyttelse i bytte mot mindre frihet til å bestemme hva akademisk frihet skal være og innebære. Er dette en rimelig pris å betale? 

Jeg synes det er vanskelig å avgjøre om sikkerheten er verdt denne prisen. Det vil blant annet være avhengig av hvilken grad av sikkerhet en grunnlovsbestemmelse gir, og hvordan akademisk frihet defineres og avgrenses. Det krever må etter min mening en langt bredere debatt til og en langt dypere refleksjon før vitenskapssamfunnet kaster seg på et krav om grunnlovfesting. 

Her som ellers gjelder: Be careful what you ask for.