Har ikke snakket offentlig om 22. juli på snart ti år. — Føler på et veldig ansvar

 14 år er gått siden 22. juli 2011, og terroren i Regjeringskvartalet og på Utøya. Vi sitter i hjertet av sosialdemokratiet på Youngstorget i Oslo med Munir Jaber, som til daglig er politisk rådgiver for forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland. 

For 14 år siden var han på Utøya, og kom seg unna terroristens kuler. 

Da han var på vei til sin første dag i departementet for et halvt år siden, slo det ham idet han spaserte over plassen:

— Plutselig begynte jeg å tenke på alle andre som kunne ha gått den samme strekningen, på vei til en ny jobb. På hvor mange av de enormt dyktige kollegaene og vennene mine kunne kommet fra hver sin kant av byen, og kanskje gått til en lignende jobb som min, til en jobb for Norge. Men som ikke gjorde det, fordi de døde på Utøya.

Min doktorgrad

Skrev doktorgrad om 22. juli-fengslingen: «Hvem i helvete kommer nå?»

Alvorspreget

Det virker som om det var for lenge siden allerede. Men for hver 22. juli kommer historiene opp. Og for hver 22. juli som nærmer seg, merker Munir Jaber det på kroppen. I 2011 var han fylkessekretær i Oslo AUF. 

— Jeg klarer å holde det på noenlunde avstand resten av året. Men når datoen nærmer seg på er det en alvorstynget følelse som kommer over meg. Aller mest fordi alle minnebildene dukker opp, på Facebook og i meldinger.

— Og hvordan reagerer du da?

— Jeg blir alvorspreget. Og reflekterende. Jeg tenker på selve dagen, alle som ikke er her lenger og på de etterlatte. Så tenker jeg også på hva jeg skal gjøre på selve dagen.

— Hva pleier du å gjøre?

— Nå har jeg studert og jobbet i noen år i utlandet, men når jeg har vært i Norge er vi noen venner som pleier å møtes. Vi drar først til domkirka, så til Utøya, og så samles vi som satt i sentralstyret den gangen til middag om kvelden. Det er alltid fint å møte andre overlevende, foreldre og pårørende, som jeg har god og tett kontakt med. Selv om det naturligvis også er en veldig tung dag.

22. juli

Vestre og Brenna: 22. juli alltid med i bevisstheten

Det vanskelige valget

Jaber befant seg utenfor Storsalen da terroren kom på land på Utøya.

— Jeg hørte skudd, og så også at det lå en død person på plassen foran. Så løp jeg tilbake til Storsalen og ga en beskjed om at folk må komme seg ut, og holde hodet under vinduene. Dette var rett etter et stort allmøte, så det var veldig mange mennesker der.

 — Det neste som skjedde, var at jeg så terroristen gå ned langs stien ved teltleiren, og når vi da hørte skudd i Lillesalen som var like ved, prøvde jeg å koordinere det slik at flest mulig kom seg ut, med folk fra Storsalen som da var kommet ut i gangen.

— Men da jeg hørte skudd i gangen vi stod i, måtte jeg gjøre et valg: I hvilken tilstand vil jeg være til mest nytte? Er det å bli værende i gangen og utsette meg for å bli skutt — eller er det best bare å løpe og heller være til hjelp andre steder? Og da ble det til at jeg og flere andre løp derfra.

Hans flukthistorie videre på øya er brutal, som alle historiene fra Utøya. Det handler om å løpe for livet, med døden i hælene. Først da han la på svøm bort fra øya, ble han plukket opp av redningsmannskap.

— Det er helt umulig for meg å forestille meg hvordan det var der ute. Men hvordan opplevde du det?

— Det var jo …

Munir Jaber leter etter ordene.

— Det var jo helt … helt for jævlig, selvfølgelig. Jeg hadde heldigvis vært på Utøya før, og hadde som mange andre fine og morsomme stunder der. Men å være der 22. juli og se venner skutt og drept … det lar seg ikke beskrive.

ekstremisme

Ekstremismekommisjonen er på plass, forsker skal lede

Ventet med å snakke

— Jeg har lest at noen overlevende fra Utøya kjenner på skyld for at de overlevde. Har du følt på det?

— Ja, det har jeg. Ikke nødvendigvis fordi jeg overlevde, men for at jeg hjalp folk i Storsalen og ute i gangen — og ikke tenkte på Lillesalen. Der var det jo mange som ble drept. Det har jeg tenkt mye på.

— Men så har jeg også tenkt at med den informasjonen jeg hadde, og med det oversiktsbildet vi hadde der og da, så gjorde jeg det jeg kunne i den situasjonen.

Munir Jaber snakket ikke offentlig om sin opplevelse før det var gått over ett år.

— Dels fordi jeg hadde mer enn nok med det som skulle prosesseres, men også fordi det var et veldig medietrykk, og som jeg ikke ønsket å være en del av. Men da jeg ble spurt om jeg kunne vitne i rettssaken, skjønte jeg at også min historie ville komme ut. Men nå har jeg faktisk ikke snakket offentlig om 22. juli på snart 10 år.

— Hvordan har du hatt det i disse årene?

— Heldigvis har jeg hatt et godt apparat rundt meg. I tiden etterpå fikk jeg en god person å snakke med. Det har hjulpet for meg. Det var også veldig fint å kunne bidra til innsats for AUF og Arbeiderpartiet og det vi tror på. Alle bearbeider denne type opplevelser ulikt, men for meg har det vært av stor verdi å være til nytte, at jeg kan bidra med noe.

— Men selv om jeg har klart meg bra etterpå, føler jeg jo på et veldig ansvar for å viderebringe fortellingen om hva som skjedde, hvorfor det skjedde og fortelle historien til de som ble drept på Utøya.

10 år etter terrorangrepet

Ble ikke forsket på høyre-ekstremisme på nesten ti år.— Fort gjort å komme bakpå

Overraskelses­momentet

Det offentlige ordskiftet om 22. juli og Utøya har i varierende grad holdt seg til saklighet som norm, og enkelte debattutspill om skyld og ansvar og hva som burde vært gjort på øya den dagen, har provosert også Munir Jaber.

— Alle som har en mening om hva som skjedde og hva som eventuelt burde ha vært gjort, bør gå inn i temaet med en viss varsomhet. Det å stå i en situasjon … du ser døden bokstavelig talt inn i øynene og du er et barn, og du har null trening i å være i den type situasjoner. Da kan ydmykhet være på sin plass, om du føler du vet bedre. Fordi du aner ikke hvordan du skal reagerer når du møter en person som er bevæpnet til tennene, og det eneste målet han har, er å drepe flest mulig mennesker. En psykolog jeg snakket med sa at det vi opplevde var verre enn en krigssituasjon.

— Hva mente psykologen med det?

— Overraskelsesmomentet, og hvordan det hele utspilte seg — var noe vi overhodet ikke vi var forberedt på. De som drar inn i en krig har forberedt seg, trent og har en viss forståelse for situasjonen de går inn i. Her var det ingenting av det. Da er det litt fascinerende at voksne mennesker kan sitte ved tastaturet i sin trygge kjellerleilighet og ha sterke meninger om hva barna og unge på Utøya burde gjort annerledes.

22. juli● svein stølen

Kunnskap — et forsvar mot hat og ekstremisme

Utøya-generasjonen

14 år har gått, og den såkalte Utøya-generasjonen har inntatt maktens kontorer i det politiske Norge. Tonje Brenna, Jan Christian Vestre, Andreas Bjelland Eriksen og Nils Kristen Sandtrøen er alle statsråder og Utøya-overlevende. Og i posisjonene som politiske rådgivere og statssekretærer og andre posisjoner er det mange flere med samme bakgrunn.

— Hvordan forklarer du at så mange av dere har kommet dere i så sentrale posisjoner?

— Det vet jeg ikke helt sikkert. Men jeg antar at når man er så ung og politisk bevisst som vi var for 14 år siden, og med opplevelsen 22. juli, så blir engasjementet og drivkraften sterkere. Sånn var det for meg. Bakgrunnen er et langvarig og genuint ønske om å bruke politikk til å forbedre samfunnet, og fremtiden vår, sier Jaber.

— Hva har 22. juli gjort med ditt politiske engasjement? 

 — Politikk er i utgangspunktet seriøst og alvorlig fordi det påvirker folks liv. Beslutninger om arbeidsliv, helse, oppvekst, utdanning har innvirkning på folks hverdag. Likevel har 22. juli gitt en ekstra dimensjon av det alvoret. Når du har opplevd at meningene dine, bakgrunnen din og hvem du er, kan få deg drept, da setter det et ekstra sterkt avtrykk.

10 år etter 22. juli

Norsk forskning på høyre­ekstremisme sto i fare etter 22. juli. Så gikk forskeren hardt ut

Former fremtidens Norge

I et halvt år har Munir Jaber nå vært politisk rådgiver i departementet, og han stortrives i jobben.

— Det har vært enormt stort å få muligheten til å være med og påvirke, og være med og bygge hvordan vi i Norge ruster oss for de store oppgavene vi har foran oss.

— Og veldig stort å få lov til å være med og stake ut kursen for en plass for forskningen og kompetanse i det som skal være fremtidens Norge. De neste fire årene vil være avgjørende for å investere i forskning, kompetanse og innovasjon fremfor skattekutt for å løse de største oppgavene vi har. Her vil prioriteringene til Arbeiderpartiet innen KI, kvante- og andre banebrytende teknologier være avgjørende for at vi forblir et relevant land i fremtiden når det kommer til eksport, verdiskaping og kunnskapsutvikling.

— Da er det vel bare for dere i departementet å skaffe de ekstra midlene som universitetene og høgskolene har bedt om og som behøves for en slik utvikling?

— Vi har allerede en veldig sterk offentlig finansiering av forskning og utvikling i Norge. Nå jobber vi på flere spor, både å beholde og styrke den delen — men også å få med privat næringsliv til å investere i sin egen konkurransekraft. Norge har en lavere andel av næringslivsbidrag til forskning, i forhold til land vi liker å sammenligne oss med. Her har vi en jobb å gjøre, og det er vi heldigvis allerede godt i gang med, både med utdanningsinstitusjonene, forskningsinstituttene, og næringslivet, sier Munir Jaber.