Historisk dokumentasjon av offentlige overgrep mot jenter

Fortellingen om ungdomsinstitusjonen Bjerketun offentlige verneskole ved Sandvika like øst for Oslo er interessant Norgeshistorie. Institusjonen eksisterer den dag i dag, men det er den versjonen av den som var plassert inn i femtitallet vi får kunnskap om i filmen.

Fakta

Opprøret på Bjerketun

• I NRKs nettspiller fra 1. mai 2023
• Skuespillere: Madeleine F. Røseth, Ragnhild H. Myntevik
• Sjanger: Dokumentar / Drama
• Regi: Morten Conradi
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Norsk

Den korte versjonen av fortellingen er at institusjonen behandlet sin beboere på en svært problematisk måte, at de unge jentene som bodde der gjorde opprør, at en av de ansatte varslet om forholdene og at institusjonen til slutt ble lagt ned.

Tidlig på femtitallet ble den unge psykologen Gori Gunvald ansatt ved Bjerketun. Det skulle vise seg å bli en ansettelse av en kvinne som satte spor. Gunvald reagerte tidlig på hvordan jentene på institusjonen ble behandlet. Derfor begynte hun å føre dagbok over sine observasjoner. Hun meldte flere ganger om forholdene via tjenestevei, men ble ikke hørt.

• Se traileren til Opprøret på Bjerketun.

Det var særlig praksisen med å låse jentene inne i isolat som var problematisk. Dit kunne de komme for den minste ting, som å ikke oppføre seg «ordentlig» under et måltid. Isolasjonen kunne vare i ukevis. Kroppsvisitasjon utført av mannlige ansatte på veien inn i isolatet var en annen praksis som stadig ble gjennomført. På Bjerketun ble det praktisert brevkontroll og det var forbud mot sminke, dans og popmusikk. Klær ble oppbevart på gangen for å hindre rømninger på natten.

Vi ser at institusjonen må ha vært nær det den sentrale amerikanske sosiologen Erving Goffmann kalte totalinstitusjonen, da han publiserte sitt banebrytende forskningsarbeid i boka Asylums i 1961. Begrepet viser til en institusjon som fratar beboerne all privat identitet, og søker å dekke den det mener er deres totale livsbehov innenfor institusjonens fysiske område.

Da Gunvald 31. januar 1961 gikk ut i Dagbladet som varsler ble dette begynnelsen på en prosess som til slutt førte til nedleggelsen – i 1963. Dagbladets Gerd Benneche tok tak i saken, og stemmer som Arne Skouen og Jens Bjørneboe kom til. Gori Gunvald selv skrev bok om saken noe senere; Bjerketun. Psykologens dagbok fra en offentlig verneskole for unge piker (1967).

Filmen hadde begrenset kinovisning sist høst, men blir tilgjengelig for et enda større publikum fra 1. mai fordi NRK har lagt den til i sin nettspiller.

Når fortellingen om Bjerketun kommer opp nå, er det fordi Gunvalds sønn, Morten Gunvald Conradi – som er filmskaper - har satt seg fore å fortelle den på nytt, for dagens publikum. Han har fått kontakt med fire kvinner som bodde på Bjerketun på femtitallet. For første gang får vi dermed høres deres stemmer. Og de leverer sterke personlige fortellinger.

Mange av dem kom fra noen av de mest marginale gruppene i datidens samfunn; fra fattigdom, fra taterslekt - eller de hadde tysk far og var blitt unnfanget under krigen.

Conradis film er solid og troverdig. Gjennom intervjuer med de fire kvinnene og rekonstruksjoner av daglivet på Bjerketun får vi et sterkt bilde av hva disse hendelsene gikk ut på, og hva de har betydd i ettertid for dem som levde i dem. Noen av kvinnene forteller om vedvarende traumer helt fram til i dag.

De rekonstruerte scenene er sterke fordi de er godt laget, og dessuten fordi de utfyller det rent dokumentariske og intervjuene med kvinnene. Sammenstillingen av disse tre elementene er godt komponert, og fungerer derfor helhetlig. Det gir ekstra styrke til fortellingen, når den nå fortelles på nytt. Ikke minst er det sterkt at opptakene i stor grad er gjort i og utenfor de husene der hendelsene faktisk fant sted.

En viktig stemme i filmen er Kjersti Ericsson, som i mange år har interessert seg nettopp for denne delen av norsk offentlighet; hvordan vi har behandlet dem som tidligere ble kalt «uartige barn» - og altså: spesielt jentene. I filmen hevder hun at vi her er vitne til det som kan kalles et seksuelt samfunnsvern. Mens guttene ble forsøkt stoppet på generelt utfordrende atferd, rettet tiltakene mot jentene seg i stor grad mot deres seksualitet.

Ericsson har skrevet bok om denne mørke delen av vår nære historie. I Drift og dyd (1997) er det nettopp det offentliges forsøk på å kontrollere jenters kropp og seksualitet – blant annet på Bjerketun - som er i søkelyset.

En annen bemerkelsesverdig side av saken er at de opprørske jentene ikke ble invitert til å gi sin versjon av saken i høringen om Bjerketun, men heller fikk disiplinærstraffer, mens styreren og de andre ansatte på institusjonen gikk fri.

Jentene på Bjerketun ble fratatt verdighet. De var rettsløse – og det i et Norge som var i ferd med å bygge den moderne, inkluderende velferdsstaten. Derfor er Opprøret på Bjerketun en viktig film.