— «Hør på jentungen», var det noen som sa. Da var jeg 50

Kathrine Skretting har gjennom en aktiv yrkeskarriere vært rektor, prorektor, dekan og instituttleder. I anledning den internasjonale kvinnedagen 8. mars, har Khrono henne og fire andre kvinnelige ledere reflektere over kvinnelig lederskap da og nå.

Kathrine Skretting har trivdes godt som leder, men har også møtt motbør som kvinne. 

— «Hør på jentungen», var det noen som sa. Da var jeg 50. Det er en hersketeknikk, og slikt kan vi ikke bry oss om. Vi må ha tjukk hud, og det gjelder alle ledere, enten de er menn eller kvinner. 

I 2021 takket hun for seg som kvinnelig leder og rektor ved Høgskolen i Innlandet. Før hun dro sørover var hun instituttleder, dekan og prorektor ved NTNU i Trondheim.

— Det er også blitt sagt til meg på møter at dette kan du ikke noe om, dette må du overlate til oss som kan det. Da har jeg svart at fordi jeg er dekan, ligger saken under mitt ansvarsområde. Vi har ulike meninger om hva som er klokt her. Jeg legger fram mine argumenter, du legger fram dine. Så lar vi de beste argumentene bli utslagsgivende.

— Akademia er kritisk til alt

Til tross for noen fordommer, har hun ofte opplevd at det var en fordel å være kvinnelig leder. 

— Du er mer komfortabel med å spørre folk til råds og tror ikke du sitter på alle svar allerede. Mange kolleger har lyst til å bidra, og de kan og vet mye. Har du et godt nettverk, og er villig til å lytte, kan du få innspill fra andre miljø og slik fatte en bedre beslutning

Den mangeårige lederen sier det er typisk for akademia å være veldig kritisk til alt. 

— I militæret sier folk ja og gjør honnør, slik er det ikke i akademia. Du må være forberedt på kritikk og kritiske spørsmål. Det fine ved dette er at saker og synspunkter blir godt opplyst og motforestillingene kommer tydelig fram. Det må lederen stå i, argumentere saklig for sitt synspunkt og ta det ansvaret som tilligger rollen, nemlig fatte den beslutninga man mener er riktig.

Kvinnene leder på Kristiania

Ved Høyskolen Kristiania kan de skilte med fire kvinnelige ledere i de øverste posisjonene. Solfrid Lind er administrerende direktør med 20-års erfaring som øverste leder. Trine Johansen Meza er rektor. Ved Fagskolen Kristiania er Annelise Kiønig rektor og Tine Widerøe er høgskoledirektør. 

Høyskolen Kristiania praktiserer ikke kjønnskvotering. Det er de beste lederne som rekrutteres, uavhengig av kjønn, mener de. Erfaring skorter det ikke på. Til sammen har de ei fartstid i organisasjonen på over 70 år. 

— Vi får positive kommentarer på at fire kvinner er sentrale ledere. Både unge kvinnelige ledere og studenter synes det er stas at det er så mange kvinner i toppen. Vi er rollemodeller og viser unge kvinner det er mulig å ha ledende stillinger i akademia, sier rektor Annelise Kiønig. 

— Viktig med kvinnelige forbilder

Høgskoledirektør Tine Widerøe hadde ei mormor som startet Oslo International School og ei mor som var gründer. Dessuten har hun hatt Solfrid Lind som leder i mange år. 

— Det har vært positivt for meg med kvinnelige forbilder. 

Rektor Trine Johansen Meza trekker også fram at kvinnelige forbilder har betydd mye for henne. 

— Jeg hadde kvinnelige professorer som veiledere på både hovedfag og doktorgrad. Vi trenger rollemodeller for å tørre å påta oss oppgaver, stikke hodet fram og stå i det over tid. 

— Enklere å utfordre en kvinne

— Blir kvinnelige ledere behandlet dårligere enn menn?

— Vi har alle som sitter rundt bordet her, tenkt at hadde dette skjedd hvis jeg var mann. I enkelte situasjoner kan det synes som om det er noe enklere å utfordre en kvinne på meninger og synspunkter på møter, og åpent utfordre posisjonen på en annen måte enn hvis det er en mann, sier Trine Johansen Meza. 

Meza tror kvinnelige ledere kan oppleve andre forventninger fra samfunnet, men understreker at dette ikke gjelder Kristiania. 

— Er man leder eller akademiker med små barn og skal på jobbreise, så kan du bli møtt med spørsmål om det virkelig er slik at du skal reise fra barna. Mens pappaen til barna blir heiet fram av samfunnet rundt. 

Hun peker også på at litteratur viser at forskere kan bli forbigått ved publisering av vitenskapelige artikler. 

— Ble spurt om å servere kaffe

Tine Widerøe sier at hun har vært heldig også med sine mannlige ledere. Det samme mener Solfrid Lind.

— Jeg har ikke opplevd diskriminering opp gjennom årene. Som leder i 20 år har jeg prøvd å fremme likeverd og mangfold som kvinnelig toppleder, sier Lind. 

Annelise Kiønig tror alder spiller inn. I dag er de tryggere i sine lederroller enn da de var yngre. 

— I min første lederjobb i databransjen ble jeg spurt om å servere kaffe for de andre på møtet. De mannlige lederne ble ikke spurt. Slike episoder opplever vi ikke lenger. 

Alle har de erfaringer med vanskelige saker, pandemi og fusjoner. 

— Som kvinner har vi oppdratt flere barn, håndtert en familie og hatt mange baller i lufta, samtidig som vi var ledere. Erfaringene med å sjonglere mange baller og likevel klare å bevare roen, ta de rette beslutningene til enhver tid og ta vare på menneskene hjemme og på jobb, er et viktig fortrinn som vi kan dra nytte av som ledere, sier Kiønig. 

— Kjønnsbalanse er best

— Kan det bli for mange kvinnelige ledere?

— Det er positivt at flere kvinner blir ledere, men det er viktig med mangfold. I utgangspunktet må det være kompetanse som er førende, uavhengig av kjønn. Forskning på forskningsgrupper viser at der det er kjønnsbalanse, produseres det mer nyskapende forskning med impact. Kjønnsbalanse i ledergrupper kan vi også tenke oss er positivt, sier Tine Widerøe. 

Akademia har etter hvert fått mange ledere. Khrono skrev på tampen av fjoråret at det var på nippet til å bli et flertall kvinnelige rektorer fra 1. januar i år ved statlige universiteter og høgskoler. Men så gikk Anne Borg av som rektor i desember og da ble tallet 10 kvinner og 11 menn. 

— Er det egentlig passé å snakke om mannlige og kvinnelige ledere?

— Tar vi med de private institusjonene også, er det fortsatt flest mannlige ledere. Det er en endring, men det er fortsatt «early days». Vi skal ikke mange år tilbake før normalen var at en mann satt på toppen. Det er fortsatt relevant å snakke om kvinnelige ledere, mener Meza. 

Glad for 8. mars

Samtalen nærmer seg slutten. Siden det er 8. mars i dag, må vi spørre hvilket forhold de fire topplederne har til denne dagen. Flere av dem retter blikket mot andre land hvor det står dårligere til enn hva det gjør i Norge. 

— Dessverre har kvinners rettigheter globalt gått tilbake. Det er så mange kvinner som ikke får gå på skole, sier rektor Trine Johansen Meza. 

— Som utdanningsinstitusjon må vi markere 8. mars når verden går i revers mange steder. Utdanning er fundamentet i hver demokrati, sier administrerende direktør Solfrid Lind. 

Lind viser til at det er 110 år siden Høyskolen Kristiania så dagens lys, da under navnet Ernst G. Mortensens stiftelse. Hans visjon var at flest mulig skulle få ta utdanning uavhengig av geografi og kulturell og økonomisk bakgrunn. 

— Vi har vært med og gitt et utdanningstilbud til mange kvinner, som ikke kunne flytte på seg, gjennom nettstudier og brevskoler. Mer enn 3 millioner nordmenn har fått utdanning herfra gjennom 110 år, forteller hun. 

Vil vise solidaritet

Rektor Annelise Kiønig innrømmer at hun aldri har vært den som har gått fremst i 8. mars-toget. 

— Men å ta ansvar i hverdagen, ta de oppgavene du har mulighet for å gjøre og bidra til å løfte andre kvinnelige ledere, er også viktig. Da trenger vi den ene dagen som en ledestjerne å jobbe mot og for å vise at vi har en jobb å gjøre. 

Høgskoledirektør Tine Widerøe viser til abortsaken, som har skapt engasjement verden over i den seinere tid. Hun sier det fortsatt er viktig å stå på for kvinners rettigheter på ulike områder, og beundrer modige kvinner som fredsprisvinnerne Malala Yousafzai og Narges Mohammadi.

— I solidaritet med det viktige arbeidet mot undertrykking som mange gjør rundt om i verden, er det viktig å ha en slik dag og markere den. 

— Langsom framgang

Sigtona Halrynjo er forsker ved CORE, Senter for likestilling ved Institutt for samfunnsforskning. Hun har forsket på blant annet kjønn og karriere i næringslivet, og utarbeider CORE topplederbarometer hvert andre år. De siste tallene fra 200 norske selskaper er fra 2022. 

— Det er fortsatt ganske så mannsdominert på toppen av selskapene. 

I næringslivet har det vært en positiv utvikling siden 2016, ifølge Halrynjo, men det går langsomt. 

Forskerne har også gjennomført studier av 10 «best case»-bedrifter. Hun sier det er typisk at det er de som allerede jobber med likestilling, som sier ja til å delta i studier. 

— I disse bedriftene finner vi at både kvinner og menn opplever å bli inkludert, få anerkjennelse og fritt kan dele synspunkter og ideer. Men likevel er det forskjeller i lønn og stillingsnivå – men bare blant kvinner og menn som har barn. Vi har prøvd å finne ut hva disse handler om. 

— Her begynner det å butte

Faktisk foretrekkes kvinner når alt annet er likt. 

— Det er ikke overraskende. Det er mangel på kvinner i næringslivet. Og det er ikke negativt å ha barn i seg selv. Men det som teller aller mest, er at man kan være tilgjengelige utover arbeidstid. Da begynner det å butte. 

Halrynjo sier videre at jo høyere til topps kvinner kommer og jo større resultatansvar de har, jo flere opplever å ha tydelige forventninger om å være tilgjengelig, takle høyt arbeidspress og levere på kort varsel. 

— Både kvinner og menn opplever presset, men betingelsene for å levere på det, er fortsatt ikke like for kvinner og menn – med barn. Mens menn oppgir at de enten deler likt på arbeidsoppgavene hjemme, eller at partneren tar dem, svarer kvinner at de deler likt eller gjør mesteparten selv. 

I tillegg kommer presset på å være klar for nye utfordringer — kontinuerlig. Roer kvinnene litt ned noen år, men er fortsatt i fulltidsjobb, kommer fortellingene om at man opplever løpet som kjørt, man er ikke lenger ung og lovende.

— Etnisk mangfold framfor kjønn

Tidligere leder Kathrine Skretting mener det også har en skjedd endring over tid i synet på det å være kvinnelig leder. Ledertyper og lederstiler diskuteres mer generelt nå og i mindre grad i forhold til kjønn. 

— Tror du at vi om ti år ikke diskuterer lenger hva som er forskjellen på kvinnelige og mannlige ledere og at kjønn blir underordnet?

— Ja, det tror jeg. Innenfor akademia er nok det manglende mangfoldet tydeligst på det etniske området, hvorvidt du er etnisk norsk eller kommer fra et annet sted, ikke når det gjelder kjønn. Vi må fortsatt ha fokus på mangfold i lederstillinger, slik at vi ikke går glipp av viktig kompetanse. På noen områder kan vi kanskje trenge mer enn ti år.