Endelig mandag. tony sandset
Humaniora for vår tids utfordringer
Fem år etter Humaniorameldingen blåser det igjen rundt humaniora, hvor feltets relevans og samfunnsmessige nytteverdi blir dratt i tvil, skriver Tony Sandset.
Forsker, Center for sustainable health care education ved Universitetet i Oslo
Det er nå fem år siden Torbjørn Røe Isaksen lanserte den nå velkjente Humaniorameldingen, der humaniora som kunnskapsbase ikke bare skulle evalueres, men også gjennomgå en selvransakelse og dyttes inn i det 21. århundre. Målene var tydelige: samfunnsrelevans og nytteverdi.
Stortingsmeldingen var på den ene siden et dokument som altså fungerte som en slags selvransakelse av humaniora som felt (hvis humaniora kan sies å være ett felt, noe jeg vil komme tilbake til) og som et speil der humaniora og humanister skulle se sin egen nytte og relevans i det 21. århundret.
Som det står i sammendraget av meldingen:
«Den drøfter hvordan samfunnspotensialet i de humanistiske fagene kan utløses fullt ut i møtet med vår tids store spørsmål, i nærings- og kulturlivet, i skolen og i en sentral samfunnsinstitusjon som Forsvare».
Videre kan vi lese at
«Politiske endringer og justeringer er nødvendig, men også endringer både ved de humanistiske forsknings- og utdanningsinstitusjonene og i det samfunns- og arbeidslivet som skal ta i bruk humanistisk kunnskap formidlet gjennom forskningsresultater og kandidater».
Ergo: noe og noen måtte endre seg.
Så hva har endret seg, nå fem år senere? Humaniorameldingen var nok både nyttig og tidsriktig, og på mange måter kan man si at "all PR er god PR", i og med at humaniora aldri har blitt debattert så mye som rundt lanseringen av meldingen.
Men nå, fem år senere blåser det igjen rundt humaniora, hvor dets relevans og samfunnsmessige nytteverdi blir dratt i tvil. Under Covid-pandemien har vi kunnet lese FrP- politiker Roy Steffensen uttale at vi ikke «har ropt etter filosofer».
Er ikke humaniora skodd for det 21. århundre og de enorme utfordringene vi ser i vår tid? Har humaniora virkelig stått så stille som kritikerne sier?
Tony Sandset, forsker ved Center for sustainable health care (UiO)
Vi ser også at humaniora nok en gang må forsvare seg og sin plass i møte med «vår tids store utfordringer», eksemplifisert under tematikken bærekraft.
Ofte i denne debatten synes det som om de som betviler humanioras verdi har en slag idé om at humaniora har stått stille mens verden har sust forbi, og at feltet kommer til kort i møte med vår tids store utfordringer.
Kravet om nytteverdi og relevans har også blitt tatt opp i diskusjonen om Forskningsrådet og søknader. Her hevdes det at mange av Forskningsrådet sine programmer og maler er formulert på en måte som ikke treffer humanioraforskningen, ettersom denne i mindre grad lar seg presse inn i alle mulige buzzword kategorier som high risk, high gain, impact, og social relevance.
Nå vil jeg mene at dette illustrerer et mer generelt problem knyttet til et samfunn som i større og større grad bruker metaforer som ikke bare viser fremveksten av homo economicus men også universitas economicus. Det bør vel bekymre flere enn bare humanister?
At ikke humaniora passer like bra til denne nye formen for evaluering av forskning er ikke humanioras problem; det er langt på vei et problem for samfunnet i stort, all den tid dette vil innsnevre mulighetene for å generere kunnskap.
Men hva kan vi da lære av humaniorameldingen og det som har skjedd de siste fem årene siden den kom? Er ikke humaniora skodd for det 21. århundre og de enorme utfordringene vi ser i vår tid? Har humaniora virkelig stått så stille som kritikerne sier?
Vel, det kommer kanskje an på hva slags perspektiv man har på saken. For det første vil jeg bare av all redelighet si at jeg med stolthet sier «humanist, ja visst!» Sånn, der var det sagt. Jeg er humanist. Men betyr dette at denne teksten er nok et slags forsvar for humaniora sin egenart? Nei.
Mitt anliggende er heller å si at ja, humaniora må og skal endre seg, som alle andre felt. Og som alle andre felt har også humaniora endret seg, og er i kontinuerlig endring.
Nye fagfelt som medical humanities, digital humanities og environmental humanities er alle eksempler på felt som nettopp viser humanioras evne til å endre seg, til å ta opp i seg nye perspektiver og nye metoder.
Brytningen mellom humaniora og andre felt har alltid vært og er fortsatt en viktig driver for nettopp innovasjon både innad i humaniora selv men også motsatt; altså at humaniora selv har eksportert begreper forbi sine grenser.
Eksempler på nøkkelkonsepter som har reist fra humaniora og ut er kanskje begrepet translasjon, et nøkkelbegrep innenfor en rekke humanistiske fag, men som vi nå finner igjen i medisinen via begrepet knowledge translation. Et annet begrep innenfor helse er begrepet health literacy. Og er det en ting humanister har beskjeftiget seg med så er det jo nettopp litteracy og hva dette betyr og har betydd.
Et annet tankekors er også hvordan kritikere og kanskje humanister selv ser på humaniora som ett felt. Men hva er egentlig humaniora? Hvem er en humanist? Hva er et humanistisk felt?
Dette leder meg til min neste kjepphest, nemlig et oppgjør den stadige essensialiseringen av humaniora og hva humaniora er, bør være eller kan være. Det er klart at det finnes noen institusjonelle og historiske tradisjoner som utgjør noen av grensene for hva humaniora er, men langt på vei tror jeg humaniora er så mye mer, og kan være så mye mer, enn det debatten ofte tillater.
Humaniora har både bredde og dybde; det er et felt bestående av så mange disipliner at det blir absurd å hevde at ikke humaniora har noe å tilby i møte med vår tids store utfordringer.
Humaniora har bidratt, fortsetter å bidra og vil forhåpentligvis fortsette å bidra med masse god kunnskap. Problemet, slik jeg ser det, er ikke at humaniora må forbli det det alltid har vært (og som argumentert ovenfor er ikke humaniora en statisk størrelse) for å være nyttig.
Løsningen ligger heller i å faktisk åpne opp for dypere og mer strukturerte former for tverrfaglighet. Ikke for å fjerne humanioras egenart, men for nettopp å tillate friere flyt av ideer, metoder, perspektiver og teorier.
Heldigvis er det i alle fall min oppfatning at siden humaniorameldingen kom så har det vært en større grad av nettopp slik tverrfaglighet, noe jeg håper vi vil se mer av. Så når man da snakker om humanioras relevans eller nytte, glemmer man langt på vei at humaniora er hybrid og mangesluttet; integrert langt forbi veggene til Det humanistiske fakultet.
Og like viktig; andre disipliner er integrert i humaniora. Det er selvfølgelig utfordringer og paradokser med tverrfaglighet (og interdisiplinæritet, og multidisiplinæritet, etc.).
Men mitt poeng er at humaniora nettopp ikke er statisk eller frosset fast og blitt en slags museal artefakt; humaniora er levende og i bevegelse. Og det er kanskje det viktigste som har skjedd i etterkant av humaniora meldingen: at ting ble satt i bevegelse, både med kritikk og kreativitet.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Direktøren er sagt opp. Stiller likevel i styremøte
Vil droppe bygg og utstyr for en halv milliard kroner
Senterpartiet misforstår kritikken av profesjonsmeldingen
Stipendiat skal ha fått PTSD på grunn av forholdene ved NTNU. Krever 1,6 millioner
Ja, doktorgradsavhandlinger bør inneholde artikler av høy internasjonal standard
Mest lest
Reagerer på samskipnadens respons da samboeren banket henne opp på studenthybelen
Stipendiat ble tvunget til å avslutte sin doktorgrad. Tapte rettssaken
Gruppa skal jobbe for mangfold og likestilling. 14 av 16 er kvinner
Stipendiat mener NTNU har påført ham PTSD. Saksøker universitetet for 1,6 millioner kroner.
Misforstått om plagiat