Kebabnorsk på campus - gubbe­angst eller varslet katastrofe?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Som tannlege opplevde jeg en gang en mor som ringte vår klinikk for å bestille time til sin sønn hos en “norsk tannlege”. Min nordnorske sekretær responderte krasst med “du får time hos han Khan” før hun slang på røret, etterfulgt et par saftige nordnorske uttrykk mumlende til seg selv. Da moren og barnet kom til meg, tok jeg imot disse på vanlig måte. Jeg informerte dem grundig om trinnene og målet før og under behandlingen. På vei ut hadde den fornøyde moren, noe sentimentalt og unnskyldende, et behov for å forklare hennes oppførsel på telefonen. Hennes hensikt var ikke å fornærme noen, men det hele dreide seg om en sønn som hadde hatt flere ubehagelige behandlingsseanser, og hvor hun nå var redd for at manglende kommunikasjon og språk føre til behandlingsangst.

Debatt ● Terje Hillesund

«Det hjelper ikke på situasjonen at mange skoler bytter ut bøkene»

Når jeg forteller denne historien er det noen som raskt stempler mammaen som en med fremmedfiendtlighet eller til og med som rasist. Andre undrer seg over om også de kunne ha tenkt tanken om de var i samme situasjon med deres 6-åring. Språk og kommunikasjon er tross alt det pasienter har å rutte med i møte med helsepersonell.

Innen akademiske kretser uttrykker flere bekymring for studentenes språkferdigheter ved høyere utdannelse, og samtidig har også viktigheten av et norsk akademisk språk blitt tatt opp. Men få har uttrykt betydningen for det norske språket i profesjonsfagene som spesielt angår pasientkommunikasjon. Tannleger, leger, farmasøyter, sykepleiere, helsearbeidere og andre profesjoner, som skal interagere med pasienter og mennesker i offentligheten, er nødt til å kunne faget sitt godt. Men deres utdannelse handler ikke bare om å kunne pugge latinske begreper og kjemiske ligninger. Men også om å lytte, møte og interagere godt med mennesker. Kommunikasjon er sentralt.

Debatt ● Aino Petterson, Jonas R. Kunst, Gulnaz Anjum, Milan Obaidi, Nina M. Junker, Ann-Cathrin Coenen, Dinh-Hung Vu

Feilslåtte og ekskluderende norskkrav

Dette vet heldigvis de klinisk orienterte læringsinstitusjonene godt. Det er elementært at i ordet “utdannelse” forstås også oppdragelse og forming av personlighet og oppførsel. På odontologistudiet ble vi for eksempel nøye fulgt med på av våre instruktører og stadig veiledet hvordan vi skulle oppføre oss, te oss og uttrykke oss. Vi ble og blir fortsatt evaluert på kommunikasjon og skikkethet. Det føltes “invaderende” og “for personlig" da. Det kjennes aktuelt nå.

Kebabnorsken fra Oslo øst er en sjarmerende sosiolekt, og noe jeg selv, til en viss grad, praktiserer i barndomskretser. Men verken den eller den angloamerikanske “Tik-Tok slangen” fra Oslo vest utstråler tillit, seriøsitet eller trygghet i en profesjonell sammenheng. (Det er en grunn til at de fleste av oss ville spist middag med den dyktige og joviale komikeren Abu Hussain, men ville hatt legetimen vår hos Kaveh Rashidi.)

I mine akademiske kretser er det nå flere som er bekymret for lese- og skriveferdighetene til studenter. Men ikke for de med dialekt eller de som kommer fra utlandet, men med de som innehar sosiolekter preget av større mengder slang og låneord. Dette kommer av at disse oppleves, i flere sammenheng, å ha større vanskeligheter med å få med seg fagstoff, rundt muntlige eksamener og skriftlige besvarelser. Men ER dette et reelt problem? Blir ikke disse studentene gode nok leger og tannleger til slutt?

Noen av de beste legene, tannleger, tannpleiere jeg kjenner er fra min egen generasjon og med flerkulturell bakgrunn som ofte også snakker noe gebrokkent norsk. Men felles for dem alle er at de kan både faget sitt godt og de norske faguttrykkene. Og de har lært å bruke dem i korrekt sammenheng. Hvor har de lært dette? I de engelske lærebøkene? På Tik-Tok? Bjørnholt videregående skole? Kanskje. Men jeg holder en knapp på at de lærte det ved å være fysisk til stede på campus. De lærte det av de som holdt undervisning på norsk. Og de lærte å bruke dem sammen med medstudenter.

I så fall er det bekymringsverdig at dagens studenter får mer undervisning på engelsk, flere flervalgsoppgaver fremfor tekstoppgaver, og mer digital undervisning (som resulterer i mindre oppmøte på campus). Det er, etter min mening, ikke kebabnorsken, men mangel på norskspråklige undervisere og campus-basert undervisningsmiljø som er den skumleste utviklingen.

Mest av alt skulle jeg ønske at språkforskere og sosiologer kunne komme på banen og fortelle oss at vår bekymring er en klassisk akademisk “gubbeangst”. At alt tyder på at ferdigutdannet helsepersonell opparbeider seg kommunikasjonsevner og fagspråk etter hvert og kvitter seg med useriøst slang i det voksne yrkeslivet. Eller at den kommende generasjonen som kommer til å trenge pleie/omsorg vil kunne identifisere seg med Tik-Tok-norsk-amerikansk og kebabnorsk. Da er det jo ingen sak.

Men hvis det ikke er tilfelle, er det fare for at det kommer til å gå utover pasientene. Det tas allerede til orde for tiltak som å vurdere å innføre høyere norskkrav, større fokus på norsk språk på ungdomsskolen. Det blir en viktig debatt som jeg håper folk tør å delta i. Det er berøringsangst rundt tematikken og det er alltid fare for fremmedfrykt-stempel og skjult rasisme når man uttrykker slik bekymring. En bjørnetjeneste kan i så fall koste mer enn gubbeangst.