selvplagiat

Kun én forsker felt for selvplagiat på fem år 

Forskeren kopierte over 20 sider av seg selv. — Normbrudd, men ikke vitenskapelig uredelig, konkluderte granskingsutvalget ved Handelshøyskolen BI. 

Boka til den ansatte ved Handelshøyskolen BI inneholdt gjenbruk av tekster forfatteren hadde publisert tidligere, uten at det var referert godt nok til disse, mente granskingsutvalget. Dette er den eneste saken fra de siste årene der en vitenskapelig ansatt har blitt felt for gjenbruk av egne tekster, ifølge institusjonenes egne rapporter. Men bruddet var ikke så alvorlig at det kunne karakteriseres som vitenskapelig uredelighet, mente utvalget. Her fra BIs lokaler i Nydalen i Oslo
Publisert Oppdatert

Den vitenskapelig ansatte ved Handelshøyskolen BI bestred ikke at deler av boka hans inneholdt gjenbrukt tekst. I boka var «over 20 sider med tilnærmet ordrett gjenbruk» av forfatterens tidligere publiserte tekster, ifølge et referat fra det eksterne granskingsutvalget som høgskolen nedsatte.

Boka inneholdt riktignok henvisninger til kildene, men med «utilstrekkelig omfang og presisjon», ifølge granskingsutvalget. 

Men hvor alvorlig var egentlig dette?

90 studenter blir utestengt

Studenter som blir tatt i såkalt selvplagiat, altså å gjenbruke sin egen tekst uten å informere skikkelig om det, kan forvente seg en ordentlig smekk. Som Khrono har dokumentert, har minst 90 studenter blitt utestengt for selvplagiat siden 2018. Halvparten av disse ble utestengt i et helt år.

For forskere er situasjonen en ganske annen. Utdanningsinstitusjonene behandler nesten ingen saker om selvplagiat.

Etter det Khrono har klart å bringe på det rene, har norske universiteter og høgskoler siden 2018 kun behandlet tre saker som omhandler selvplagiat (se faktaboks). Dette er basert på informasjon fra årsmeldingene til det nasjonale granskingsutvalget for redelighet i forskning.

Alle utdanningsinstitusjoner er lovpålagt å rapportere til granskingsutvalget om redelighetssakene de har behandlet. Men det kan tenkes at saker ikke er blitt rapportert, eller at rapporteringen har vært ufullstendig, og at det derfor er flere saker enn dette.

Ingen forskere felt

I ingen av sakene ble det fastslått vitenskapelig uredelighet. Kun i én sak ble det konkludert med selvplagiat. Dette var saken ved BI. 

Fakta

Tre saker om selvplagiering:

  • En utdanningsinstitusjon rapporterte om to saker, om henholdsvis selvplagiering og høyt antall publikasjoner. «Institusjonen konkluderte med at det henholdsvis ikke forelå vitenskapelig uredelighet, og at det ikke forelå brudd på forskningsetiske retningslinjer for publisering. »(Fra Granskingsutvalgets årsmelding for 2022)
  • En sak gjaldt mulig dobbelpublisering (også kalt selvplagiering) ved Handelshøgskolen BI. «Institusjonen nedsatte et eksternt granskingsutvalg, som konkluderte med at det forelå brudd på forskningsetiske normer, men at bruddene ikke utgjorde vitenskapelig uredelighet. Det lokale granskingsutvalget la til grunn at god henvisningsskikk varierer etter type publikasjon, der kravene til vitenskapelige artikler er strengere enn til lærebøker.» (Fra Granskingsutvalgets årsmelding 2020).
  • En sak om bruk av andre forskeres upubliserte materiale uten tillatelse, samt plagiat, dobbelpublisering mv. Institusjonen kom til at forskeren hadde brutt anerkjente forskningsetiske normer, men ikke opptrådt vitenskapelig uredelig. Det var ikke fremlagt nok informasjon til å undersøke påstandene om dobbelpublisering. (Fra Granskingsutvalgets årsmelding 2020).

Høgskolens granskingsutvalg mente at gjenbruken var et brudd på forskningsetiske normer, men at dette ikke var alvorlig nok til å klassifiseres som vitenskapelig uredelighet. 

At det er få saker, overrasker ikke professor Gisle Selnes ved Universitetet i Bergen (UiB). Selnes har tatt initiativ til et opprop mot dommen der en student ved Høgskolen i Innlandet ble utestengt i to semestre for å gjenbruke tekst fra en ikke bestått eksamen. Dommen viser at forskere og studenter vurderes ulikt, mener han.

Gisle Selnes har engasert seg sterkt i sakene om såkalt selvplagiat blant studenter.

— Sånn er det jo ikke for forskere. Det er ingen forskere som ikke får lov til å bruke formuleringer fra en underkjent artikkel de har sendt inn, eller ikke får bruke egne notater, sier han.

— Hvorfor tror du det er så få saker om selvplagiering blant forskere?

— Det er fordi det ikke er forbudt. Selvplagiering, slik begrepet brukes, viser til noe som har vært etablert praksis innenfor akademia. Gjenbruk av egne formuleringer og ideer er ikke plagiering.

 — Primært for mine studenter

BI-saken startet i 2018 da en person varslet om «store deler av forfatterskapet» til en ansatt ved høgskolen. Særlig én bok var sentral i saken, der altså rundt 20 sider var gjenbruk av tidligere tekster. Forfatteren omtalte boka som en lærebok «primært skrevet for mine masterstudenter på BI». Ifølge klageren var selvplagiatet spredt utover bokas forskjellige kapitler, blant annet skal ni og en halv side i et kapitel ha vært kopiert fra en artikkel.

Granskingsutvalget vurderte om dette var vitenskapelig uredelighet. I loven defineres dette som «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning».

Utvalget fastslo at forskere er forpliktet til å gi nøyaktige henvisninger til den litteraturen en bruker, også når det er ens egen.

— Forskjell mellom plagiat og selvplagiat 

Men det understreket også forskjellene mellom plagiat og selvplagiat. Ved selvplagiat forleder man ingen ved å sette navnet sitt på noe andre har produsert.

«Det vitenskapelig uredelige ligger eventuelt da i at leseren forledes til å tro at teksten er original, når den egentlig ikke er det, men at slike brudd imidlertid ikke er like alvorlige som plagiering av andres tekster», skrev utvalget. 

Hva slags tekst det er snakk om, er også vesentlig: «I flere sammenhenger må det anses som akseptabelt, og til og med helt forventet, at man benytter egne arbeider på nytt. Enkelte typer arbeider forutsetter til og med bruk av tidligere materiale, for eksempel lærebøker», siterte granskingsutvalget fra en bok om forskningsetikk.

Selvplagiat: «Mindre alvorlige brudd» 

Varsleren hevdet boka var en vitenskapelig monografi som skal vurderes etter den strengeste redelighetsnormen. Utvalget mente imidlertid det var en lærebok eller fagbok som skal gi en innføring i faget, og med mindre strenge krav til selvstendighet og originalitet. Granskingsutvalget la også vekt på at den BI-ansatte faktisk hadde oppført referanser til de aktuelle tekstene, selv om disse ikke var gode nok.

Fakta

Vitenskapelig uredelighet

  • Med vitenskapelig uredelighet menes «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning» (forskningsetikkloven §8).
  • Det kreves klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at noen har opptrådt vitenskapelig uredelig. Kravet om klar sannsynlighetsovervekt gjelder både for de faktiske forholdene i saken og for forskerens grove uaktsomhet/forsett.
  • Det objektive vilkår om vitenskapelig uredelighet har en nedre grense mot det som kalles «mindre alvorlige tilfeller av brudd på god vitenskapelig praksis», jf. Ot.prp. nr. 58 (2005-2006).

Kilde: FEK/UiA/granskingsutvalg ved BI

Konklusjonen ble at forfatteren ikke hadde utvist vitenskapelig uredelighet, men at det var brudd på vitenskapelige normer. I vedtaket  karakteriseres dette som «mindre alvorlige tilfeller av brudd på god vitenskapelig praksis» eller «forskningsetisk klanderverdig adferd».

Noe av gjenbruken var tekst vedkommende hadde skrevet sammen med andre forfattere. Granskingsutvalget fant at også det var brudd på vitenskapelige normer. Men det var ikke riktig å sidestille det med rent plagiat, og heller ikke dette var vitenskapelig uredelighet, konkluderte utvalget.

Khrono kjenner ikke identiteten til den BI-ansatte og vet ikke om saken fikk noen personalmessige konsekvenser.

— Det tviler jeg sterkt på. Jeg vil tippe at i neste opplag av boka blir det oppgitt kilder, sier UiB-professor Gisle Selnes. 

Studenter straffes med ett års utestengelse

I studentsaker er utgangspunktet at selvplagiat er eller kan være fusk. 

Det nasjonale organet Felles klagenemnd har lagt seg på en linje der forsettlig fusk normalt straffes med utestengelse i to semestre. Den skiller ikke mellom selvplagiat og vanlig plagiat.

Her er et eksempel på en sak fra i fjor:

En bachelorstudent ved Høgskolen i Innlandet ble felt for fusk på eksamen, og høgskolen vedtok å utestenge personen i to semestre. 25 prosent av teksten i del 2 på eksamenen var likt en obligatorisk innlevering («arbeidskrav») som studenten tidligere hadde levert, uten at det var oppgitt referanse. Denne innleveringen telte ikke på karakteren. Personen forklarte at hen hadde overført tekst fra herfra til sine forberedende eksamensnotater. Dette var «dårlig håndverk», men ikke fusk, mente studenten. 

Da Felles klagenemnd behandlet klagesaken, mente den imidlertid at «når man gjenbruker sitt eget arbeid, uten å opplyse om det, vil ikke eksamensoppgaven utgjøre et selvstendig arbeid i prøvingssituasjonen. Dermed kan det heller ikke foretas en faglig betryggende evaluering og kunnskap». Å gjenbruke teksten på denne måten kan medføre «en uberettiget fordel ved eksamen», ifølge nemnda.

Den kjøpte ikke argumentet om «dårlig håndverk». «Klagerens handlemåte oppfyller alle kjennetegnene ved selvplagiat», fastslo nemnda, og fortsatte: 

«Forsettlig fusk innebærer et grovt tillitsbrudd, og både allmennpreventive og individualpreventive hensyn tilsier at det må reageres strengt».

Siden saksbehandlingen hadde vært lang, ble straffen redusert til kun annullering av eksamenen.

Nestleder tok dissens: «Vilkårlig»

Jusprofessor og nestleder i Felles klagenemnd Bjørn Henning Østenstad tok dissens i saken. Han anførte at hvis gjenbruk av innleveringen ville gitt studenten en fordel, ville studenten fått denne fordelen uavhengig om hen henviste eller ikke. Det forelå ikke holdepunkter for at åpenhet om gjenbruk av tekst produsert av studenten i løpet av emnet som ledd i læringsprosessen, ville gitt dårligere karakter, argumenterte Østenstad, som la til: 

«Å gi et signal til studentene om at de av taktiske grunner «bør holde tilbake» og spare sine beste formuleringer og poenger til eksamen, og ikke «bruke de opp» i obligatoriske arbeidskrav i emnet, vil åpenbart være svært uheldig(...)».

Østenstad mente det «hefter stor usikkerhet» om hvorvidt dette var fusk, og mente vedtaket framsto som «vilkårlig» og måtte oppheves.

Bjørn Henning Østenstad trakk seg fra Felles klagenemnd våren 2022, etter å ha tatt dissens i flere saker om selvplagiat.

— Absurd straffeforfølgelse

I vedtakene viser Felles klagenemnd til eksamensregelverket ved utanningsinstitusjonene. Professor Gisle Selnes ved UiB sier:

— Noen av institusjonene har fått inn noen passuser i reglementet som ikke burde vært der. De bestemmelsene finnes ikke for forskere, og burde ikke finnes for studenter. Som at eksamen skal være original og ikke tidligere innlevert, uten å skille mellom gjenbruk av ting man har fått uttelling for og ikke fått uttelling for, sier han.

— Ergo kan du felles for å bruke egne notater på eksamen, og det er jo opplagt meningsløst. Samtidig har du lov til å levere inn en masteroppgave på nytt, med samme formuleringer. Og en doktoravhandling, med samme passasjer og noen essensielle forbedringer. Samtidig har man laget seg en kategori — «oppgaver» — som åpner for denne typen absurd straffeforfølgelse.

Mener studentene straffes for hardt 

Også De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) har påpekt at studenter og forskere behandles ulikt i saker om selvplagiat. Direktør Helene Ingierd har uttalt til Khrono at hun synes studentene straffes for hardt.

— I forskningsetikken blir det å gjenbruke eget arbeid, uten å gjøre rede for det, regnet som mindre alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis, sa hun i juni. 

Endringslogg 1. august 2023 kl. 11:25. Lagt til setningen: «Det forelå ikke holdepunkter for at åpenhet om gjenbruk av tekst produsert av studenten i løpet av emnet som ledd i læringsprosessen, ville gitt dårligere karakter, argumenterte Østenstad.»

Powered by Labrador CMS