Debatt ● Leif Holst Jensen
Kunstutdanningene forsvinner fra departementets bord
Utdanningene våre er dyre, men samtidig svært viktige for vår nasjonale identitet. Vi trenger en betydelig satsing også på offentlig utdanning på feltet for å kunne fortsette å være banebrytende både nasjonalt og internasjonalt.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forslag til statsbudsjett flytter ansvaret for finansiering av kunstutdanningene ut på institusjonene. Det er en stor tillitserklæring, men det er ikke sikkert det blir lett for institusjonene eller fagmiljøene å håndtere dette ansvaret.
Det var godt å høre statsråd Sandra Borch i Stortinget torsdag 12.10 si at de kreative utdanningene er viktige, selv om på profesjonalitet og næringsutvikling ble lite nevnt. Men det er ikke beroligende at finansiering av kunstfagene skal bli gjenstand for årlige forhandlinger i utviklingsavtaler.
«Vi vil altså styre hver institusjon mer individuelt, nettopp for å ta vare på mangfoldet av de ulike utdanningsinstitusjonene vi har i sektoren, og for å gi institusjonene mer frihet. Med endringene får institusjonene et enda tydeligere ansvar for å ivareta samfunnsoppdraget sitt og vurdere hvordan de skal disponere ressursene sine på en best mulig måte,» sa statsråden i Stortinget.
Det som skaper grunn til uro er at det har vært en nesten total mangel på diskusjon omkring kunst og kulturfagenes rolle i samfunnet, og behovet for finansiering av disse.
Hele kulturfeltet, kunstfagene og kreative næringer faller utenfor fremtidige kompetansebehov hvis vi skal lese Utsynsmeldingen på alvor. Og så legges det frem et forslag til endring av studiefinansiering for utdanningsinstitusjonene, der våre film- og TV-utdanninger og andre praktiske og estetiske kunstfag med et pennestrøk, og uten drøftelse flyttes ned i finansieringskategori. Fra nå av er det kun kliniske fag: Lege, tannlege og veterinær som vil utløse høyest finansiering per student. Det er viktig at utdanningskomitéen anerkjenner kunstfagenes særstilling. Konkret innebærer forslaget at film og TV-utdanningene flyttes fra en finansieringskategori der de får omtrent 160 000 kroner til 80 000 kroner for hver student som gjennomfører, resten kommer som rammetilskudd til institusjonen.
Det som skaper grunn til uro er at det har vært en nesten total mangel på diskusjon omkring kunst og kulturfagenes rolle i samfunnet, og behovet for finansiering av disse.
Leif Holst Jensen
«I samband med utsynsmeldinga og endringane i finansieringssystemet har det kome reaksjonar frå institusjonar om at endringane i studiepoengindikatoren inneber redusert finansiering av nokre utdanningar. Særleg gjeld det masterutdanningar og kunstutdanningar. Ein slik argumentasjon tek utgangspunkt i ein premiss om at departementet finansierer einskildutdanningar. Det er ikkje riktig. (...) Institusjonane får med endringane i finansieringssystemet eit større ansvar for å sjølve vurdere korleis midlane bør fordelast internt på den einskilde institusjonen.» St.prp. 1, Kunnskapsdepartementet, s 295.
Vi må altså argumentere internt på Høgskolen i Innlandet for våre utdanninger, og håper at ledelsen og styret ser viktigheten av fagområdene. Men det er naivt å ikke tro at kampen blir ujevn etter hvert, når kostnaden for hver enkelt student er så ulik, og det kan bli tøffere tider for andre fagfelt. Kunstfagene utgjør mange steder små miljøer i store institusjoner. Derfor må kunst- og kulturlivet, film- og TV-bransjen også synliggjøre sine behov på utdanningsfeltet når Stortingets utdanningskomité skal ha budsjetthøring 19. og 20 oktober. Sammen må vi sikre en sterk finansiering av utdanningene for våre fremtidige skapere av fortellinger og opplevelser. For vårt språk og vår identitet!
Regjeringen skriver at de ikke finansierer enkeltutdanninger, men de gir jo direkte bevilgninger til enkeltsatsinger også i årets budsjett, så det gjør de jo.
Regjeringens budsjettforslag bygger videre på Stortingsmeldingen om fremtidige kompetansebehov, Utsynsmeldingen som kom i våres. Daværende Kunnskapsminister Ola Borten Moes melding fremsto dessverre som instrumentell og sneversynt. Norge trenger flere lærere, helsemedarbeidere, IT-utviklere og grønn omstilling. Det sa meldingen, og det er det lett å være enig i. For Høgskolen i Innlandet kan profilen på meldingen fremstå som attraktiv. Men det er veldig mye som ikke blir nevnt, og dermed blir oppfattet å ikke være viktig.
«Regjeringen vil i årene som kommer, særlig prioritere kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv.» Innledningen av meldingen setter søkelys på næringsliv og konkurranse.
Noen år med covid har vist oss hvor viktig historiefortelling, formidling, kunst, kultur og underholdning er. Vi trenger det som binder oss sammen som samfunn. Vi trenger å skape identitet. Vi trenger å ivareta vårt felles språk og kultur.
Det audiovisuelle feltet er i stor vekst, vi har hatt en god utvikling i Norge de siste ti-femten årene, og vi konkurrerer på høyt nivå internasjonalt. Utdanningene er dyre, og samtidig svært viktige for vår nasjonale identitet. Det er knapt noen film eller fjernsynsproduksjon de siste 15—20 årene som ikke har hatt med seg tidligere studenter fra Filmskolen eller TV-skolen. Dette er fortellinger som har bidratt til vår visuelle hukommelse, til vår felles oppfattelse og opplevelse av Norge. Det er viktig å huske at bransjeorganisasjonene kjempet frem disse nasjonale utdanningstilbudene, og behovet for kompetanse er fortsatt stort på våre områder.
Det audiovisuelle feltet er i stor vekst, vi har hatt en god utvikling i Norge de siste ti-femten årene, og vi konkurrerer på høyt nivå internasjonalt.
Leif Holst Jensen
Det ble i Utsynsmeldingen fremstilt som om det har vært en voldsom vekst i utdanning for kreative fag, med 280 prosent, og det vises til en undersøkelse om interesse for fagene. Ikke antall studieplasser. Vi klarer ikke å se hvor denne veksten eventuelt skulle ha kommet. For film- og fjernsynsutdanning har antallet studieplasser ikke vokst i takt med den vekst vi har sett i markedet. Videre snakkes det om en mistilpasning mellom utdanningsfeltet og arbeidsmarkedet når det er en litt lavere andel i kreative fag som får relevant sysselsetting sammenlignet med andre fag. Norge har fortsatt lav arbeidsløshet, og de fleste får relevant jobb i etterkant av studier.
For kreative fag er markedet preget en stor grad av frilansarbeid, prosjektarbeid og stor konkurranse. Men fortsatt er det en veldig stor grad av dem som tar utdanning som får brukt den på en god måte. Det viser alumniundersøkelser mange steder. Begrepet mistilpasning er knyttet til en enkelt undersøkelse om masterstudenter, og at de har jobber som de selv mener ikke har direkte sammenheng med sin master. Innenfor kunstfeltet er det svært få som har tatt master, og det er ikke grunnlag for å trekke konklusjoner slik vi oppfatter at utredningen gjør.
For kreative fag er markedet preget en stor grad av frilansarbeid, prosjektarbeid og stor konkurranse. Men fortsatt er det en veldig stor grad av dem som tar utdanning som får brukt den på en god måte.
Leif Holst Jensen
Stortingsmeldingen blir omtalt som en tillitserklæring til sektoren. «institusjonene må ta enda større ansvar for å vurdere akkurat hvilke utdanninger som bør prioriteres opp under disse områdene, og hvilke som skal nedprioriteres og hvor mye, utifra deres selvstendige vurderinger av blant annet kvalitet og samfunnsbehov».
Vi føler oss oversett i Utsynsmeldingen og i budsjettforslaget. Det er nå svært viktig at fagmiljøene, bransjen og bransjeorganisasjonene minner Stortinget og regjeringen om betydningene av film-, TV- og spillbransjen i fremtiden, og at vi trenger en betydelig satsing også på offentlig utdanning på feltet for å kunne fortsette å være banebrytende både nasjonalt og internasjonalt.
