Kunstverk fjernes, studenter protesterer i flokk og kolleger sender sinte e-poster om hverandre. Hva er det med kunstverden?

— Sakens kjerne er vel alltid kunsten.

Det har kunstkritiker Mathias Kryger i avisa Politiken sagt til Khrono.

— Kunsten er alltid til forhandling, det er et vakkert problembarn som ingen heldigvis kan bli enige om hva er og skal. Derfor vil kunstakademier alltid gå gjennom store kriser.

Og kriser, eller i hvert fall konflikt, har det vært mye av de siste årene. I 2020 manglet flere av de største kunsthøgskolene i Norden rektor. To av dem gikk etter saker som handlet om avkolonisering og identitetspolitikk.

Det har også handlet om benker og statuer, og i sommer var det igjen høg temperatur i kunstverden i forbindelse med saken om Documenta. Documenta er Tysklands største kunstutstilling, med en over seksti år lang historie. I år endte utstillingen med at direktøren gikk, etter sterk kritikk fra flere felt: Ett av verkene som var vist, ble sett på som antisemittisk.

Kunst og politikk

— En debatt kan føre til at man sier at «okey, vi tar ned dette verket». Man skal ikke ha en debatt bare for å bevare status quo.

Det sier Kristin Bergaust, kunstner og professor ved Institutt for estetiske fag ved OsloMet — og viser til nettopp det som skjedde under Documenta.

Utstillingen og det som skjedde i ettertid har vært debattert, også i Norge.

– Kunsten skal ikke bli et underbruk av politikken, det ville være forferdelig. Men det finnes en grense for kunstens suverenitet. Til tross for det vi kaller autonomi, er det alltid en restkjerne av et etisk element i kunsten som ikke må røres ved, sa Jan Brockmann til Klassekampen etter utstillingen.

Brockmann er tidligere direktør ved Museet for samtidskunst i Oslo og professor i estetikk, og selv født i Tyskland og kjenner det tyske kunstmiljøet godt. Han sa til Klassekampen at reaksjonene på verket ikke først og fremst kom fra innsiden av kunstlivet.

– De kom fra noen som ikke har kunsten som sine primære briller, men som ser saken fra politiske og sosialpolitiske blikk, sa Brockmann.

Han sa også at saker som berører rasisme og antisemittisme har en annen klangbunn i Tyskland, på grunn av landets historie.

les også:

Ga kunst fra forsømt kunstsamling i gave til avgått direktør

Malterud: Vi protesterte på 70-tallet

Men er det noe nytt at temperaturen i kunstverden blir høg? Nei, sier Nina Malterud.

— Da jeg gikk på kunst- og håndverksskolen i Oslo på 1970-tallet var det også studentbråk.

— Men vi hadde ikke sosiale media som kunne forsterke konfliktene. Og kolonialisme hadde vi knapt hørt om …

Malterud var rektor for Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB) i 2002-2010. Hun medvirket i prosessen som førte KHiB inn i UiB i 2017 og var seniorrådgiver i 20 prosent fram til 2020. Hun er aktiv kunstner, og har nylig hatt en stor utstilling.

I Bergen, som ved OsloMet, har det vært ganske rolig på kunstutdanningene. Men det kan være noe ved slike utdanninger som gjør at det kan bli mer uro, tror Malterud.

— Kunstutdanningene, særlig bildekunstutdanningene, er åpne utdanninger som er basert på individuelle arbeid. Disse fagene er i sin natur annerledes enn etablerte fag med et stødig pensum. Jeg tror også at de skiller seg blant annet fra musikkfagene, der det er en sterk øvingskultur og studentene bruker mye tid på det.

For mye kunst?

Den danske kunstneren Henrik Plenge Jakobsen har tidligere sagt til Weekendavisen at han fikk kritikk fra studenter ved kunstakademiet i København — fordi han snakket for mye om kunst.

— Mange hadde andre dagsordener, som alltid kom før kunsten og samtalen rundt den, som for eksempel identitetsspørsmål eller skolepolitikk, sa Plenge Jakobsen til Weekendavisen.

Identitetspolitikk var også tema på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i 2020. Noen stipendiater tok opp at de mente et kunstverk av Vanessa Beecroft, som hang i fellesarealene ved Kunsthøgskolen, var rasistisk og sexistisk. Dette førte deretter til et mye omtalt leserinnlegg i Morgenbladet sommeren 2020. Der skrev noen studenter at:

«Vi vil ha kunnskap, ikke ideologi. Kvalitet, ikke politikk. Perspektiver, takhøyde og redelighet, ikke indoktrinering».

De fem, Vebjørn Pedersen, Magnus Vanebo, Andrea Veiden, Iris April Andresen og Elias Kallestein, var bekymret for at aktivisme og identitetspolitikk skulle erstatte undervisningen.

— Vi har ikke teorifag som er direkte relatert til kunst, som kunsthistorie, filosofi eller estetikk. Fag som man kunne tenke er grunnleggende for en kunstutdanning. Det er noe vi definitivt heller skulle sett at det ble brukt penger på, sa Pedersen til Khrono.

Rektor, Måns Wrange, sa at det skulle igangsettes en treårig handlingsplan for mangfold, inkludering og antidiskriminering. Dette var blant det noen av studentene reagerte på.

Wrange gikk, og sa like etter til Khrono at det var en misforståelse og forvrenging at arbeidet med mangfold, likestilling og antidiskriminering skulle utgjøre en trussel mot ytringsfrihet og akademisk frihet.

— Det handler tvert imot om å utvide perspektivet og ikke diskriminere og ekskludere grupper. Ikke minst handler det om å følge likestillings- og mangfoldsloven og regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering, sa Wrange.

Politisk innrettet

Kunst skapes ikke i et tomrom.

— Jeg synes ikke det er så rart at det kan bli høg temperatur. Kunsten står ikke utenfor de politiske svingningene og bevegelsene man finner ellers i samfunnet. Men det er leit når det blir konfrontasjoner der man ikke finner noen måte å diskutere på, sier Bergaust ved OsloMet.

— Kunststudentene skal utvikle sin egen stemme, en av de viktigste tingene er å lære seg å tenke selv og frigjøre seg for å skape noe nytt, har Anne Hilde Neset tidligere sagt til Khrono.

Neset leder nå Kunstnernes Hus i Oslo, og det ble nylig kjent at hun blir ny direktør for Hennie Onstad kunstsenter.

Også Nina Malterud peker på studentengasjement:

— Mange av kunststudentene er politisk innrettet og de er opptatt av det som er viktige temaer internasjonalt. Men selv om de ikke er ute etter å lage eksplisitt politisk kunst er det mange av studentene som blant annet følger med på det som skjer på det samiske kunstfeltet.

La ned allmøte

Malterud og hennes samtidige møtte opp på rektors kontor da de var studenter. De var misfornøyde med studiet, og mente mye var utdatert.

— Var det noen som troppet opp på ditt kontor da du var rektor?

— Nei, jeg oppfattet at det var et godt forhold mellom ansatte og studenter slik at konflikter ble løst på et lavere nivå. Som professor la jeg faktisk ned allmøtet, fordi jeg mente et åpent møte uten agenda oppmuntret til misnøye. Og for å si det sånn, vi som var studenter på 70-tallet, vi kan allmøter. Men jeg mener at det ikke alltid er den beste formen for dialog, og sa at «jeg sitter her, så kom om det er noe». Og det var noen som kom.

Å møtes, og å ha en dialog, er det som er viktig for Malterud. Hun sier hun har sett det aktuelle verket som ble utgangspunktet for saken ved Kunsthøgskolen i Oslo.

— Dette verket har et ganske komplisert bildespråk. Jeg synes man burde ha en åpen meningsutveksling om hva det faktisk er vi ser og om hvordan dette kan forstås av ulike grupper. Så er det godt mulig at konklusjonen hadde blitt at verket burde fjernes, men konklusjonen må trekkes etter at man har hatt en dialog.

Hun legger til:

— Her må jeg tilføye at jeg ikke er helt oppdatert - det er godt mulig at KHiO har hatt akkurat dette.

— Dagens studenter får tidvis merkelapper som «generasjon krenk» og «snøfnugg». Hva mener du om å bruke disse begrepene?

— Dersom jeg hadde vært rektor nå, hadde jeg kanskje ikke visst nok om nye generasjoners verdensbilde. Hva snakker de om nå? Så er det også viktig å være obs på at betydninger og fortolkninger er i endring. Det mener jeg, som har passert 70, at det er viktig å vite noe om. Også min generasjon må kunne si at Churchill ikke bare var en helt.

les også:

Byråkrati og ubrukelege nybygg. Kunstutdanningane fjernar seg frå kunsten, meiner professor

Alene mot flokken

– Kunsten har vært knyttet til elitene, og det narrativet som tradisjonelt har blitt fortalt har vært europeisk høgkultur. Kunstfeltet vil nok ikke være det feltet som blir oppfattet som rasistisk, har kunsthistoriker og førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, Ingrid Halland, tidligere sagt til Khrono.

Hun var bedt om å kommentere saken om Vita havet ved Konstfack i Stockholm. I stridens kjerne: Et hvitt rom. Men kan man bruke ordet «hvit»? Nei, sa en gruppe som kaller seg selv «Black island». Jo, sa professor Sara Kristoffersson. Hun argumenterte for at ordet «hvit» ikke i seg selv er rasistisk. Det skrev hun en artikkel om.

Saken har vært mye omtalt i Sverige, og denne uken var det også tema under Stockmanndagene i Trondheim. Der innledet Sara Kristoffersson over temaet «Har antirasismen løpt løpsk i kunstverden?» Kristoffersson opplevde at 44 av hennes kolleger skrev et opprop mot at hun engasjerte seg i debatten offentlig.

Tidligere i år ga hun ut boka «Hela havet stormar» om hvordan det opplevdes å stå i stormens midte. Hun kritiserer også moderne rasismeteori og identitetspolitikken i kunstverdenen.

Stockmann var doktoren i Henrik Ibsnes En folkefiende fra 1882. Stockmann oppdaget at vannet i byens bad er forgiftet, og prøver å fortelle innbyggerne dette. Han ble møtt med motbør fra byens innbyggere, han ble stående alene. Han ble en folkefiende.

Fikk støtte i offentligheten

Kjenner Kristoffersson seg som en folkefiende?

— Jeg vil ikke si at jeg ble en fiende, men utstøtt ble jeg. Det er umulig å ikke føle seg utstøtt av sin egen flokk siden det var så mange mot én. Jeg var jo det på Konstfack. Men jeg fikk en enorm støtte i offentligheten og det betydde utrolig mye for meg, sa Kristoffersson til Khrono før arrangementet i Trondheim.

— Hvordan var det å stå i stormen og få 44 kolleger mot deg i form av et opprop?

— Det var forferdelig, svarer Kristoffersson.

Hadde det vært fem lærere som skrev et svarinnlegg, hadde det vært helt i orden, mener hun. Da vil man ha en reaksjon og en diskusjon i avisa.

— Det er metoden som er forkastelig. Et argument blir ikke dårligere eller bedre fordi man er 44 som skriver under et opprop. Det er en metode som ikke hører hjemme i et demokratisk samfunn, men som tilhører totalitære stater, sier hun.

— Jeg tror ikke lærerne tenkte at «nå skal vi ut og kansellere », men selve taktikken deres var kansellering.

— Servil innstilling til en type aktivister

Da Kristoffersson kjente på at nå er hun utstøtt blant sine kolleger på Konstfack, ville hun ta til motmæle. Hun understreker at slik hun kjenner seg selv så er hun ikke en kontroversiell person.

— Det var tøft, men jeg visste at jeg hadde rett og ville forsvare meg. Det er nok ikke alle som hadde orket det, vi er ikke supermennesker. Jeg har full forståelse for dem som bare hadde lagt seg ned og dratt dyna over hodet. For slitsomt var det, og det pågikk i flere måneder.

Et viktig poeng for professoren er at man må skille mellom mening og faktiske saksforhold.

— Det var ikke slik at jeg bare formulerte en mening, jeg sa bare at dette navnet ikke har noe med rasisme å gjøre og det har ikke til hensikt å være det. Man må få si det som det er.

les også:

Er identitets­politikk virkelig i ferd med å ødelegge akademia?

— Hva er det med kunstfeltet som gjør at konfliktene blir så heftige?

— Det har kanskje å gjøre med at det er så få akademikere på Konstfack. Jeg er en av få. Innen akademia er det helt okey med kritisk samtale og diskusjon. Det kan kanskje også komme av at en type ideologiske strømninger har fått større feste i kunstfeltet, altså identitetspolitikken.

Kristoffersson sier hun ble forbauset over at ikke flere satte ned foten. Hadde det samme skjedd ved et universitet i stedet for ved en kunsthøgskole, tror hun flere hadde gitt henne støtte, men understreker at det er spekulasjoner.

Det som skjedde på Konstfack, kan framstå som en liten bagatell og en fillesak, sier hun. Det er så banalt. Men det som hun finner så interessant med hele denne historien, er at den går rett inn i samtiden. Også ved kunsthøgskoler i Norge og Danmark har det blusset opp identitetspolitiske debatter.

— Konstfack burde satt ned foten tidligere. Dette er ikke rasisme. Jeg fikk selv oppropet tilsendt og kunne ha undertegnet et opprop mot meg selv. Jeg bråkte og konflikten pågikk. Noen i ledelsen kunne ha sagt stopp, men det skjedde ikke. Jeg tror det kommer av en slags servil innstilling til denne typen aktivister.

Hun viser til 1960- og 70-tallet da er en rekke maoister befolket universitetene og krevde å få Mao på pensum. Da var det ledere som sa nei. Slik skal vi ikke ha det.

— I dag er ledere så redde og engstelige for denne typen aktivister at de legger seg ned. Og det er det som skjedde på Konstfack. Når det kommer noen og påstår at noe er rasistisk, da tror jeg ledelsen er så redde for å bli anklaget for å være rasistiske at de setter ikke ned foten. Men dette har ingenting med rasisme å gjøre, og da må man si det.

— Må skille mellom fakta og følelser

— I hvilken grad skal vi la opplevelser gå foran sunn fornuft? Det i seg selv er en maktutøvelse. Ta det bort, jeg er krenket! Vi må kunne skille mellom faktiske saker, fakta og følelser. Alle opplevelser kan ikke være rimelige.

Kommer vi dit, er vi fort i Trump-land, advarer Sara Kristoffersson. Trump følte at han hadde mye støtte.

— Vi føler oss krenket, derfor er det slik, er det noen som mener. Men det finnes empiri og fakta. Holder vi oss ikke til det, da er vi ille ute.

Kristoffersson er veldig fornøyd med at hun skrev bok om konflikten. Den var først og fremst en overlevelsesstrategi, forteller hun. I én del av boka prøver hun å komme fram til hvordan dette kunne bli en sak, hva var forutsetningene for at det ble en konflikt? Hun tror ikke lærerne på Kunstfack er onde, det er miljøet som er problematisk. I en annen del av boka skriver hun om selve debatten og i siste del skriver hun om hvordan skolen håndterte at det ble 44 kolleger mot én.

Hun forteller at det var en intern utredning som konkluderte med at skolen ikke begikk noen feil. De som sto bak oppropet hadde gjort det som privatpersoner. Men alt dette utspilte seg på arbeidsplassen, alle skrev under med titler, og det ble sendt ut en masse-e-post til alle studentene, argumenterer hun.

— Så kom de altså fram til at de hadde opptrådt som privatpersoner. Da slipper man å stille noen til ansvar. De kom også fram til at den som tok initiativet til oppropet skulle inn til en samtale. Jeg ble også innkalt til en samtale. De stilte meg i en skammekrok fordi jeg hadde skrevet artikkelen, og der skal jeg ikke stå, sier Sara Kristoffersson, som fortsatt jobber ved Konstfack.

På an igjen?

Etter 2020 har det vært rolig ved kunstakademiene i Norge - i den betydningen at det ikke har vært en stor offentlig debatt. Men kunst engasjerer flere enn kunstnere og akademikere. I sommer har det vært en debatt i Bergen, om en skulptur som skal hedre krigsseilerne. Bergen kommunes Råd for kunst i det offentlige rom (Kior) mente skulpturen ikke hadde høg nok kunstnerisk kvalitet.

– At dette ikke er av kunstnerisk kvalitet er som vi sier i Bergen – «pisspreik», skrev Frps stortingspolitiker Silje Hjemdal i en e-post til BT.

Med det var debatten i gang. Igjen.