Langsiktig forskning og modige tiltak må til om vi skal redde Oslo­fjorden

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forskere, politikere og folk flest er svært bekymret for tilstanden i Oslofjorden og hele Skagerrak. Tilsvarende bekymringer råder også i Danmark og Sverige når det gjelder både Kattegat og Skagerrak. Et krafttak er nødvendig for å redde disse havområdene — og det må basere seg på langsiktig, grunnleggende og helhetlig forskning. Et nasjonalt initiativ som spenner over forskjellige fagområder og forskningsinstitusjoner — en «månelanding» — må til skal disse havområdene overleve. Dette er et av våre aller største samfunnsoppdrag: omtrent halvparten av den norske befolkningen bor opp mot Oslofjorden og Skagerrak.

Sentrale myndigheter må ta ansvar og fatte de vedtak — deriblant budsjettmessige — for å redde dette havområdet.

Kronikk ● Drønen, Haugan, Hviding og Øvreås

Skjær i sjøen for havavtalen

Økosystemet kollapser. Vi observerer endringer i det marine økosystemet på flere nivåer, inkludert kollaps av de «blå skogene», hvor sukkertare og ålegressenger forsvinner fra større områder, og blir erstattet av kortvokste, trådformete og mer hurtigvoksende algetyper. Forsvinningen av de blå skogene har konsekvenser for det biologiske mangfoldet i store deler av fjorden, da de er viktige gyte- og oppvekstområder for en rekke viktige fiskearter, inkludert torsken som nå er i ferd med å forsvinne fra Oslofjorden.

De dramatiske endringene er i all hovedsak knyttet til menneskelige aktiviteter, som overfiske, utslipp fra avløp og avrenning fra jordbruk, knyttet tett opp mot de pågående klimaendringene. Faktorer som økt tilførsel av næringssalter, formørking av kystvannet i form av økt partikkelmengde (fra økt avrenning fra bekker og elver) — kombinert med stigende havtemperatur — har alle bidratt til forstyrrelser i økosystemet. Ett eksempel er forskyvninger i tidspunktet for algeoppblomstring, som igjen er livsviktig for tidlige livsstadier av en rekke fiskearter.

Det bildet vi ser i dag står i kontrast til situasjonen gjennom andre halvdel av det forrige århundret. Da yret Oslofjorden av liv og et variert næringsfiske var viktig. Fjorden hadde intakte tareskoger og ålegressenger, og gode fangster av torsk, sild og brisling. Hovedårsaken til nedgangen av disse viktige fiskeartene har blitt satt i sammenheng med fiskeriutviklingen. Økt kunnskap og forståelse for hvordan menneskelige aktiviteter og endringer i miljøfaktorer spiller inn på livet i fjorden («årsak-virkning») vil være avgjørende for å beskytte og gjenopprette det marine økosystemet.

Behov for tiltak. I 2021 signerte daværende klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) en plan for strakstiltak for å redde Oslofjorden. Hovedtiltakene for en renere fjord var å redusere utslipp fra jordbruk og avløp. Stafettpinnen ble gitt videre til Espen Barth Eide, som tidlig annonserte at en ny gjødslingsplan skulle bli kunngjort i løpet av høsten 2022. Dessverre har tiltakene i liten grad blitt iverksatt.

Vi støtter de planlagte tiltakene som vil være viktige virkemidler for å bedre den økologiske tilstanden i fjorden. Politikerne og andre ansvarlige myndigheter må se alvoret og ikke minst sette miljøsituasjonen i Oslofjorden og nærliggende havområder på dagsordenen. Ikke bare i form av ord, men også i form av handling.

Ny kunnskap er påkrevet. Gjenetablering av et sunt Skagerrak, Kattegat og Oslofjorden vil kreve et krafttak innen forsking på de menneskeskapte endringene i fjorden. Det vil også kreve realisering av de foreslåtte tiltakene som ledd i «adaptiv forvaltning»: tiltakene må følges opp med forskning som kan evaluere tiltakenes effektivitet og lede til presise råd om nødvendige justeringer.

Etablering av et stort nasjonalt og interdisiplinært forskningsinitiativ — hvor man samler all kompetanse på ulike fagfelt som samfunnsfag, biologi, fysikk og kjemi — vil kunne gi oss en unik mulighet til å nyttiggjøre allerede eksisterende kunnskap, samt iverksette og koordinere ny og nødvendig forskningsaktivitet. Videre vil dette arbeidet kunne forsterkes via nordisk samarbeid — noe som allerede er oppmuntret gjennom utlysninger fra Nordisk ministerråd og EUs program for å fremme regional utvikling.

Ny teknologi gir ny kunnskap. Å kombinere tradisjonelle metoder med ny teknologi — inkludert droner og andre selvgående farkoster — vil være nødvendig. Det samme er videreutvikling av vår «digitale tvilling» for kysten, den virtuelle kopien som utnytter observasjoner i sanntid og er en del av den nasjonale havvarslingstjenesten. Dette gir oss informasjon som vil hjelpe oss til å forstå hvordan fysikken, kjemien og biologien i fjorden henger sammen.

Nyere forsking — hvor en har benyttet seg av detaljert kartlegging av arvematerialet (helgenomsekvensering) — har vist at det finnes to ulike typer torsk i fjordene her i sør. En fjordtype og en mer oseanisk type som er mer genetisk lik Nordsjøtorsk. Er det slik at den ene typen tåler miljøendringene bedre enn den andre? Gjelder dette også andre viktige arter i økosystemet? Har de kapasitet til å tilpasse seg endringene dersom naturen gis nok albuerom til å huse mangfoldet? Her er det mye vi enda ikke har kartlagt.

Ny og forbedret kunnskap rundt slike spørsmål vil gi oss bedre forståelse rundt endringene vi er vitne til, og ikke minst hvordan de planlagte tiltakene kan justeres. Med handling nå vil Norge kunne gå foran som en foregangsnasjon med konkrete løsninger og kunnskapsbasert forvalting av våre kystnære havområder. Bare slik kan Oslofjorden reddes fra full kollaps — til glede for våre barn og barnebarn.

Vi trenger både et kunnskapsløft og en plattform for samhandling slik at forskere, næringsutøvere og forvaltere sammen kan bidra til bærekraftige løsninger. Hovedmålet er å etablere en felles forsknings-, overvåkings-, utdannings- og formidlingsplattform for havområdet Skagerrak-Kattegat-Oslofjorden, gjennom etablering av felles forskningsprosjekter og infrastruktur. Sentrale forskningsinstitutter i regionen, og våre tre universiteter, er klare til å bidra i dette arbeidet.

Skrevet av:

Nils Chr. Stenseth (Universitetet i Agder & Universitetet i Oslo)
Sissel Jentoft (Universitetet i Oslo)
Even Moland (Havforskningsinstituttet & Universitetet i Agder)
Halvor Knutsen (Havforskningsinstituttet & Universitetet i Agder)
Thrond Oddvar Haugen (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet)
Jonathan Edward Colman (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet)
Mats Walday (Norsk institutt for vannforskning)
Trine Bekkby (Norsk institutt for vannforskning)
Kai Håkon Christensen (Meteorologisk institutt & Universitetet i Oslo)