Må vi ha baller i filosofi?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Diskusjonen bør hilses velkommen. Den viser at faget betyr noe. Til nå har mest studenter og kvinnelige fagpersoner bidratt, mens fagledere og menn glimrer med sitt fravær. Merkelig: vi pleier ellers være taletrengte dyr. Kanskje en håper det glir over? Kjenner skyld? Frykt? At det ikke angår en? Selv er jeg begge: mann og instituttleder. Burde jeg si noe?

Jeg gir det et nølende ja. For dette er viktig og det er ugreit om studenter og mine kvinnelige kolleger står alene i noe som angår oss alle: men det gjøres ikke uten uro. Som mannlig leder og redaktør for NFT kan man fort sees som del av problemet. Jeg sitter også på et institutt med en viss historikk: exphil, ansettelser og et lederskifte (som impliserte meg selv) alle hadde diskusjon om kjønn. Likevel, dette er for viktig til å styre unna.

Debatten dukket opp på UiO idet studentene der krevde mer likestilt pensum. Khrono intervjuet deretter prof. Kristin Gjesdal (Temple Univ.), som er aktuell med boken Kvinner i filosofien, og hun støttet studentenes budskap om fravær av kvinner på pensum. Gjesdal understreket at vi ikke kan skylde på for få kvinnelige filosofer, samt kunne bevitne at studentenes klagemål er gammelt nytt. Vi har vært her før. For historien er typisk: studenter tar opp kjønn for programråd og ledelse. Så går det i stå. Jeg sier «typisk» for jeg husker egne studie- og stipendiat-dager på UiO da vi reiste lignende kritikk. Symptomatisk er uttalelsen fra UiOs programleder, Reidar Maliks, som bedyrer at det er på agendaen og at de er kjent med kritikken, men at det er opp til den enkelte underviser å sette pensum. At lite er skjedd på 15-20 år nevnes ikke.

Debatt ● Line Horgen Thorstad

Hvorfor er det ikke kvinner på pensum i filosofihistorie?

Det er vesentlig å vite hva problemet er for å se hva som må gjøres. Pensum er nevnt og det støttes av førsteam. ved Menighetsfakultetet, Hege Finholt. Mine instituttkolleger, førsteam. Hege D. Johnsen og stipendiat Hannah Winther, peker på kanon og andelen ansatte, samtidig som de viser til polariserte studiemiljø der mannlige studenter kommer trekkende med Andrew Tate og Jordan Peterson. Student Daniel Sogge hevder derimot at flere klassiske kvinnelige tenkere historisk sett ikke bør regnes som filosofer: studiet bør snarere suppleres med idéhistorie.

Her er altså flere innfallsvinkler.

Hva er problemet?

La oss begynne med tall: det er færre kvinner enn menn i filosofi, både internasjonalt og i Norge. I New York Times 2013 skriver prof. i filosofi/kjønnsstudier (MIT), Sally Haslanger, at fast ansatte kvinner i USA er nede i 16,6 %. Med-redaktør i NFT og førsteam. ved Høgskolen Innlandet (INN), Cathrine Felix, skriver i Salongen 2010 at 25 % av studentene er kvinner, mens 74 % av stipendiat/rekrutteringsstilling er menn. Her skiller filosofi seg klart fra andre fag, der kvinneandelen gjerne er langt høyere. Men forskjellene har endret seg noe: og det er vesentlig.

UiO opererer i dag med tall på 34 % kvinner blant faste vitenskapelige filosofer. På NTNU er vi på 25 % kvinner fast: opp fra 20 % etter de «famøse ti» 2019. Vi har fortsatt flest mannlige studenter i studieløpet, men vi rekrutterer jevnere ved studiestart. Trivselsundersøkelser tyder likevel på at kvinnelige studenter trives mindre: vi frykter derfor frafall. Samtidig gror det godt i rekrutteringsstilling med 75 % kvinner: omvendt proporsjonalt med det Felix skrev. Våre siste ansettelser har dessuten 3 av 4 kvinner: bl.a. grunnet bevisst rekruttering. Kjønnsbalanse er derfor langsomt, men tydelig, i endring. Vi jobber med undervisning og studiemiljø, og har dialog med studentene på bl.a. kjønn. På exphil har vi ny og mer balansert bok, samtidig som det jobbes med å gjøre studiet mer representativt. Vi er ikke i jevn balanse: men er det egentlig et problem?

Kjønnsubalanse må ikke være feil. Som førsteam. Hedda H. Mørch (INN), og stipendiat ved Anniken Fleisje (OsloMet), har påpekt i Morgenbladet, så kan vi ikke bare anta at noe er galt på studium med ulik kjønnsfordeling. Det er jo få som sier det er urett med 80-20-fordeling i favør kvinnelige studenter på andre fag. Sammensetning kan være utfordrende, men ingen roper varsku så lenge det ikke antas å ligge diskriminering bak. Om forskjeller skyldes frie valg og innsats for å komme inn, har vi ikke nødvendigvis et likestillingsproblem.

Debatt ● Marcus Holst-Pedersen

Det spiller ingen rolle hva filosofi er, vi trenger flere kvinner uansett

Det kan også være gode faglige grunner til større andel mannlige bidragsytere i pensum. Både historisk og i dag er det flest mannlige filosofer. Om 15-34% av andelen forskningsaktive er kvinner, så er det å forvente at de produserer mindre. Det er tross alt liten grunn til å tro at et kjønn er betydelig bedre eller mer produktivt: så lenge kvalitet, relevans og andre kjønnsnøytrale kriterier er bestemmende vil derfor en viss skjevfordeling være helt rimelig. Det sees også i andre fag, som psykologi eller biologi, uten at det kommer til opprop.

Det er derimot et problem dersom lav andel ikke-mannlige filosofer skyldes diskriminerende utelatelse og faglig ubegrunnede valg snarere enn kvalitet og relevans. Dessverre syndes det nok her og mange går litt på autopilot: ikke overalt, men likevel ofte nok. Studenter forteller om enkelte emner kjemisk fri for kvinner: eller at kvinner på pensum kan behandles med harelabb og pliktskyldigst gås gjennom. Andre opplever at ikke-mannlige bidrag kun trekkes inn på feministiske tema eller såkalte kvinne-tema. Atter andre opplever marginalisering av feministisk filosofi. Dette er det ingen grunn til: til det er de kvinnelige filosofene for gode og interessante.

Det finnes i dag svært dyktige ikke-mannlige filosofer innen hvert felt av filosofien. Her må vi ikke bare skjele til døde helter: dagens scene er full av sprell levende ikke-mannlige filosofer, som Nussbaum, Butler, Fricker, Saul, Hornsby, Haslanger, Steward, Jaggar, Zagsebski, Arpaly, Hieronymi, Langton, Jenkins, Korsgaard, Wolf, Grace-Chappell og flere. Det er ikke ett eneste emne der enfoldig pensum blir naturlig. Om man sliter med å få kvinner på pensum, samt gi behørig faglig respekt, må jeg nesten bare anbefale etterutdanning. Livslang læring tør være kjent.

etikk

Forskningsartikkel om surrogati gikk viralt – UiO-professor møtt med massiv hets

Vi kan også ha godt av å utvide og oppdatere emner til å tematisere feminisme, kjønn og andre sosiale kategorier. Man trenger ikke nødvendigvis omfavne teoriene her: det holder at de behandles med respekt og vurderes kritisk som en hvilken som helst annen teori.

Men å ikke se relevansen er blindt. Det kan også være godt utgangspunkt for diskusjon.

Her skal vi likevel holde tunga rett i munn: filosofi er ikke, og skal ikke være, kjønnsstudier eller antropologi. Vi har gode faglige grunner til å diskutere realisme om etikk, objektiv sannhet og rasjonalitet, samt legge avgjørende vekt på stringent argumentasjon og logiske spilleregler. Vi er, og skal være, en kritisk, argumentativ og akademisk disiplin preget av saklig diskusjon og stor takhøyde: ikke bli en plattform for aktivisme. Mange kvinnelige studenter er hos oss nettopp fordi de er interessert i tradisjonell filosofi – ikke bare kjønn eller feminisme. Her står nok også de fleste kvinnelige filosofer: at man er kvinne og filosof, betyr jo ikke nødvendigvis at man har en radikal agenda. Eller, og hva bedre er: man kan fint være feminist uten å kaste realisme, etikk, objektivitet og rasjonalitet på båten. Mye frustrasjon i dagens debatt kan nok tilskrives misforståelser her.

Det er likevel et standhaftig trekk i filosofi at mangfoldet mangler. Spørsmålet blir: hvorfor?

For å tenke høyt: jeg mistenker at det henger sammen med fagets egenart. Sogge er inne på noe når han hevder at flere klassiske kvinnelige tenkere ikke er filosofer. Ikke at jeg er enig, men han peker indirekte på noe vesentlig: at filosofi er lite definert. I motsetning til etablerte vitenskapsfelt, er disiplinen åpen og uavklart. Verken metode, tematikk, eller kanon er fastsatt. En stående vits er at selv om vi er ett filosofi-institutt, så får vi like mange definisjoner av filosofi som vi har filosofer dersom spørsmålet, mot bedre vitende, reises i lunsjen.

Slike uavklarte disipliner blir avhengige av faglige valg gjort av undervisere. Den enkelte filosof bærer derfor et ansvar i valg av tema, metodikk og relevante bidrag. Hvem som bør regnes med er ikke anerkjent på tvers: snarere foregår det daglig definisjonskamp idet vi treffer valgene.

Siden faget har vært mannstungt, blir man fort offer for egne, ubevisste fordommer. Felix henviser til prof. Jennifer Saul (Sheffield Univ.). Saul har vist at åpne felt som filosofi blir særlig sårbare for fordommer og stereotypier, fordi standardene i faget gjerne kobles med trekk tradisjonelt forbeholdt menn. Når filosofiens innhold gjenspeiler valg, risikerer man å befeste tradisjonell kjønnsubalanse om man ikke er bevisst egne fordommer: og de kan være like virksomme hos mannlige som ikke-mannlige. Med andre ord, man vil se for seg, for å bevisst feiltolke et utsagn av prof. Einar D. Bøhns (UiA), at «man må ha baller for å filosofere».

I sin tur påvirkes da:

• Valg av tema og pensum
• Kanon-forståelse (kongerekken)
• Intervjuer i rekruttering
• Undervisning og interaksjon med studenter

Det siste er ekstra alvorlig, siden man kan forsterke kjønnsubalanse i klasserommet selv med de beste intensjoner og dermed prege fagets fremtid. Prof. Miranda Fricker (NYU) har eksempelvis vist at fordommer gjør at vi vurderer folk ulikt som kunnskapsbesittere avhengig av kjønn. Slik gjør vi andre epistemisk urett. Om det skjer kan det sosiale hierarkiet i studiemiljøet endres gjennom å devaluere et kjønns stilling som bidragsyter. Vi risikerer at man som ung, ikke-mannlig student integrerer perspektiver om ikke å høre til: tradisjonell kjønnsubalanse sementeres. Vi vet også fra studier at stereotypier har stor påvirkning og at det skal lite til for å aktivere dem. Enkelte undersøkelser viser at bare å påminnes egen gruppe kan påvirke folks evnetester negativt. Summen av faktorene kan derfor øke sjansene betraktelig for at kvinner slutter på filosofi.

Om vi ikke er klar over mekanismene kan resultatet bli at vi tross gode intensjoner forsterker kjønnsforskjell. Det kan forklare hvorfor mangfold sitter langt inne i filosofi: det er en seig materie og noe vi må jobbe med mye, bredt og over tid.

Hva må gjøres? Seig materie betyr at det er ingen grunn til ikke å gjøre noe, selv om ting går fremover. Signal fra studenter bør tas på alvor: filosofi har sovet i timen. Vi er for lite på banen i samfunnsrelevante diskusjoner rundt vitenskapsteori, kunnskapsregimer, sannhet, kjønn og identitet. Vi har for få kvinnelige studenter. Det er utfordringer i studiemiljø. Det er færre kvinner ansatt enn vi ønsker. Det er ofte faglig ubegrunnet at viktige kvinnelige bidragsytere og tema utelates fra pensum. Min bekymring, som instituttleder, er at filosofi taper gode folk og studenter på dette: men også at mange taper på å ikke få med seg filosofisk bagasje i utdanningsløpet.

Utfordringen er tid: dette fikses ikke kun ved pensum eller tema. Man må jobbe med å få med seg fagmiljøet. Ledere har derfor en soleklar oppgave i å drive systematisk kulturarbeid. Man må spille inn klare forventninger til undervisning, ikke bare snu ved emne-ansvarliges autonomi. Man må ha strategisk fokus og mål, samt jobbe som faggruppe i lag slik at vi sammen blir bedre i stand til å håndtere mangfold. På veien må vi kjenne til egne psykologiske fallgruver.

I studiemiljøet må vi så jobbe for å gjøre kulturen robust, inkluderende og romslig. Filosofi er en kritisk og argumenterende disiplin: få svar har to streker under seg og alt kan stilles spørsmål ved. Inkludert feministisk filosofi. Men det skal gjøres saklig, rasjonelt og med respekt. Om noen ønsker å tøffe seg med å trekke frem Andrew Tate, må vi sørge for at det er nok akademisk kapital i miljøet til å sette macho-ukulturen ettertrykkelig på plass – med argumentasjon. Samtidig skal vi ha analytiske verktøy som skiller Tate-inspirert oppgulp fra mer legitime diskusjoner aka Jordan Peterson. Her må vi som undervisere være tydelige normsettere: dét betyr nemlig mer enn vi tror.

Kulturarbeid er krevende, men en punkt-liste (inspirert av kollega Felix) kan se slik ut:

1. Dobbeltsjekk alltid pensum for faglig ubegrunnet utelatelse
2. Utvid eget repertoar: les bevisst mangfoldig!
3. Gi feministisk filosofi plass i studieløpet (og diskuter den kritisk!)
4. Synliggjør ikke-mannlige filosofer
5. Ha strategier/bevisstgjøring rundt ubevisste fordommer
6. Vær bevisst proaktiv i rekruttering
7. Vær kritisk observatør av deg selv
8. Jobb med å utvikle epistemiske dyder som motvirker fordommer
9. Vær kritisk venn/kollega: våg å stille spørsmål!
10. Tematiser kjønn og mangfold i fagmiljøet
11. Vær normsetter i undervisning
12. Ha tydelige strategier på mangfold
13. Bygg saklighetsorientert og argumentativ studiekultur

Det er ingen quick fix på mangfold. UH-sektoren har langsom endringsrate. Selv husker jeg hvor skummelt det var å vandre som ung, usikker arbeiderklassegutt, fra Fredrikstad og med «feil» dialekt, på UiO. Det gikk seg til, bl.a. gjennom å mestre tradisjonell filosofi, argumentasjon og logiske teknikker, men problemet mangfold er der ennå. Kjønnsubalansen er seig materie som krever kulturarbeid over tid. Spøkelset vil derfor gå igjen. Ting er litt bedre nå enn de var: og vi skal bli stadig bedre. Eksempelvis vil vi på NTNU, om vi slår sammen faste med midlertidige rekruttstilling, bli 37 % kvinner – et byks opp fra 25 %. At vi balanseres, er derfor både løfte og spådom: vi skal mot mer mangfold. Debatten kommer stadig opp og det er mange i faget, av alle kjønn, som tenker fremoverlent. Det lover bra: både for mangfold og faglig innhold. Om endringene blir til det gode avhenger av saklighet og åpenhet i kulturen vi bygger på vei dit.

Vi må derfor bygge nøye og gjøre jobben godt.

Så, nei: baller kreves ikke. Kun mot og vilje til å følge et godt argument.

Det har alle kjønn.