Debatt ● Per Thorvaldsen

Nødrop fra en høyskolelærer — et forsvar for meritterings­ordningen

I dag skal jeg motta blomster. Jeg har etter ti års iherdig innsats sammen med studenter og kollegaer fått anerkjennelse for mitt bidrag. Det hadde kanskje vært en idé å heller ta denne debatten etter at blomstene til de meritterte er visnet?

Ved Høgskulen på Vestlandet har kronikkforfatteren jobbet sammen med mange fra ulike fagfelt for å gjøre undervisningen bedre. Bildet viser Opplysningskontoret for elektrofag, en studentdreven læringsarena ved HVL.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Her er noen Pauli ord fra den fødte pedagog. Jeg er ikke forbannet, men fortvilt. De siste dagene har Khrono servert oss to debattinnlegg som «disser» den pedagogiske meritteringsordningen. De er både upedagogiske og demotiverende. Meritteringsordningen kom seilende med Meld. St. 16 (2016—2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning for å øke kvaliteten i undervisningen.

Heltidspedagog Dan Yngve Jacobsen ved NTNU mener at meritteringsordningen er moden for skrothaugen av den enkle grunn at han selv ikke kom gjennom nåløyet. Han mener at komiteen ikke forstår hans storhet. Han om det. Ifølge filosofen Jean-Paul Sartre er helvete de andre.

Dagen etter kommer Gunn Enli og Trine Waaktaar på banen. De er studiedekaner ved UiO. De mener at det fortsatt er grunnleggende svakheter ved meritteringsordningen.

Det første kritiske innlegget til ordningen påstår at det ikke er til forkleinelse for de som er blitt merittert. Gunn Enli og Trine Waaktaar synes det er gøy at innsats premieres og heies fram. Spørsmålet er om de som er og vil bli merittertert synes det er like morsomt. Det hadde kanskje vært en ide å heller ta denne debatten etter at blomstene til de meritterte er visnet. 

Ja, ja, da får jeg heller gjøre meg til advokat for de meritterte underviserne. Da jeg begynte i akademia etter et langt liv i næringslivet i 2012, var det ordet undervisningsplikt som rådde grunnen. Det sa alt.

Stortingsmelding 16 har vært en viktig pådriver for utvikling av utdanning som setter studentens læring i sentrum. I den forbindelse har meritteringsordningen vært et viktig instrument for å øke undervisning og læring sin anseelse. Selv er jeg fysiker og underviser i elektroteknikk og realfag. Jeg ble tatt varmt imot i Høgskulen på Vestlandet sin universitetspedagogikkordning. Der har jeg med glede jobbet sammen med mange fra ulike fagfelt for å gjøre vår undervisning enda bedre. I fjor fikk jeg være med å merittere søkere fra mange ulike fagfelt. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i Gunn Enli og Trine Waaktaar sitt landskap.

De mener at en må løfte fram miljøer istedenfor individer. Vel, i kriteriene er det vektlagt at søker skal involvere andre og jobbe tverrfaglig og i tillegg pedagogisk og fagdidaktisk. De som ble merittert av Høgskolen på Vestlandet i fjor, hadde denne unike kombinasjonen av å være en ener som kunne samhandle med andre. Det gjør kanskje vondt i vårt sosialdemokratiske hjerte at enere blir løftet fram, men vi har jo både instituttledere, dekaner og rektorer i vårt system. Kanskje vi skulle kreve en flat organisasjon også med det samme?

Høgskulen på Vestlandet fikk i 2022 fem meritterte undervisere hvorav fire var kvinner. I år blir det fem menn og fire kvinner. Kanskje det er UiO som har et kjønnsproblem?

Per Thorvaldsen

Gunn Enli og Trine Waaktaar mener at selvnominering må revurderes. Som grunn til det nevnes blant annet kjønn og klasse. Et lite Google søk viser at fem av åtte meritterte underviserne våren 2023 på OsloMet var kvinner. Høgskulen på Vestlandet fikk i 2022 fem meritterte undervisere hvorav fire var kvinner. I år blir det fem menn og fire kvinner. Kanskje det er UiO som har et kjønnsproblem? Når det gjelder klasse, kjenner er jeg i hvert fall en av de meritterte som kommer fra de ubemidlede klasser. Dersom en skal finne klasseforskjeller i akademia, så tror jeg at det er andre steder en kan begynne å lete.

I tillegg problematiserer Gunn Enli og Trine Waaktaar kriterier som sikrer faglig bredde. De viser til en overvekt av pedagoger. Selv om Dan Yngve Jacobsen ved NTNU ikke nådde opp, ser jeg poenget. Nå kreves det blant annet at en må ha drevet med pedagogisk forskning. Det kan være bøygen for en god del gode kandidater.

I dag skal jeg motta blomster. Jeg har etter ti års iherdig innsats sammen med studenter og kollegaer fått anerkjennelse for mitt bidrag. For meg er det kjekt med merittering og litt ære og berømmelse på tampen av karrieren. Dere skulle gjerne fått lest komiteens begrunnelse, men den er unntatt fra offentligheten.

Til dere andre som allerede er meritterte undervisere eller vil bli det: Kos dere med rosen. Den har dere fortjent.

Powered by Labrador CMS