Nostalgisk fortidsfabel

Fakta

Asteroid City

• Premiere: 16.06.2023
• Skuespillere: Jason Schwartzman, Scarlett Johansson, Tom Hanks, Jeffrey Wright, Tilda Swinton, Bryan Cranston, Ed Norton, Adrien Brody, Liev Schreiber, Hope Davis, Stephen Park, Rupert Friend, Maya Hawke, Steve Carell, Matt Dillon, Hong Chau, Willem Dafoe, Margot Robbie, Tony Revolori, Jake Ryan, Grace Edwards, Aristou Meehan, Sophia Lillis, Ethan Lee, Jeff Goldblum, Rita Wilson.
• Sjanger: Komedie / Romantikk
• Regi: Wes Anderson
• Nasjonalitet: USA
• Aldersgrense: Tillatt for alle
• Språk: Engelsk

Når Wes Anderson lager filmer, er vi noen som raskt stiller oss i kø. Vi står der som forventningsfulle barn på vei inn i et tivoli. Vi vet nemlig at tivoli-direktør Wes står der inne og venter på oss. Dessuten vet vi at han har alt klart; mange spennende karakterer, merkelige situasjoner, lure overraskelser. Og flotte farger. Alltid flotte, og kanskje litt rare, farger.

Før vi går videre; Filmanmeldelser i Khrono handler ofte om filmer med temaer. Filmene er ofte fylt med et tydelig innhold, kanskje til og med et budskap. Ikke denne gangen. Når dagens regissør inviterer, er uttrykket blant de viktigste kvalitetene. Skitt au. La oss gå videre.

I Asteroid City får vi en fortelling som strengt tatt ikke er en fortelling. Iallfall ikke av det tradisjonelle slaget. Hvis vi i det hele tatt skal bruke begrepet fortelling om denne filmen, må vi iallfall flytte det over i pluralis. Den våkne betrakteren kan få øye på småfortellinger. En mengde småfortellinger, faktisk. Filmen kan kanskje betraktes som en novellesamling, en samling mininoveller.

La oss ta det fra begynnelsen. Under fortekstene er vi på vei med tog til byen som har gitt filmen navn. Den ligger på en øde ørkenslette og består av noen hus som en amerikansk femtitalls småby vanligvis er satt sammen av, blant dem bensinstasjonen og snackbaren. Vi, og de fleste av filmens aktører, er på vei til den årlige Asteroid Day – et romfartsorientert familiearrangement.

Det er nærmest unødvendig å trekke handlingsreferatet lenger enn dette. Sjelden har jeg sett en film som så tydelig insisterer på å ikke fortelle en historie etter den klassiske oppbygningen begynnelse, midt, slutt. Eller for den sakens skyld; med hendelser som samvirker i en narrativ bevegelse der dens publikum inviteres til å bivåne en spenningskurve i utvikling.

Asteroid City er nok mer en fabel enn en fortelling.

Kvalitetene i Asteroid City er tablåene, opplevd enkeltvis. Som de korte dialogene mellom mannen i den ene campinghytta og kvinnen i den andre, fra vindu til vindu. Eller samværet mellom de superintelligente ungdommene som er marginalisert på grunn av sin intelligens – og de smått spektakulære oppfinnelsene de har brakt med seg til dagens konkurranse.

Dessuten er filmen riktig lekker i sin visuelle presentasjon. Både ved de nevnte fargene, og ved måten den er fotografert på – med fast kameraposisjon, der kameraet også stadig vekk beveger seg stivt sidelengs. Slik vi kjenner fra tidligere filmer av Anderson. Denne stivt oppbygde visualiteten er herlig inntagende. Den blir kreativt spennende, ikke kjedelig, slik man kanskje skulle tro. Her er Wes i form. Det hele er så gjennomført at man blir betatt av det. Det er ikke én eneste tilfeldighet i dette universet. Kostymer, gateskilt, søppelkasser – alt er nøye utvalgt.

Men jeg innrømmer: Asteroid City blir ikke min favorittfilm. Ikke engang min favoritt Wes Anderson-film. Til det blir den for utilgjengelig. Anderson putter for mange ingredienser i gryta – og lar det stå til. Tonen i «fortellingen» blir stresset og lite opplysende. Her er det tidvis vanskelig å henge med. En viktig årsak er at filmen også foregår et annet sted på samme tid; i et sceneshow som (tror jeg - jeg er ikke helt sikker, men dette er en film der vi ikke alltid er helt sikre på hva som skjer) forteller den egentlige historien, filmet i svart/hvitt. Dessuten er det som om den godeste Anderson står utenfor der igjen, i en tredje parallell virkelighet og peker nese av oss. Jeg er usikker på om jeg liker det.

Hvis vi likevel skulle ønske å finne fram til et tema i filmen, våger jeg meg på å foreslå at den viser fram det søkende, og kanskje ensomme, mennesket. Men kanskje er det ikke så viktig. Det er uansett lite nærhet mellom karakterene. Og med stadige prøvesprengninger av atombomber i nærmiljøet, skaper Anderson den stemningen som kan gi nettopp et slikt blikk.

Anderson er udiskutabelt nostalgisk i Asteroid City. Og nettopp det er grunnlaget for mye av amerikansk film. Fortellinger fortelles og refortelles gang på gang. Noen ganger direkte, andre ganger på et mer indirekte vis. I denne fabelen gjør Wes Anderson begge deler samtidig. Vakkert og forvirrende. Han skriver seg dermed både inn i en sterk amerikansk tradisjon, og gjør samtidig narr av den. 

Asteroid City er en av de filmene du må se flere ganger for å kunne ta den helt inn. Jeg kommer til å gjøre det. Og kanskje ligger noe av hemmeligheten bak det faktum at filmfolk - blant dem kritikere - ofte elsker Wes Anderson nettopp her: Han gir oss filmer som a) er utpreget filmatiske (han bruker virkemidlene i denne kunstformen), og b) han gir oss stadig mer å grave i, undersøke, finne ut av. 

Derfor: Jeg kommer til å stille meg i kø når den neste Anderson-filmen kommer også. Selvsagt. Men jeg håper han vil være snillere mot meg da. Neste gang er det en Roald Dahl-fortelling som er grunnlaget. Den kommer allerede i år. Det er bare å krysse fingrene.