Portrett av Leonard Bernstein, vellaget og noe polert

Fakta

Maestro

• Kinopremiere: 08.12.2023
• Netflix: 20.12.23
• Skuespillere: Bradley Cooper, Carey Mulligan, Matt Bomer, Sarah Silverman, Michael Urie, Maya Hawke
• Sjanger: Musikkfilm / Drama / Biografi
• Regi: Bradley Cooper
• Nasjonalitet: USA
• Aldersgrense: 9 år
• Språk: Engelsk

Filmen er interessant fordi den forteller om en av de mest berømte og feirede musikerne i etterkrigstiden. Men også fordi den er laget av svært dyktige filmhåndverkere — i alle ledd. Det gjør dessuten at vi kan reflektere over hvordan de bruker sin kunstneriske kompetanse.

Noen ganger kommer det filmer fra USA som allerede i utgangspunktet peiler seg inn i øverste divisjon. De forsvarer ikke alltid sin plass der, etter at vi har fått se dem — vi europeere, som gjerne har et noe annet filmsyn. Men ganske ofte.

Det sistnevnte er tilfelle med Maestro. Filmen er båret oppe av de aller sterkeste kreftene i det aller mest utbygde hjørnet av filmens verden — Hollywood, om du skulle være i tvil. Med Bradley Cooper som regissør, produsent, manusforfatter (sammen med Josh Singer) og i rollen som Bernstein. Med navn som Steven Spielberg og Martin Scorsese på produsentsiden. Og så videre.

Her er det spyttet inn penger og prestisje så det holder. Og det har gitt resultater. Filmen viser hva noen av de beste filmfolkene kan få til, når de dessuten har nok penger — i dette tilfellet; ikke så langt fra en milliard norske kroner.

Maestro følger komponisten og dirigenten Leonard Bernstein (Bradley Cooper) fra midt på førtitallet til slutten av åttitallet (han døde i 1990). Filmen begynner med at den unge og begavede musikeren stepper inn på timers varsel som gjestedirigent for New York Philharmonic Orchestra som en nødløsning ved sykdom — en opptreden som skaffer ham umiddelbar berømmelse — og at han treffer kvinnen han noe senere gifter seg med, Felicia Montealegre (Carrey Mulligan).

På mange måter unndrar filmen seg en rekke mulige forventninger til hvordan en film om Leonard Bernstein ville kunne være. Den er ikke et helhetlig portrett av musikeren, av komponisten og dirigenten. Den er heller ikke en ensidig hyllest til eneren, idolet, den opphøyde. I stedet har manusforfatterne Cooper og Singer valgt å fortelle mest om de private sidene av Bernsteins liv. Her er det kjærlighet, ekteskap og utroskap som er hovedtemaet. Bernsteins veksling mellom kjærlighet til kona og sidesprang med vakre, unge menn er sentralt i fortellingen.

Dermed blir filmen nesten like mye en film om ektefellen, som forsøker å finne en levemåte der hun holder familien mest mulig samlet. I én scene tar hun et oppgjør med hans levemåte. Den er sentral for å forstå også henne.

Både Cooper og Mulligan gjør solid arbeid i sine rolletolkninger.

Filmens første del er i svart/hvitt, og den siste i farger. Begge er utsøkt fotografert av Matthew Libatique. Gjennom hele filmen ser vi en god blanding av bilder i nærhet og avstand, særlig i en del dialogtunge scener, som samlet fungerer som metaforer på ektefellenes dialoger. Fotoet og lyssettinger skaper bilder som gir følelse av eksklusivitet. Det samme gjør interiørene, der Bernstein bodde og virket. Vi er i de rikes verden. Den allerede legendariske makeup artisten Kazu Hiro har gjort underverker med både Cooper og Mulligan (særlig førstnevnte), så de framstår som fysisk troverdige gjennom flere tiår.

Den visuelle innpakningen til fortellingen kommuniserer en slags larger-than-life-stil som ikke først og fremst gir oss nærhet til Bernstein, snarere avstand. Han blir den uoppnåelige. I perioder var det også slik hans kone opplevde ham, skal vi tro på fortellingen.

Ikke bare var Bernstein tilsynelatende utilnærmelig, filmen om ham får altså litt av det samme preget. Den viser en mann som var genuint opptatt av seg selv, og som fikk mulighet av sine omgivelser til å være det. Han forteller flere ganger om en depressiv følelse, en tristhet i tilværelsen. Det kan også virke som om han pleide denne følelsen. Og det kan virke som om filmskaperne ikke har ønsket å pirke i det skallet denne mannen bygget rundt seg selv.

I den grad vi presenteres for det mange vil si var hans klart dårlige sider — som utroskap og kokainbruk — skildres dette med «fløyel». Han lander alltid med begge beina på bakken i neste scene eller scenen etter der. Og kanskje var det nettopp slik han var. Det får historikerne avgjøre. Hollywood fornekter seg iallfall ikke; filmskaperne nevner, men fordyper ikke. De riper litt i lakken, men flerrer den ikke av.

Men det kunne også vært interessant å se andre sider av Bernsteins liv. Rådene om å skjule sin jødiske bakgrunn for å sikre karrieren nevnes, men kunne gjerne ha blitt fulgt opp. I filmen nekter han å legge skjul på sin bakgrunn, og sitt jødiske etternavn. Ettersom ektefellen ellers gjøres viktig i filmen, og er med i de aller fleste scenene, hadde det ikke vært feil å utvide bildet av henne ved å fortelle om hennes politiske aktivisme, særlig for borgerrettighetene. I Maestro blir hun «kun» skuespiller og trofast husmor som nesten utelukkende tilgir sin mann uansett hva han måtte finne på. Maestro er med andre ord også en film som bygger på det nærmest inngrodde uttrykket «bak hver suksessrik mann står det en kvinne», der spørsmålet om hvem hun er, gjerne kunne vært stilt tydeligere.

Vi får ett fullverdig musikalsk nummer. Det er en rekonstruksjon av en konsert med London Symphony Orchestra og Edinburgh Festival Chorus i 1973, der Bernstein dirigerte Mahler's symfoni No. 2 in C dur. Her kommer den dedikerte kunstneren fram på sitt aller mest inderlige, og Cooper makter i iscenesette det med troverdighet (et opptak fra originalkonserten ligger på YouTube).

Nevnte jeg at musikken i filmen er skrevet av … Leonard Bernstein? Ikke verst, bare det, at den biograferte selv er blant dem som har bidratt til filmen, mange år etter sin død. Denne musikken gir selvfølgelig filmen et lydfølge som passer godt til hva den skildrer.

Slik kan man altså lage film om den store, og på samme tid kanskje både gjøre ham større og delvis ta ham ned fra pidestallen. Slik blir denne typen filmer gjerne — ofte svært gode, men samtidig uten den råskapen som helst må til for å gjenskape fortellingen om den som bruker et helt liv på å gå sine egne veier nærmest uansett konsekvenser.