Strukturendring skaper problemer for distriktene

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nylig kom Distriktsnæringsutvalget og Demografiutvalget ut med sine NOUer. De bekrefter behovet for selvstendige høyere utdanningsinstitusjoner lokalisert i distriktene, da disse er selve grunnlaget for næringsliv og arbeidsliv i hele landet.

Tidligere rektor ved UiB, Sigmund Grønmo, mener det ikke er fornuftig at alle høgskoler skal bli universiteter, og sier at opposisjonspartiene på Stortinget bør forplikte seg til å gjenreise Høgskolen i Nesna. Heldigvis ser vi at dette skjer allerede, gjennom politisk og økonomisk støtte av Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgelands nye bok Kampen om Campus Nesna. Både Vedum (Sp), Støre (Ap) og flere partiledere i opposisjonen lover en gjenoppretting ved et eventuelt regjeringsskifte. Den lokale oppslutningen rundt saken er også større enn noen gang.

Dagsavisen mener distriktssaker er «hot shit» og Khrono skriver at Nesna er selve symbolet på kampen for distriktsutdanning. Strukturendringa i UH-sektoren har i tilfellet Nordland fått store negative konsekvenser for regionen. Reformen, som har gitt endringer som fusjoner og nedleggelser, fungerer ikke etter intensjonen i et av Norges mest verdiskapende fylker.

les også:

Nesnastudentene er Årets navn i akademia 2020

Ser man på hvordan utviklingen blir de neste tiår innen skole- og helsesektoren samt næringslivet, basert på søkertallene etter nedlegging av utdanningstilbud på Helgeland, kan man bare konstatere en enda dystrere fremtid. Næringslivet og infrastrukturen i Nordland blir den lidende part, da endringene vil resultere i en demografisk utvikling som sentraliserer ungdommer, arbeidskraft og kunnskap ut av regionen.

Her må man stoppe opp, og finne ut om strukturordningen faktisk er en feilslått strategi. Flere viktige stemmer i utdannings-Norge mener at reformen i UH-sektoren ikke har vært tilstrekkelig kvalitetssikret i forkant når det kommer til regionale behov. For intensjonene var ikke å legge ned studiesteder, men å styrke og videreutvikle de institusjonene som gikk sammen i fusjonerte enheter. Nordland og Nesna-saken viser en motsatt utvikling.

En av intensjonene bak de planlagte strukturendringene handlet om å heve kvaliteten på høyere utdanning i Norge, og det tydelige signalet ble gitt: stort er robust, og robust er kvalitet. Men i distriktet handler kvalitet minst like mye om tilgang og nærhet som internasjonal eksellense og tellekanter. Hva skal man i det hele tatt med et stort og robust universitet hvis man ikke har fysisk tilgang til det? Og hvem er det egentlig som skal ha tilgang på denne såkalte kvaliteten?

En ting er sikkert, muligheten er ikke tiltenkt etablerte mennesker i distriktene. Heller ei distriktsungdom som ønsker å bli værende. Inkluderer man avskiltede lærere, ufaglærte skoleansatte og det faktum at 1 av 3 lærere slutter i yrket, ja da begynner vi å snakke om et betydelig antall mennesker i Norge.

Utdanning er det viktigste distriktspolitiske virkemiddelet vi har, fordi 60-70 prosent av studentene blir værende og etablerer seg der de studerer. Ungdom som ser for seg en fremtid innen havbruk, landbruk eller industri er alle potensielle bærebjelker i vårt norske velferdssamfunn. Da kan vi ikke bare ha utdanningsinstitusjoner i byene, det sier seg selv.