Psykisk helse
Studenter samler seg for å normalisere annerledeshet
Ved Universitetet i Oslo (UiO) er det startet en forening for studenter med ADHD eller autismespekterdiagnose. Manglende tilrettelegging regnes som diskriminering, mener likestillingsombudet.
Publisert
Oppdatert
Studenter kan ha mange ulike behov i løpet av studietiden. De er i forskjellige livsfaser og har forskjellige utgangspunkt. For noen kan det være nødvendig med tilrettelegging. Det er ikke alltid så lett å vite hvordan man skal gå fram, eller i det hele tatt hva man har behov for.
Dette er noe av grunnen til at det er tatt flere initiativ ved Universitetet i Oslo (UiO) for å hjelpe studenter som er nevrodivergente (se faktaboks): for å skape sosialt samhold og for hjelp med tilrettelagte studier.
Normalisere annerledeshet
Studenter i Oslo har gått sammen om å stifte Nevrodivergent Studentforening. «Foreningens formål er å skape et sosialt fellesskap for nevrodivergente studenter i Oslo, og jobbe for å fremme inkludering,» står det på nettsidene til UiO, som er hovedtilholdsplassen for gruppen. Foreningen er åpen for studenter fra alle studiesteder.
— Vi vil normalisere annerledeshet. Dette er en fin møteplass for mennesker som er nevrodivergente. Man kan snakke om felles opplevelser, sier Jakob Jensen Høiberg Lerheim, som er leder for foreningen.
Ved Matematisk-naturvitenskapelig fakultet (Mat-Nat) på UiO har de tenkt i samme baner. Det er opprettet en gruppe rettet mot studenter med autismespekterdiagnose, ADHD eller ADD. De møtes en gang i måneden. Gruppen ledes av Ingrid Sand fra studieseksjonen på Mat-Nat og Shelly Mercedes Villanger fra Realfagsbiblioteket.
— Vi plukket opp over tid, særlig under pandemien, at det er en gruppe studenter hos oss som er sårbare. Tilbakemeldingen deres var at de gjerne skulle hatt et lavterskel nettverk som handler om å være student og å være nevrodivergent, forteller Ingrid Sand.
Ting falt på plass
Lerheim fikk diagnosen ADHD da han var 24 år gammel. Han hadde slitt hele livet med ulike problemer, men det var ikke før en venn fikk diagnosen at ting falt på plass.
— Hun beskrev for meg hva slags symptomer og problemer hun hadde, og da satt jeg og tenkte: Men jeg trodde alle hadde det sånn? Og da startet en prosess med å oppsøke informasjon, sier studenten.
Etter diagnosen fikk han medisiner. Det endret livet hans.
Da han tok bachelorgrad brukte han fem år på å fullføre. Normert tid er tre år. Etter diagnosen og medisinering tar han mastergrad på normert tid, og fullfører med B på masteroppgaven. I dag tar Lerheim praktisk-pedagogisk utdanning ved Norges musikkhøgskole. Forskjellen er stor. Omgivelsene blir stille for Lerheim. Det har de ikke vært tidligere.
Krever ikke diagnose
Han er tydelig på hvor viktig det er med god tilrettelegging, og hvor individuelt dette kan være for ulike nevrodivergente mennesker. Studiestedene trenger mer informasjon om dette, mener han. Der kommer den nye studentforeningen til hjelp.
Prosessen med å starte en studentforening startet tidlig i 2023. En medstudent spurte på Facebook om noen kunne tenke seg et samlingspunkt for dem som har ulike typer nevrodivergens. Senere på våren starter gruppen opp, med en miks av sosiale arrangement og kollokviegrupper.
— Mange av medlemmene våre har fått diagnose i voksen alder. Vi krever ikke og spør ikke om diagnoser, men det er mye åpenhet i foreningen. Mange har slitt hele livet uten å vite hvorfor, så det er fint for mange at de endelig får svar, forteller Lerheim.
De som har fått diagnose i voksen alder, har ikke alltid heller fått oppfølging fra helsevesenet om hvordan de skal håndtere det. Ting som kunne vært små problemer hvis man fikk hjelp, diagnostisering og tilrettelegging tidlig, vokser seg stort og blir vanskeligere å endre. Lerheim påpeker at flere ulike diagnoser under nevrodivergent-begrepet per definisjon er funksjonshemninger som utløser flere rettigheter.
Mange henvendelser
Alle studenter som trenger det, har rett på tilrettelegging i studietiden.
— Det mange ikke vet er at manglende tilrettelegging regnes som diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven. Får man ikke den tilretteleggingen man trenger så kan man klage til Diskrimineringsnemnda, forteller seniorrådgiver Martine Guntveit i Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).
Guntveit sier at LDO hvert år får en del henvendelser fra studenter som har spørsmål eller vil klage på manglende tilrettelegging. I 2022 hadde de 56 henvendelser om individuell tilrettelegging. Det er et høyt tall med tanke på at dette er en smal problemstilling, og at det er få mennesker som trenger tilrettelegging sett opp mot den totale studentmassen.
LDO samler ikke informasjon om diagnoser, men studentene som kontakter dem kan for eksempel fortelle om ADHD, dysleksi eller å være på spektrumet.
— Vi får spørsmål om digitale forelesninger, muntlig eksamen, hjelpemidler på eksamen, hjemmeeksamen istedenfor skoleeksamen, eller studenter som har behov for hvilerom eller stillerom på lesesal eller eksamen, sier Guntveit.
Faller fra studiene
Det kan ha konsekvenser for studentene å ikke få tilrettelegging i studiene når de trenger det.
— Det kan føre til at studentene faller fra i studieløpet, som igjen får konsekvenser for arbeidslivet. Særlig siden personer med nedsatt funksjonsevne statistisk har lavere deltakelse i arbeidslivet sammenlignet med andre, forteller hun.
De fleste som tar kontakt med LDO sier de ikke har fått tilrettelegging, eller så har de fått det for sent i semesteret. Da får de ikke forberedt seg til eksamen, eller så får de dårligere læringsutbytte. Mange vet heller ikke hva de har rett på eller hvordan de skal gå frem for å kreve tilrettelegging.
— Og noen har forsøkt, men får ikke det de trenger for å sikres likeverdige utdanningsmuligheter. Det er krevende for studenter å stå i, så vi gir råd om hvordan de kan gå frem for å få det de har behov for, sier Guntveit.
Det er stort spenn hos utdanningsinstitusjonene: Enkelte steder er det rom for forbedring, mens andre institusjoner selv kontakter LDO for rådgiving om tilrettelegging. Tilretteleggingsreglene er også skjønnsmessig formulert, noe som påvirker hvordan institusjonene praktiserer og løser krav om tilrettelegging.
Erfaringene hos LDO tilsier at det tar altfor lang tid før studentene får det de har krav på av tilrettelegging. Guntveit er tydelig:
— Har man krav på individuell tilrettelegging, så skal man få det umiddelbart.
Vil snakke sammen, ikke med eksperter
På Mat-Nat har det vært fire samlinger i høstsemesteret, og på den første ble det snakket om tilrettelegging, frister og hvordan studentene skal forholde seg til informasjonen de får i starten av semesteret. På andre samling ble det snakket om motivasjon og studiemestring. Den tredje samlingen handlet om eksamen, og den fjerde er juleverksted.
— Måten samlingene har fungert er etter innspill fra studentene at de gjerne vil utveksle erfaringer med hverandre om tema. Ikke nødvendigvis en fagperson som står foran dem og snakker. Det har fungert veldig godt, sier Sand.
Sand forteller at studentene selv har ønsket å utveksle erfaringer med hverandre, ikke nødvendigvis å ha en fagperson foran seg. Det har fungert godt.
Shelly Mercedes Villanger sier at studentene har ønsket at samlingene skal være uformelle og med lav terskel for å snakke sammen.
— Vi spurte om de var interessert i eksterne proffe foredragsholdere, men det var de ikke. Det største behovet er et sosialt samlingspunkt, sier Villanger.
Vil forebygge ensomhet
Villanger sier de har vært opptatt av å forebygge ensomhet.
— Det er mye ensomhet blant denne gruppen studenter, det gjør dem ekstra sårbare for frafall.
Hun mener det har vært viktig å samles i en gruppe hvor det er forståelse for behovene som handler om mulighetene til å gå ut av et rom hvis det trengs uten at noen syns det er rart, eller å skjerme seg fra sensoriske opplevelser, å ha et fellesskap og at alle er enige om at ingenting er rart.
Studentforeningen er også et sted der nevrodivergente studenter får muligheten til å snakke sammen om ulike utfordringer og erfaringer.
— En person som er nevrotypisk kan selvfølgelig være forståelsesfull og ha empati, men de kan ikke forstå helt likevel. Det kan ikke nødvendigvis andre med samme diagnose heller, fordi vi er så forskjellige. Men en nevrodivergent person kan relatere og forstå i mye større grad fordi vi opplever mange av de samme vanskene. Det er fint å ha et fellesskap, mener Lerheim.
— Det er viktig at disse studentene ser, «det er noen andre som har det som meg». Mange er nok faglige sterke, men det er mye rundt studiene og det å håndtere studering som er mer utfordrende, sier Sand.
— Er disse studentene annerledes fra andre studenter?
— Det er blandet. Spektrumet er kjempebredt, så de er like forskjellige som andre studenter er, sier Villanger.
— Helt klart. Vi er forskjellige, sier Sand of fortsetter:
— Det er noen ting som kan gå igjen når det gjelder utfordringene de møter. Samtidig ser vi at temaene vi adresserer som for eksempel nødvendigheten av å planlegge godt, holde motivasjonen oppe, komme seg av gårde, skjerme seg og å sette grenser … det gjelder jo for alle studenter. Så jeg opplever at gruppa stiller mange allmenne studentspørsmål. De bare har noen interessante perspektiv og har kanskje vært nødt til å lære seg et par grep som andre studenter slipper.
Settes i bås
Det er også et viktig poeng for Lerheim: ikke alle er like under paraplyen nevrodivergens. Det er et stort spekter blant dem med diagnose, være seg ADHD, autisme eller andre ting.
— Folk generelt har behov for å sette ting i bås, men realiteten er ikke sånn, påpeker Lerheim. Det betyr også at behovet for tilrettelegging for ulike studenter ikke vil være like.
Foreløpig har ikke Sand og Villanger hørt om andre fakulteter som skal lage lignende grupper. De har vært i kontakt med tilretteleggingstjenesten sentralt der de formidler sine erfaringer. SiO Helse skal starte opp en generell gruppe for alle studentene som tilhører samskipnaden. Gruppen på Mat-Nat skal fortsette til våren.
— Syns du de andre fakultetene på UiO burde lage lignende gruppe som Mat.Nat.?
— Ja. Det tror jeg er veldig bra for studentene, fordi man da blir møtt som individ av fakultetet. Det ivaretar studentene og de kan ta større del i akademia. Jeg syns generelt andre studiesteder bør følge etter, sier Lerheim.
Blir tatt mer seriøst
Lerheim er glad for at gruppen får oppmerksomhet både på universitetet og i media. Det kan føre til reell endring for nevrodivergente studenter, som kan slite med å finne tilrettelegging eller studieteknikker som fungerer for dem. Studentforeningen ble invitert på møte med hele tilretteleggingstjenesten til UiO, og på møte hos SiO med representanter fra alle studiestedene i Oslo, sammen med Mat.Nat.-gruppen for å snakke om ADHD, autisme og nevrodivergens.
— Det skjer en endring der vi blir tatt mer seriøst. Vi trenger en endring av diskursen og informasjon om hva vi sliter med istedenfor utdatert forskning eller TikTok, mener Lerheim.
Selv har han kombinert type ADHD, som innebærer trekk både fra hyperaktiv og inattentiv type. I retrospekt ser Lerheim at det er flere punkt i livet hans hvor diagnosen kunne blitt stilt.
— Jeg visste ikke om ADHD, utover det man ser av memes, i populærkultur og media. Og det maler jo ofte et bilde av hyperaktiviteten og lite annet som kommer med diagnosen, sier han.
