Studie: De fleste fagfeller er «egoistiske», lar andre gjøre jobben

Sosiologiprofessoren ved NTNU anslår han får 5—6 forespørsler i året om å være fagfelle, altså å vurdere andres artikler. Han svarer stort sett ja, hvis han føler han er kompetent på tema og metode. 

Totalt har han vært fagfelle på flere vitenskapelige artikler enn han har skrevet selv, sier han. 

— Jeg er veldig opptatt av den akademiske dugnaden. Det er den som gjør at vi kan være såpass produktive som vi strengt tatt er, sier han.

Tjora er mer samvittighetsfull enn de fleste andre forskere, skal vi tro en studie fra to forskere fra Portugal og Hongkong, som kom tidligere i år. 

Den viser at de fleste forskere slett ikke gjør «sin del av jobben». 

«Egoistiske fagfeller»

Forskerne tar utgangspunkt i en forutsetning om at systemet bare er bærekraftig dersom hver forsker i snitt gjør én fagfellevurdering per artikkel de publiserer. 

De færreste gjør dét. To av tre forskere er i en kategori forfatterne kaller «egoistiske fagfeller», som bidrar lite sammenlignet med hva de får tilbake. 

Derimot gjør noen få en uforholdsmessig stor del av arbeidet.

I studien bruker forfatterne svarene fra rundt 2000 forskere i en spørreundersøkelse, flertallet fra Europa. Svarene deres ble koblet med data fra databaser for publikasjoner og fagfellevurderinger. 

Tre typer fagfeller 

Forskerne deler fagfellene i tre kategorier. Disse er:

• «Egoistiske fagfeller» De utgjør hele 66 prosent av utvalget. De kjennetegnes av at de er sterkt orientert mot egne publikasjoner, snarere enn å bidra til fellesskapet gjennom vurdering av andres forskning. Disse forskerne skriver kun én fagfellevurdering for hver femte artikkel de skriver. De skriver også svært korte vurderinger, med et gjennomsnitt på 85 ord, noe som ifølge forskerne bak studien indikerer at deres innsats og engasjement i fagfellevurdering er svært lav. «Deres bidrag til forskningssamfunnet er grunnleggende egoistisk og ubalansert», står det i artikkelen.
• «Grundige fagfeller»: Disse utgjør litt over 30 prosent av fagfellene i materialet. De vurderer litt flere artikler enn de leverer, i snitt 1,28 per artikkel. Dataene tyder på at de er grundige, de skriver fagfelle­rapporter som er mer enn dobbelt så lange som snittet. Disse kommer ofte fra humaniora og samfunnsfag.
• «Produktive fagfeller»: De utgjør bare 3,6 prosent av fagfellene, men står for en uforholdsmessig stor del av vurderingene. Denne gruppen er «ekstremt altruistiske» og vurderer 6,5 artikler per artikkel de selv sender inn til vurdering. De er fagfelle 42 ganger så ofte som de «egoistiske» fagfellene. Disse er ofte menn, og mange kommer fra ingeniør- og teknologifag.

publisering

Forlagene tjener milliarder mens forskerne jobber gratis: — Helt ko-ko

Vil ikke bruke kvelder 

Aksel Tjora bruker kontortiden til fagfellevurdering. Hver artikkel tar anslagsvis 4—5 timer. 

— Jeg synes det er greit å sitte på kvelden og skrive på et bokprosjekt, men jeg har ikke noe lyst til å sitte på kvelden med fagfellevurdering, sier han.

Han er overrasket over den skjeve fordelingen i studien. Men det kan blant annet ha sammenheng med at mer erfarne forskere tar flere vurderingsjobber, mens stipendiater skjermes, sier han. 

— Som redaktør kan man fort ende opp med å spørre noen som har sagt ja før, rett og slett for at det ikke skal ta så lang tid, sier han.

Tjora, som også er redaktør for Norsk sosiologisk tidsskrift, sier at man som redaktør bruker eget nettverk og ser på artikkelens referanser for å finne fagfeller. Og hvis du ikke er så synlig i fagmiljøet, blir du heller ikke spurt.

Fagfellekrise 

Den vitenskapelige publiseringsverdenen opplever i dag det mange beskriver som en «fagfellekrise». Det mangler rett og slett folk som vil være fagfeller. 

Antallet vitenskapelige artikler har eksplodert, mens antallet som er villige til å være fagfeller ikke holder tritt. 

Redaktører forteller at de sliter med å finne fagfeller, noe som forsinker publiseringen. Artikler har blitt avvist på grunn av mangel på fagfeller. Redaktører har trukket seg etter å ha kommet til kort. 

Det er også en bekymring for at kunstig intelligens og den kraftige økningen av falsk forskning fra artikkelfabrikker krever mye mer av fagfellene. 

At i tillegg såpass mange bidrar såpass lite, bidrar det ifølge forskerne ytterligere til den «stadig mindre bærekraftige situasjonen for systemet for fagfellevurdering».

Forskerne bak studien har ikke besvart Khronos forespørsel om kommentar til funnene. 

tidsskrifter

Ekstrem vekst i publisering: — Pervers forretnings­modell

Dette er årsakene 

I forskningsartikkelen peker de på flere årsaker til den ujevne fordelingen, blant annet: 

• «Publiser eller forsvinn»-kulturen gjør at forskere prioriterer å skrive artikler framfor å vurdere andres. Yngre forskere påvirkes også av sine veiledere til å prioritere artikkelskriving.
• Det mangler insentiver for å gjøre fagfellevurdering. Arbeidet er frivillig og ulønnet og gir lite karrieremessig uttelling.
•  En tretthet blant forskere, som får svært mange henvendelser om å være fagfeller, ettersom antallet publiserte artikler skyter i været, gjør at folk sier nei.

Studien antyder også noen årsaker til hvorfor noen få bidrar så mye.

Blant annet kjennetegnes de mest aktive fagfellene av at de er mindre avhengige av ekstern finansiering. Når de ikke trenger å bruke så mye tid på å skrive søknader og administrere store prosjekter, kan de bruke mer tid på frivillig arbeid som fagfellevurdering. 

De opplever også at de har mer frihet på arbeidsplassen til å gjøre andre ting enn bare å forske.

— Jeg gjør det fordi jeg vil publisere selv

Anne Spurkland, professor i anatomi ved Universitetet i Oslo, sier det tar henne 6—7 timer å vurdere en artikkel, hvis hun skal gjøre det ordentlig.

— Jeg kan ikke sette av en arbeidsdag, eller tilsvarende porsjon av fritiden min, veldig ofte til å gjøre det, sier Spurkland.

Men hun sier hun får 4—5 seriøse forespørsler i året, og sier som regel ja så sant det er innenfor hennes kompetanseområde. Også hun vurderer flere artikler enn hun sender inn.

— Jeg gjør det fordi jeg vil publisere selv også, og oppfatter det som en dugnad. Jeg har alltid drevet med det, siden jeg var student, sier hun, og forteller at hun fikk fagfellearbeid fra veilederen sin, som en del av opplæringen.

Har spurt 20 personer

Også hun har erfaring fra den andre siden av bordet, med redaktørrolle i tidsskriftet Scientific Reports. Der har hun ansvar for å finne fagfeller til artikler.

— Det er fortsatt mulig å få tak i fagfeller til klassisk, ordentlig arbeid, sier hun.

Men hun har slitt med noen studier i skjæringspunktet mellom to disipliner, der ingen av dem hun spør føler seg helt hjemme i stoffet.

— Av og til tror jeg at jeg har spurt 20 fagfeller for å få noen til å ta den.

Som redaktør får hun mellom en og to artikler i uka, men sier nei til mye fordi det er utenfor hennes kompetanse.

Og hun avviser masseproduserte artikler fra Kina.

— Veldig mye av arbeidet som blir sendt min vei, er kinesere som har sett på publiserte datasett, og gjør en ny analyse av eksisterende datasett. Det er veldig mye av de samme statistiske metodene som går igjen. En del av det som lages, er bare drøvtygging av eksisterende data. Når jeg ser slike masseproduserte artikler, bare avviser jeg dem.

Hun er også bekymret over fagfellekrisen.

— Ja, selvfølgelig. Og det mest bekymringsfulle er at det produseres altfor mye uinteressant stoff som ikke hjelper noe

kunstig intelligens

Slik skulle fagfellene lures: — Forskningssystemet er ødelagt