Suzannes (36) femte forsøk på å studere. Selger Erlik Oslo som ekstrajobb

Den ferske lærerstudenten Suzanne Vika Josefsen (36) nærmest stråler denne ettermiddagen i desember, der hun går rundt i kjente omgivelser på torget på Tøyen i Oslo øst og er i gang med ekstrajobben hun har ved siden av studiene. 

Hun selger gatemagasinet Erlik Oslo, slik hun har gjort de siste 11 årene. 

Gatemagasinsalget gjøres av såkalt vanskeligstilte og rusavhengige. Suzanne har aldri vært rusavhengig, men hun har en mor som har vært det. Moren selger magasinet et annet sted i byen, mens Suzanne har sin faste plass og mange faste kjøpere på Tøyen. I dag kom hun rett fra forelesning for å selge noen julebøker, før hun skal på hockeykamp på Jordal Amfi som ligger rett i nærheten.

— Tøyen er et av de beste salgsstedene i byen, sier hun fornøyd. I løpet av en halvtime har hun to salg og 300 kroner vipset inn på kontoen. 

Nyutdannet og voksen

Hun har flere ganger droppet ut fra høyere utdanning tidligere, men nå har hun en god følelse for samarbeidsmasteren mellom Steinerhøyskolen og OsloMet, som hun er i gang med på heltid. Hun vil ha fylt 40 når hun er ferdig utdannet.

— Det er ikke så dumt å være voksen og nyutdannet, tror jeg. Helt fra jeg var liten har jeg drømt om å bli lærer, jeg stortrives på studiene, og jeg henger med. Jeg har faktisk ikke en eneste fraværsdag så langt, og jeg har vært på alle forelesningene i høst. Jeg har også levert alle oppgavene uten å bruke KI, jeg har ikke googlet en gang. Bare lest pensum, sier hun og smiler.

Livet har ikke bestandig smilt til henne slik det gjør nå. Hun hadde en strevsom, men også fin, oppvekst på Romerike. Moren var rusavhengig og faren alvorlig psykisk syk, så Suzanne og søsknene hennes vokste for det meste opp hos besteforeldrene sine. 

Hun hadde også en onkel, broren til moren, som ruset seg.

Tragedie rammet familien

I år er det 15 år siden tragedien rammet onkelen og familien til Suzanne, en brutal hendelse som nådde førstesidene i flere aviser.

Suzanne var 20 og hadde så vidt blitt ferdig med videregående, jobbet som servitør og var på full fart inn i voksenlivet. Hun hadde flyttet hjemmefra og bodde for seg selv i en leilighet på Sørumsand i Akershus. 

Fetteren hennes, Eskild, fylte 12 år dagen den fatale hendelsen skjedde. Han håpet at faren skulle komme i bursdagen hans, men han dukket aldri opp. Senere på kvelden får familien vite at Suzannes onkel, og Eskilds pappa, var drept. Den nye samboeren til Eskilds mor, drepte faren hans med øks. 

I Romerikes Blad 21. desember 2010 ble dommen omtalt. «Drapshandlingen hadde nærmest karakter av avretting. Med kraftige økseslag har 37-åringen slått (…) i hodet sju ganger. Videre ble liket kjørt til Sverige og begravd i snøen (…)», sto det blant annet i dommen.

Film med drapsmannen

Drapsmannen, som ble dømt til 14 års fengsel og som nå har sonet ferdig, er også tidligere intervjuet i Khrono. Bakgrunnen er at han som filosof tok doktorgraden i fengselet. Etter at han hadde sonet ferdig disputerte han ved Nord universitet på avhandlingen «Indre og ytre soning». 

Eskild ble etter hvert opptatt av å forsone seg med farens drapsmann. Han lagde en dokumentar med mannen, og Suzanne var der og støttet og hjalp fetteren sin med dette. Og Eskilds første møte med drapsmannen Andreas, starter slik på opptak: «Skal jeg bare begynne med å si det som det var? Jeg tok livet av faren din for ni og et halvt år siden». 

Les også fra 2020

Dømd for øksedrap i 2010 — denne veka tar han doktorgrad om skyld og straff

Suzanne har ingen problemer med å snakke om denne saken nå, men det var drapet på onkel som gjorde at hun ble psykisk syk i sin tid. 

— Alt som skjedde da onkelen min ble drept, var veldig tøft for familien min, og jeg hadde ikke lyst til å leve lenger. Jeg havna på psykiatrisk sykehus etter drapet, og der gikk jeg inn og ut i åtte år, forteller hun. 

— Hvordan var det? Åtte år?

— Ja, nesten alle årene mine i tjueåra tilbrakte jeg i psykiatrien. Jeg tok selv kontakt, og trodde jeg trengte akutt hjelp der og da etter alt det tragiske som hadde skjedd. Men etter hvert fant jeg ingen vei ut av det igjen. 

— Hva skjedde der inne? 

— De ga meg stadig flere diagnoser, og de sendte meg rundt til ulike sykehus. Og når vi hadde samtaleoppfølginger de gangene jeg var skrevet ut, så foreslo de raskt at jeg kanskje burde legges inn igjen. 

Ble bortskjemt i psykiatrien

— Og det ville du? Jeg trodde det var vanskelig å få plass til behandling i psykiatrien? 

— Det er ikke så vanskelig når man først har vært der en gang eller to. Og så er det et behagelig sted å være, det er som en boble. Man får servert alle måltider, det er aktivitetsgrupper man kan melde seg på, man går på turer og det er terapitimer og samtaler. Du er i en helt egen og beskytta verden. I verden utenfor går alt så fort, er mer problemfylt. Inne på sykehuset går verden sakte rundt. Du blir dulla med, og veldig bortskjemt, kan du si.

— Og det er jo behagelig å bli bortskjemt, men det er jo ikke sånn det burde være, man blir omtrent som barnehagebarn der inne, og det er slett ikke bra. Det er ikke sånn det skal være. Nå har jeg heldigvis ikke vært på sykehus på over sju år.

— Men hvordan kom du deg ut etter åtte år?

— Det som snudde det hele var at broren min skulle bli pappa. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke ville leve livet mitt slik som jeg gjorde da, jeg ville være frisk og oppegående nok til å stille opp for han og barnet hans hvis det var behov. Nå var det jo ikke jeg som skulle ha barn, men jeg husket så godt fra min egen barndom at selv om vi hadde rusavhengige medlemmer i familien så var det også mange som stilte opp for oss da vi var barn. Jeg ville være en sånn, sier hun. 

Suzanne har selv aldri vært rusavhengig, hun drikker knapt nok alkohol. 

— Jeg tror jeg har drukket alkohol fire ganger de siste fem åra. 

— Hvordan var det i fadderuka? 

— Jeg liker ikke øl. Jeg var med på fadderuka, litt, men dro tidlig hjem, sier hun. 

Rydda opp i livet

Suzanne har rydda opp i livet sitt. Hun hadde stor gjeld og økonomiske problemer, men etter at hun kom ut av sykehuskarusellen så har hun klart å kvitte seg med all gjeld, hun har tatt interiørdesign på NKI-skolen og betalt de 40.000 kronene det kostet av egen lomme. 

— Jeg har interiørdesignet som en slags plan B. Men nå er det lærerutdanningen som gjelder. Jeg har nettopp vært ute i praksis og det var kjempegøy. Jeg søkte egentlig på produktdesign og sykepleien på OsloMet på Kjeller i Akershus, for jeg hadde ikke lyst til å flytte. Men der hadde jeg ikke sjans. På sykepleie sto jeg på plass nr. 313 på venteliste. Så da scanna jeg gjennom alle ledige studieplasser og, søkte steinerpedagogikk og heldigvis, jeg kom inn. 

Vi har flyttet oss inn på en av kafeene på torget og spiser pizza, men selgeren og hockeypublikummet er tydelig utålmodig etter hvert. 

Hun pleier ikke å gi seg før hun har 10 salg på jobben, blir det 20 er det en riktig god dag. 

— Hvordan er det å selge Erlik Oslo? 

— Det blir i grunnen bare bedre og bedre. Jeg hadde ikke gjort det i 11 år hvis jeg ikke hadde trivdes med det. Heldigvis har samfunnet blitt mer åpent og det snakkes mer om ruspolitikk og Petter Uteligger har hatt TV-serie. For ikke å snakke om da vipps-en kom — da ble det mye enklere og bedre salg. Som selger her så blir du ikke sett ned på, folk er blitt hyggeligere og mer forståelsesfulle overfor folk som ikke alltid har det så enkelt, er mitt inntrykk. 

Mange vil snakke om problemer

Suzanne har lært ganske mye om mennesker i disse årene som gatemagasinselger og før det som pasient. 

— Det er mange som stopper opp og vil snakke med meg. Det kan være folk som selv har problemer, eller de har venner eller slekt som strever med rus. Det jeg har lært er at du ikke kan se utenpå mennesker om de har det vanskelig eller ikke. Jeg har også lært at mennesker kan forandre seg. Livet kan bli bra igjen, selv om man strever. Ting tar bare litt lengre tid. Jeg prøver alt jeg kan å ikke fokusere på det negative, men snakke med folk om det positive. 

— Nå er det snart jul, hva synes du om jula? 

— Jeg har ikke opplevd noe negativt med jula, så jeg synes det er fint. Og jeg gleder meg bestandig til jul. Jeg liker lysene — og grøt! Nå har jeg også penger som gjør at jeg kan kjøpe julegaver til de jeg er glad i, slik har det ikke alltid vært. Nå får de ganske fine julegaver av meg, faktisk. 

Suzanne går ut igjen i desemberkvelden og regnet. Må helst få åtte salg til før hockeykampen starter. Og kanskje en positiv prat eller tre, sånt som gjør så godt.