Film Jan storø
Sykepleierens tøffe hverdag
Filmen Kveldsvakt har stoff i seg til å sette i gang en ny debatt om sykehusene – og i særdeleshet om sykepleiernes og andre helseprofesjoners hverdag.
Leonie Benesch spiller sykepleieren som konstant er på farten mellom en mengde krevende oppgaver. Copyright foto: Arthaus
I de aller første bildene blir vi effektivt plassert inn i fortellingen: Vi er i sykehusets vaskeri, der blå og hvite sykepleieuniformer fraktes maskinelt tilbake til lagerrommet etter å ha blitt vasket. Metaforen «sykehuset som fabrikk» introduseres nærmest før vi får satt oss ned i stolen.
Rett etter møter vi sykepleier Floria, på bussen, der hun er på vei til jobb midt i ettermiddagsrushet, mens de fleste andre er på vei hjem. «Hæren» av helsearbeidere er i støtet for å drive fabrikkens virksomhet de neste timene, mens alle andre skal spise middag, delta i et familieliv, slappe av eller drive med fritidsaktiviteter.
I det tredje bildet må Floria trå til med bleieskift – stående – på en eldre kvinne med diare, sammen med en kollega.
Joda. Florias kveldsvakt har definitivt begynt. Den skal vise seg å bli utfordrende, ikke minst fordi det kun er to på vakt på avdelingen denne kvelden.
Filmen beskriver en kveldsvakt der sykepleieren Floria jobber seg gjennom en lang rekke utfordringer som synes å være helt vanlige i hennes arbeidssituasjon. Originaltittelen Heldin, som betyr heltinne, gir et raskt frampek om hva slags fortelling dette er.
For en gangs skyld er den norske tittelen, Kveldsvakt, bedre enn den originale. Originaltittelen foreslår én - og kun en - mulig forståelse av filmen. Den norske tittelen lar det være opp til oss som ser filmen å gjøre oss opp en mening om den. Når det er sagt; det er ikke vanskelig å være enig med regissør Petra Volpe i at Floria – og hennes mange kolleger – gjør en viktig jobb i samfunnet.
Leonie Benesch spiller hovedrollen. Vi så henne som lærer i Lærerværelset i 2024. Hun bekler rollen med en tilbaketrukken intensitet som kler filmen godt. Benesch er ikke en skuespiller med de store fakter. Iallfall ikke her. Floria er til fingerspissene dedikert til oppgaven. Hun er nærmest hundre prosent involvert i sitt arbeid. Vi får ikke vite så mye om henne, ikke mer enn at hun er skilt og har en datter.
Her er det sykepleieren Floria som er i søkelyset - den personen som utøver yrket. Samvittighetsfull, kunnskapsrik, effektiv – og omsorgsfull i små doser når det er tid til det.
Profesjonen beskrives som en medisinsk skolert problemløser i et evig ras av nye utfordringer, med dertil hørende krav fra pasienter og pårørende. Den sykepleieren Benesch framstiller, makter oppgavene – fordi hun er opplært til det, og fordi det ikke finnes noe alternativ, hun må løse oppgavene.
Filmens første tjue minutter - eller så - er et slags maratonløp der Floria gjør jobben - i hurtigtogsfart. Vi rekker akkurat å lure på om hele filmen kun viser dette. Det ville i så fall bli kjedelig. Men så utdyper Volpe fortellingen ved å forsiktig sette søkelyset mer inn mot menneskelige dramaer og dilemmaer i «sykehusfabrikkens» indre verden.
Filmen gir et nærmest fysisk bilde av arbeidet på sykehuset.
Floria blir mer levende for oss. Det er bra, fordi Benesch sin knappe spillestil trenger materiale fra den mellommenneskelige sfæren for ikke å bli mekanisk.
Filmatisk benytter Volpe seg av relativt raske klipp i en del scener, der følelsen av tidspress «leveres» over til oss som ser filmen. Kameraet er ofte plassert bak Floria når hun beveger seg hurtig gjennom sykehusets korridorer. Sykehus-interiøret understreker det effektive, i sin rene, hvite estetikk.
Men innimellom stopper det hele litt opp, om så bare for noen sekunder. Som når en pasient spør Floria om noe sykepleieren må gi et ordentlig svar på. Noen ganger er det nødvendig å roe tempoet helt ned.
Vi har så langt i år sett flere filmer og serier med pleieprofesjonene i arbeid. Kanskje er det en slags bølge, at filmskapere søker til profesjoner som vi tror vi vet en del om, men likevel ikke kjenner så godt. Her ligger det muligheter for gode fortellinger. Best blir filmer med dette temaet dersom vi får et tilbud om å se og oppleve de menneskelige sidene av historien. Dessuten kan slike filmer, når de fungerer, gi oss innsikt i den systemverdenen de beskriver.
Kveldsvakt avsluttes med en tekstplakat som forteller om krisen i sykepleieprofesjonen i Sveits. Den preges av stor mangel på folk. Vi får også vite noe om den norske situasjonen, som er tilsvarende problematisk. Og at WHO definerer mangelen som et av de viktigste globale helseproblemene. For oss vanlige publikummere gir den innsikt. Kanskje kan den også fungere som faglig film for sykepleiestudenter?
Filmen gir et nærmest fysisk bilde av arbeidet på sykehuset. Vi er med på stresset. Vi er med på å ønske oss at Floria kunne ha mer tid til hver pasient. Og vi er med på å forstå at hun – i kraft av å være sykepleier – har en nærmest umulig arbeidssituasjon.
