Vakkert om natur og arven fra «fedrene»

Fakta

Fedrelandet

• Premiere: 01.09.2023
• Sjanger: Dokumentar
• Regi: Margreth Olin
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: Tillatt for alle
• Språk: Norsk

Den 84-årige faren har et sterkt forhold til sine omgivelser. Det er ikke vanskelig å la seg gripe av det han ser og forteller om, og det datteren viser i sin filmatiske bearbeidelse. Naturen her er noe av den vakreste og mest spektakulære i Norge. Dalen er trang og fjellene rundt den byr på stier høyt opp og inn mot den omkringliggende Jostedalsbreen. Den som vil se vakker natur får mye av det i Fedrelandet. Bildene er spektakulære.

Tittelen skal forstås som fars land, som fedrenes land, eller mer presist som fedrenes og mødrenes land. Olins far tar henne med på tur i Oldedalen og det landskapet som omgir dalen. Underveis stopper han opp, skuer utover det vakre og mektige, og gir henne — og oss — sine betraktninger om natur og menneske, og om mennesket i naturen. Vi får også høre om naturens brutalitet, ved ras som har drept mange mennesker og ved at framkommeligheten noen ganger begrenses sterkt av været.

Filmen er en uttalt hyllest til naturen, og særlig; den norske. Samtidig er den Olins minst like uttalte hyllest til sine foreldre. Vi møter dem begge hjemme i stua, på tur og ved at de resiterer og synger dikt og sangtekster som beskriver kjærligheten til «landet der langt der oppe mot nord». De forteller også om sine egne foreldre. Dermed blir vi involvert i «slekters gang». For begge foreldrene ser det ut til å være det dypt menneskelige slik det er utformet i hverdagslivene våre — som «å ha det bra i lag» — som danner det grunnleggende verdisettet. Filmen er delt inn i fem deler, der de fire første følger årstidene, og deretter avsluttes den med en epilog. Rebekka Karijords musikk ligger fint inn til den fortellingen bildene forteller.

Den norske naturen beskrives (uten at det uttales i ord) som ren og uberørt. Det er, som nevnt, lett å la seg begeistre av de aller fleste av bildene i Olins film. Det er vakkert, det er vilt og det er ekte. Samtidig kunne innslaget av panoreringer og de glidende dronebildene gjerne vært dempet. De vitner om en filmatisk stil som mer hører til i reklamefilmer enn i hva slags opplevelse det faktisk er å være i selve naturen. Når vi befinner oss i naturlandskap, er vi mer plassert i landskapet akkurat der vi er, enn at vi svever over det. Glidende bilder fra høyt der oppe i lufta gir en annen visuell inngang til temaet enn nære bilder. Hvis det blir for mange av dem, tar de noe bort.

Farens fortellinger om natur er dessuten mer forankret og nær, enn svevende. Heldigvis viser Olin oss også denne siden av saken. For eksempel gjennom å filme nært på farens fjellstøvler mens hans føtter styrer dem gjennom lyngen, over isen og opp bratte skrenter.

Det er likevel ikke sikkert at det fungerer for alle oss andre, det som Olins fars foreskriver for henne; å følge ham på hans turer i ett år — «så vil du forstå» som han sier. Hun har noe vi andre ikke har; minnene fra sin egen oppvekst i det samme landskapet og turene med faren som barn, og nå som voksen.

Er det slik at vi forstår oss selv bedre ved å forstå det vakre, og menneskenes overlevelse i omgivelser der naturen er sterkt til stede i hverdagslivet? Olin kaller kjærligheten til naturen den første kjærligheten. På dette punktet kan fortellingen like gjerne introdusere avstand. For oss som ikke kommer fra Oldedalen, eller fra andre spektakulære scenarioer i vårt langstrakte land, blir bildene derfra eksempler på noe vi kun kan besøke på en kort visitt. De gjør oss til turister, til avstandsbetraktere. For mange som har vokst opp på asfalt, er Oldedalen langt borte.

Og kanskje nettopp derfor er filmen sterkest på sin fortelling om slekters gang, på det overleverte. Det fedrene — og altså mødrene (Olins mor er også tydelig til stede med et viktig bidrag i filmen) — forteller til neste generasjon er viktig når etterkommerne skal innta, og ta over, landet. Ett element i fortellingen er menneskets plassering i tid, ikke bare på et sted.

Fedrelandet er en invitasjon til å ta del i noe vakkert og fint, og en mulighet for å føle seg fremmed overfor det samme. Det er ingen grunn til ikke å takke ja til Olins invitasjon. Det er en solid film. Men den kan også gi tilskueren en annen opplevelse enn den hun ønsker å formidle.