Varm film om bærekraftig gårdsdrift

Fakta

Sau

• Premiere: 26.01.2024
• Sjanger: Dokumentar
• Regi: Rebekka Nystabakk
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 9 år
• Språk: Norsk

I den nye kinodokumentaren Sau, av regissør Rebekka Nystabakk, inviteres vi til et lite gårdsbruk i en liten bygd i Sørfold, mellom Bodø og Narvik. Gården er den siste i bygda som fremdeles drives. Den står overfor et generasjonsskifte. Paret som har drevet den siden syttitallet er i ferd med å pensjonere seg. De har to barn, som begge har vokst opp på gården, og som har deltatt i driften gjennom oppveksten. 

Når spørsmålet om å overta etter foreldrene kommer opp, bor begge i Oslo og jobber innenfor kultursektoren. Idet filmen begynner tar Rakel over gården sammen med sin kone, mens Rebekka lager filmen om overtakelsen og den videre driften.

Rebekka følger prosessen, dels gjennom å vise oss hendelsene slik de utspiller seg kronologisk gjennom et drøyt år, dels gjennom korte intervjusekvenser med søsteren, og foreldrene. Rakel kan mye om driften fra før, men har også mye å lære fra foreldrene. Det er særlig faren som opptrer som mentor.

Filmen er først og fremst en hyggelig og varm fortelling fra et miljø mange av oss ikke kjenner så godt til, fortalt gjennom en konkret familie. Dernest er det en film som både direkte og indirekte tar opp spørsmål om tradisjonell versus moderne drift, om etikk i dyrehold og om bærekraft. Disse elementene er fint blandet sammen. Filmen unngår elegant både å bli en privat familiefortelling og en argumenterende saks-film.

Det er Rakel som er filmens hovedperson, selv om hun selv argumenterer iherdig for at det egentlig er sauene som er de mest sentrale. Nettopp det gjør hun av kjærlighet til dyra, og det er vakkert å følge den delen av fortellingen. Alle hennes sauer har navn (slik de også hadde da foreldrene drev gården).

Rakel er en god forteller. Det hjelper regissør-søster Rebekka godt på vei. Sammen klarer de å vise fram strev for sjølberging, som blant annet innebærer å ha andre målsettinger enn høye produksjonstall. Økologisk drift er en annen verdi Rakel arbeider etter. Rakel er for øvrig tydelig på at det er ikke industriell gårdsdrift som er framtida. Det er småbrukene som er framtidas moderne.

Rebekka Nystabakk turnerer godt en fortelling hun selv er en del av. Hun er selv med i bildet noen ganger, men blir ikke privat. Filmen håndterer dessuten godt balansen mellom å fortelle om dyrene og om menneskene som tar vare på dem.

På to punkter savner jeg å bli mer involvert i fortellingen om de menneskene vi møter. Overdragelsen av gården til neste generasjon skildres som utelukkende positiv og knirkefri. Men kunne vi likevel fått høre litt mer om den? Filmen etterlater oss med et inntrykk av at vi ikke får hele historien. Vi får høre at Rakels verdier er viktige for henne, men utfordrer de måten foreldrene drev på? Dette er interessant stoff. Hver eneste dag har flere norske familier som driver gård slike diskusjoner. Det slår meg at dette rett og slett er en viktig del av den norske virkeligheten, og at den gjerne kan løftes fram.

Det andre punktet handler om Rakels kone, Ida. Hun presenteres, men forblir i skyggen gjennom filmen. Kun et par ganger er hun framme i noen få bilder, og med noen få setninger. Ettersom hun faktisk er inkludert i filmen, framstår hun som en ressurs som ikke er godt nok utnyttet i den filmatiske fortellingen. Hun er ikke født inn i familien, men giftet inn. Og hun har også flyttet fra et urbant liv i Oslo (hvis jeg har forstått det rett). Her ligger potensielt en fortelling om det urbane versus det rurale på lur. Men også en sidefortelling som kunne utdypet temaet om generasjonsskiftet.

Det disse to innvendingene peker på, gjør ikke filmen dårlig. Sau er totalt sett en god film om en del av Norge som vi ikke hører så mye om i den fortellende delen av kulturlivet. Den er varm og medrivende. Og den kunne gjerne ha gått litt dypere i et par av de temaene den er innom.